A A A A A
Bible Book List

2 Samuel 21-22 Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)

21 I Davids tid var det engang en hungersnød som varte i tre år efter hverandre. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren svarte: Det er fordi det hviler blodskyld på Saul og hans hus, siden han drepte gibeonittene.

Kongen lot da gibeonittene kalle og talte med dem. Gibeonittene hørte ikke til Israels barn, men var av de amoritter som var blitt tilbake i landet, og Israels barn hadde svoret dem en ed, men Saul søkte å slå dem ihjel i sin nidkjærhet for Israels og Judas barn.

David sa til gibeonittene: Hvad skal jeg gjøre for eder, og hvormed skal jeg gjøre soning, så I velsigner Herrens arv?

Gibeonittene svarte: Vi krever ikke sølv eller gull hos Saul og hans hus, og vi har ikke rett til å drepe nogen mann i Israel. Han sa: Hvad I krever, vil jeg gjøre for eder.

Og de sa til kongen: Den mann som ødela oss, og som hadde i sinne å utrydde oss, så det ikke skulde finnes nogen av oss igjen innen hele Israels landemerker -

la oss av hans sønner få syv menn, så vil vi henge dem op for Herren i Gibea, hvor Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme. Kongen svarte: Jeg skal gi eder dem.

Kongen sparte Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, for den eds skyld som de - David og Jonatan, Sauls sønn - hadde svoret hverandre ved Herren.

Men de to sønner som Rispa, Ajas datter, hadde fått med Saul, Armoni og Mefiboset, og de fem sønner som Mikal[a], Sauls datter, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, dem tok kongen

og overgav dem til gibeonittene, og de hengte dem op på fjellet for Herrens åsyn; de omkom alle syv på en gang. Det var i de første dager av høsten, i begynnelsen av bygghøsten, de blev drept.

10 Men Rispa, Ajas datter, tok sin sørgedrakt og bredte den ut på klippen fra høstens begynnelse inntil det strømmet vann ned på dem fra himmelen[b]; og hun lot ikke himmelens fugler få slå ned på dem om dagen eller markens ville dyr om natten.

11 Da David fikk vite hvad Rispa, Ajas datter, Sauls medhustru, hadde gjort,

12 tok han avsted og hentet Sauls og hans sønn Jonatans ben fra mennene i Jabes i Gilead, som hemmelig hadde tatt dem bort fra torvet i Betsan; der hadde filistrene hengt dem op den dag de slo Saul på Gilboa.

13 Og da han hadde ført Sauls og hans sønn Jonatans ben op derfra, samlet de også benene av dem som var hengt,

14 og de begravde Sauls og hans sønn Jonatans ben i Benjamins land, i Sela, i hans far Kis' grav. De gjorde alt det kongen hadde befalt. Og derefter hørte Gud landets bønn.

15 Atter kom det til krig mellem filistrene og Israel; og David drog ned med sine menn, og de stred med filistrene. David blev trett,

16 og Jisbo-Benob, som hørte til Rafas barn - han hadde en lanse som veide tre hundre sekel kobber, og han var omgjordet med et nytt sverd - han tenkte på å slå David ihjel.

17 Men Abisai, Serujas sønn, kom ham til hjelp og slo filisteren og drepte ham. Da svor Davids menn og sa til ham: Du skal ikke mere dra ut med oss i striden, forat du ikke skal utslukke Israels lys.

18 Siden blev det atter strid med filistrene; det var ved Gob; da slo husatitten Sibbekai Saf, som hørte til Rafas barn.

19 Ennu en gang blev det strid med filistrene ved Gob, og betlehemitten Elhanan, sønn av Ja'are-Orgim, slo gittitten Goliat, som hadde et spyd hvis skaft var som en veverstang.

20 Så kom det atter til strid ved Gat. Der var en høivoksen mann som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot - i alt fireogtyve fingrer og tær; han var og en efterkommer av Rafa.

21 Han hånte Israel; men Jonatan, sønn av Davids bror Simea, hugg ham ned.

22 Disse fire var efterkommere av Rafa i Gat, og de falt for Davids og hans menns hånd.

22 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

15 Og han utsendte piler og spredte dem[c] omkring - lyn og forvirret dem.

16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang[d].

28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

42 De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

Footnotes:

  1. 2 Samuel 21:8 2SA 3, 7. som også hette Merab, 1SA 18, 19.
  2. 2 Samuel 21:10 de blev hengende inntil Gud gav regn igjen, 2SA 21, 1.
  3. 2 Samuel 22:15 fiendene.
  4. 2 Samuel 22:27 d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.

Lukas 18:24-43 Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)

24 Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!

25 For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.

26 Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?

27 Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

28 Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.

29 Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld

30 uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.

31 Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.

32 For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,

33 og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

34 Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.

36 Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.

37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.

38 Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!

39 Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

40 Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:

41 Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!

42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.

43 Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.

  Back

1 of 1

You'll get this book and many others when you join Bible Gateway Plus. Learn more

Viewing of
Cross references
Footnotes