Add parallel Print Page Options

105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!

Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!

Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!

Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,

I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!

Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden.

Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,

den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak;

10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,

11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd.

12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der,

13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk,

14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:

15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!

16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød[a].

17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt.

18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern[b],

19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.

20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri.

21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods,

22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom.

23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.

24 Og han[c] gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.

25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt.

27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land.

28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord.

29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker.

30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler.

31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke.

32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land,

33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke.

34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere[d] uten tall,

35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark.

36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft.

37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.

38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem.

39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.

40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød.

41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm.

42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener,

43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,

44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie,

45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!

106 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

20 og de byttet sin ære[e] mot billedet av en okse, som eter gress.

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde[f],

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

33 for de var gjenstridige mot hans[g] Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene[h].

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

Footnotes

  1. Salmenes 105:16 JES 3, 1.
  2. Salmenes 105:18 d.e. hans lenker voldte hans sjel bitter smerte.
  3. Salmenes 105:24 Gud.
  4. Salmenes 105:34 d.e. gresshopper.
  5. Salmenes 106:20 5MO 10, 21.
  6. Salmenes 106:28 d.e. de livløse avgudsbilleder.
  7. Salmenes 106:33 d.e. Guds.
  8. Salmenes 106:37 d.e. avgudene.

Og jeg, brødre, kunde ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus.

Jeg gav eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennu,

I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?

For når en sier: Jeg holder mig til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?

Hvad er da Apollos? eller hvad er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det efter som Herren gav enhver.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;

derfor er hverken den noget som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.

Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid.

For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.

10 Efter den Guds nåde som er mig gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre!

11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

12 Men om nogen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå,

13 da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.

14 Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn;

15 om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.

16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?

17 Om nogen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.

18 Ingen dåre sig selv! Om nogen iblandt eder tykkes sig å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis;

19 for denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt,

20 og atter: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.

21 Derfor rose ingen sig av mennesker! for alt hører eder til,

22 enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nu er, eller det som komme skal - alt hører eder til,

23 men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.