Predikerens 9-12

Det Norsk Bibelselskap 1930

9 For alt dette har jeg tatt mig til hjerte, og jeg har søkt å utgrunde alt dette: at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd; om det er kjærlighet eller hat, vet intet menneske^[a]; de kan vente sig alt.

² Det går dem^[b] i alt likesom alle andre; det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den gode og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer; den gode går det som synderen, den som sverger, går det som den som er redd for å sverge.

³ Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er, og det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det avsted til de døde;

⁴ for hvem er det vel som slipper? For alle dem som lever, er det håp; for en levende hund er bedre enn en død løve;

⁵ for de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke nogen ting, og de får ikke lenger nogen lønn, for minnet om dem er glemt.

⁶ Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mere i alt det som hender under solen.

⁷ Så et da ditt brød med glede og drikk vel til mote din vin! For Gud har for lenge siden godkjent det du gjør.

⁸ La dine klær alltid være hvite, og la ikke olje fattes på ditt hode!

⁹ Nyt livet med en hustru som du elsker, alle dager i ditt tomme liv, som Herren har gitt dig under solen, alle dine tomme dager! For det er din del i livet og i ditt strev som du møier dig med under solen.

¹⁰ Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.

¹¹ Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få sig brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.

¹² For mennesket kjenner like så lite sin tid som fiskene som fanges i det onde garn, eller fuglene som blir fanget i snaren; likesom de fanges også menneskenes barn i en ond tid, når den med ett kommer over dem.

¹³ Også i dette så jeg visdom under solen, og stor syntes den mig:

¹⁴ Det var en liten by med få folk i; til den kom det en stor konge og kringsatte den og bygget store voller mot den;

¹⁵ men det fantes i byen en fattig, vis mann, og han berget den ved sin visdom, og ikke et menneske var kommet denne fattige mann i hu.

¹⁶ Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke; men den fattiges visdom er foraktet, og folk hører ikke på det han sier.

¹⁷ De vises ord som høres i ro, er bedre enn rop fra en hersker blandt dårene.

¹⁸ Visdom er bedre enn krigsvåben, men en synder kan ødelegge meget godt.

10 Giftige fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grand dårskap ødelegger en mann som utmerker sig ved visdom eller ære.

² Den vises hu er vendt til høire, men dårens hu til venstre^[c].

³ Og hvor som helst dåren ferdes, fattes det ham forstand, og han lar alle merke at han er en dåre.

⁴ Reiser herskerens vrede sig mot dig, så forlat ikke din post! For saktmodighet holder store synder nede.

⁵ Der er et onde som jeg har sett under solen - et misgrep som utgår fra makthaveren:

⁶ Dårskapen sitter i høie stillinger, mens fornemme folk må sitte lavt.

⁷ Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere.

⁸ Den som graver en grav, kan falle i den, og den som river et gjerde, kan bli bitt av en orm.

⁹ Den som bryter sten, kan få en skade av det; den som hugger ved, kan komme i fare ved det.

¹⁰ Når øksen er sløv, og han ikke har slipt eggen, så må han bruke dess større kraft; men visdom har den fordel at den gjør alt på rette måte.

¹¹ Når ormen biter uten besvergelse^[d], har tungens eier^[e] ingen nytte av den.

¹² Ord fra den vises munn er liflige, men dårens leber ødelegger ham selv.

¹³ De første ord av hans munn er dårskap, og enden på hans tale er farlig galskap.

¹⁴ Dåren taler mange ord, enda mennesket ikke vet hvad som skal hende, og hvem sier ham hvad som skal hende efter hans tid?

¹⁵ Dårens strev tretter ham, han som ikke engang vet veien til byen.

¹⁶ Ve dig, du land som har et barn til konge, og hvis fyrster holder måltid om morgenen!

¹⁷ Lykkelige land som har en konge av edel ætt, og hvis fyrster holder måltid i sømmelig tid, som menn og ikke som drankere!

¹⁸ Når latheten råder, synker bjelkene sammen, og lar en hendene henge, så drypper det inn i huset.

¹⁹ For å more sig holder de^[f] gjestebud, og vinen legger glede over livet; alt sammen fås for penger.^[g]

²⁰ Ikke engang i dine tanker må du banne kongen, og ikke engang i ditt sengkammer må du banne den rike; for himmelens fugler bærer lyden avsted, og de vingede skapninger melder dine ord.

11 Send ditt brød bort over vannet; for i tidens løp skal du finne det igjen.

² Del ut til syv, ja til åtte; for du vet ikke hvad ulykke som kan hende på jorden.

³ Når skyene blir fulle av regn, tømmer de det ut over jorden, og når et tre faller, enten det er mot syd eller mot nord, så blir treet liggende på det sted hvor det falt.

⁴ Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke til å høste.

⁵ Like så lite som du vet hvad vei vinden farer, eller hvorledes benene dannes i den fruktsommelige kvinnes liv, like så lite vet du hvad Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen.

⁶ Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lider mot aftenen; for du vet ikke hvad som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.

⁷ Lyset er liflig, og det er godt for øinene å få se solen.

⁸ For om et menneske lever mange år, skal han glede sig i dem alle og komme mørkets dager i hu; for de blir mange. Alt som skal komme, er tomhet.

⁹ Gled dig, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og efter det dine øine ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre dig frem for dommen.

¹⁰ La gremmelse vike fra ditt hjerte og hold alt ondt borte fra ditt legeme! For ungdom og morgenrøde er tomhet.

12 Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem,

² før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet -

³ den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennem vinduene, formørkes^[h],

⁴ og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høiere enn til spurvekvitter, og alle sangmøene blir lavmælte,

⁵ og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten -

⁶ før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

⁸ Bare idelig tomhet, sier predikeren; alt er tomhet.

⁹ For øvrig er å si at predikeren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap og prøvde og gransket; han laget mange ordsprog.

¹⁰ Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hvad riktig er, sannhets ord.

¹¹ De vises ord er som brodder, og visdomssprog som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde^[i]

¹² Og for øvrig: La dig advare, du min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivningen, og megen granskning tretter legemet.

¹³ Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹⁴ For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.