6 David samlet atter alt utvalgt mannskap i Israel - tretti tusen mann.

² Og David og alt folket som var hos ham, tok ut og drog fra Ba'ale-Juda^[a] for å føre Guds ark op derfra, den som kalles med Herrens navn - med Herrens, hærskarenes Guds navn, han som troner på kjerubene^[b].

³ De satte Guds ark på en ny vogn og førte den bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen; og Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vogn.

⁴ Således førte de Guds ark bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen, og fulgte med den, og Ahjo gikk foran arken.

⁵ Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av cypresstre, både citarer og harper og trommer og bjeller og cymbler.

⁶ Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa sin hånd ut og tok fatt i Guds ark; for oksene var blitt ustyrlige.

⁷ Da optendtes Herrens vrede mot Ussa, og Gud slo ham der for hans forseelse, så han døde der ved Guds ark.

⁸ Men David blev ille til mote, fordi Herren hadde slått Ussa ned; derfor er dette sted blitt kalt Peres-Ussa^[c] like til denne dag.

⁹ Den dag blev David opfylt av frykt for Herren og sa: Hvorledes skulde Herrens ark kunne komme inn til mig?

¹⁰ Og David vilde ikke flytte Herrens ark op til sig i Davids stad, men lot den føre bort til gittitten Obed-Edoms hus.

¹¹ Herrens ark blev stående i gittitten Obed-Edoms hus i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og alt hans hus.

¹² Så kom det nogen og fortalte kong David at Herren hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt det han hadde, for Guds arks skyld. Da tok David avsted og førte Guds ark fra Obed-Edoms hus op til Davids stad med stor glede.

¹³ Og da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt frem, ofret han okser og gjøkalver.

¹⁴ Og David danset av all makt for Herrens åsyn - han hadde en livkjortel av lerret på.

¹⁵ Således førte David og hele Israels hus Herrens ark op med fryderop og basunklang.

¹⁶ Da nu Herrens ark kom inn i Davids stad, så Mikal, Sauls datter, ut igjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte.

¹⁷ Så førte de da Herrens ark inn og satte den på sitt sted midt i det telt som David hadde reist for den, og David ofret brennoffer for Herrens åsyn og takkoffer.

¹⁸ Og da David var ferdig med å ofre brennofferet og takkofferne, velsignet han folket i Herrens, hærskarenes Guds navn.

¹⁹ Og han utdelte til alt folket, til hver enkelt av hele Israels mengde, både mann og kvinne, et brød og et stykke kjøtt og en rosinkake. Så drog alt folket hjem, hver til sitt hus.

²⁰ Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, gikk Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: Hvor høit Israels konge er blitt æret idag - han som idag har blottet sig for øinene på sine tjeneres piker, som løse folk pleier å gjøre!

²¹ Da sa David til Mikal: For Herrens åsyn, han som utvalgte mig fremfor din far og fremfor hele hans hus og satte mig til fyrste over Herrens folk, over Israel - for Herrens åsyn har jeg danset;

²² og jeg vil gjøre mig ennu ringere enn så og bli liten i mine egne øine, og de tjenestepiker du talte om, sammen med dem vil jeg æres.

²³ Men Mikal, Sauls datter, blev barnløs til sin dødsdag.

7 Som nu kongen bodde i sitt hus, og Herren hadde latt ham få ro for alle hans fiender rundt omkring,

² sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor mellem telttepper.

³ Natan sa til kongen: Gjør du bare alt det du har i sinne! For Herren er med dig.

⁴ Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød således:

⁵ Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulde du bygge mig et hus til å bo i?

⁶ Jeg har jo ikke bodd i hus like fra den dag jeg førte Israels barn op fra Egypten, og til denne dag, men jeg vandret om i et telt, i et tabernakel.

⁷ Hvor jeg så vandret om med alle Israels barn, har jeg vel nogensinne talt således til nogen av Israels stammer som jeg satte til å vokte mitt folk Israel: Hvorfor har I ikke bygget mig et hus av sedertre?

⁸ Derfor skal du si således til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok dig fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulde være fyrste over mitt folk Israel.

⁹ Og jeg var med dig overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for dig, og jeg har latt dig vinne et stort navn, så stort som de størstes navn på jorden.

¹⁰ Og jeg har gjort i stand et bosted for mitt folk Israel, og jeg har plantet det der, så det bor i sitt hjem og ikke uroes mere, og urettferdige mennesker ikke plager det lenger som før,

¹¹ like fra den dag jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har latt dig få ro for alle dine fiender. Og nu forkynner Herren dig at Herren vil bygge dig et hus.

¹² Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

¹³ Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.

¹⁴ Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager;

¹⁵ men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig.

¹⁶ Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.

¹⁷ Alle disse ord og hele dette syn bar Natan frem for David.

¹⁸ Da gikk kong David inn og blev der inne for Herrens åsyn, og han sa: Hvem er jeg, Herre, Herre, og hvad er mitt hus, at du har ført mig hertil?

¹⁹ Og enda var dette for lite i dine øine, Herre, Herre, og du talte også om din tjeners hus langt frem i tiden. Og dette er loven for menneskene, Herre, Herre!

²⁰ Hvad skal så David mere si til dig? Du kjenner jo din tjener, Herre, Herre!

²¹ For ditt ords skyld og efter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener.

²² Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det er ingen Gud foruten dig, efter alt det vi har hørt med våre ører.

²³ Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk - som Israel - et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulde være hans eget folk, for å gjøre sig et navn og for å gjøre dette store for eder og forferdelige gjerninger for ditt land, for ditt folks skyld som du fridde ut fra Egypten, fra hedningefolk og deres guder?

²⁴ Og du dannet dig ditt folk Israel, så det skulde være ditt folk til evig tid, og du, Herre, er blitt deres Gud.

²⁵ Så opfyll nu, Herre Gud, for evig tid det ord du har talt over din tjener og hans hus, og gjør som du har sagt!

²⁶ Da skal ditt navn bli stort til evig tid, så folk skal si: Herren, hærskarenes Gud, er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal være grunnfestet for ditt åsyn.

²⁷ For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbaret for din tjener at du vil bygge mig et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å bede denne bønn til dig.

²⁸ Og nu, Herre, Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet, og du har lovt din tjener denne lykke.

²⁹ Så la det nu behage dig å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre, Herre, har talt, og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.

8 Derefter slo David filistrene og ydmyket dem, og David tok hovedstadens tømmer ut av filistrenes hender.

² Han slo også moabittene og målte dem med en snor - han lot dem legge sig ned på jorden og målte så to snorlengder med folk som skulde drepes, og en full snorlengde med folk som skulde få leve; og moabittene blev Davids tjenere og måtte svare ham skatt.

³ Likeledes slo David Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba, da han drog avsted for å gjenvinne sin makt ved elven^[d].

⁴ Og David tok fra ham tusen og syv hundre hestfolk og tyve tusen mann fotfolk, og David lot skjære fotsenene over på alle vognhestene; bare hundre vognhester sparte han.

⁵ Syrerne fra Damaskus kom for å hjelpe Hadadeser, kongen i Soba; men David slo to og tyve tusen mann av dem.

⁶ Og David la krigsmannskap i det damaskenske Syria, og syrerne blev Davids tjenere og måtte svare ham skatt. Således hjalp Herren David overalt hvor han drog frem.

⁷ David tok de gullskjold som Hadadesers tjenere hadde båret, og førte dem til Jerusalem.

⁸ Og fra Hadadesers byer Betah og Berotai tok kong David en stor mengde kobber.

⁹ Da To'i, kongen i Hamat, hørte at David hadde slått hele Hadadesers hær,

¹⁰ sendte han sin sønn Joram til kong David for å hilse på ham og ønske ham til lykke, fordi han hadde stridt mot Hadadeser og slått ham; for Hadadeser hadde jevnlig ført krig mot To'i. Og han^[e] hadde med sig sølvkar og gullkar og kobberkar.

¹¹ Også dem helliget kong David til Herren sammen med det sølv og gull han hadde helliget av hærfanget fra alle de hedningefolk han hadde lagt under sig:

¹² fra Syria og fra Moab og fra Ammons barn og fra filistrene og fra amalekittene, og av hærfanget fra Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba.

¹³ Og da David vendte tilbake efter å ha slått syrerne, vant han sig et navn i Salt-dalen ved å slå atten tusen mann^[f].

¹⁴ Og han la krigsmannskap i Edom; i hele Edom la han krigsmannskap, og alle edomittene blev Davids tjenere. Således hjalp Herren David overalt hvor han drog frem.

¹⁵ Så regjerte nu David over hele Israel, og David gjorde rett og rettferdighet mot hele sitt folk.

¹⁶ Joab, sønn av Seruja, var høvding over hæren, og Josafat, sønn av Akilud, historieskriver;

¹⁷ Sadok, sønn av Akitub, og Akimelek, sønn av Abjatar, var prester, og Seraja statsskriver;

¹⁸ Benaja, Jojadas sønn, var høvding over livvakten, og Davids sønner var prester^[g].

15 Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.

² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

³ Da talte han denne lignelse til dem:

⁴ Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?

⁵ Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,

⁶ og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

⁷ Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

⁸ Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?

⁹ Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

¹⁰ Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

Read full chapter