23 Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her, og la mig få hit syv okser og syv værer!

² Balak gjorde som Bileam sa; og Balak og Bileam ofret en okse og en vær på hvert alter.

³ Så sa Bileam til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer, så vil jeg gå bort en stund; kanskje Herren kommer mig i møte, og hvad han lar mig skue, det skal jeg la dig få vite. Så gikk han op på en bar høide.

⁴ Der kom Gud Bileam i møte, og Bileam sa til ham: Nu har jeg stelt til syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter.

⁵ Da la Herren et ord i Bileams munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig!

⁶ Da han kom tilbake, så han Balak stå ved sitt brennoffer sammen med alle Moabs høvdinger.

⁷ Da tok han til å kvede og sa: Fra Aram henter mig Balak, fra Østens fjell Moabs konge: Kom og forbann for mig Jakob! Kom og tal ondt over Israel!

⁸ Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over?

⁹ For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.

¹⁰ Hvem teller Jakobs ætt, tall-løs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel? Min sjel dø de opriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres!

¹¹ Da sa Balak til Bileam: Hvad har du gjort mot mig? Til å forbanne mine fiender hentet jeg dig, og se, du har velsignet!

¹² Men han svarte: Skulde jeg ikke akte på det Herren legger i min munn, og tale det?

¹³ Da sa Balak til ham: Kjære, kom og vær med mig til et annet sted, hvorfra du kan se dem - dog vil du bare få se den ytterste del av folket, det hele folk får du ikke se - og forbann dem for mig derfra!

¹⁴ Så tok han ham med sig til speider-haugen på toppen av Pisga og bygget der syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter.

¹⁵ Og Bileam sa til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer mens jeg går der bort for å få en åpenbaring.

¹⁶ Og Herren kom Bileam i møte og la et ord i hans munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig!

¹⁷ Da han kom til ham, så han ham stå ved sitt brennoffer sammen med Moabs høvdinger; og Balak sa til ham: Hvad har Herren talt?

¹⁸ Da tok han til å kvede og sa: Stå op, Balak, og hør! Lytt til mig, du Sippors sønn!

¹⁹ Gud er ikke et menneske at han skulde lyve, ei heller et menneskes barn at han skulde angre; skulde han si noget og ikke gjøre det, skulde han tale og ikke sette det i verk?

²⁰ Se, å velsigne blev mig gitt; han har velsignet, og jeg kan ikke omstøte det.

²¹ Ei skuer han urett i Jakob, ei ser han elendighet i Israel; Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der.

²² Gud førte dem ut av Egypten; styrke har de som en villokse.

²³ For ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunster i Israel; når tiden er der, blir det sagt til Jakob og til Israel hvad Gud vil gjøre.

²⁴ Se - et folk som reiser sig som en løvinne, springer op som en løve; ei legger det sig før det har mettet sig med rov og drukket dreptes blod.

²⁵ Da sa Balak til Bileam: Du skal hverken forbanne det eller velsigne det.

²⁶ Men Bileam svarte Balak: Har jeg ikke allerede sagt dig at jeg i ett og alt må gjøre som Herren sier?

²⁷ Da sa Balak til Bileam: Kjære, kom, så vil jeg ta dig med til et annet sted; kanskje Gud vil tillate at du forbanner dem for mig derfra.

²⁸ Så tok Balak Bileam med op på toppen av Peor, hvorfra en skuer ut over ørkenen.

²⁹ Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her og la mig få syv okser og syv værer!

³⁰ Og Balak gjorde som Bileam sa, og ofret en okse og en vær på hvert alter.

24 Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen.

² Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham,

³ og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket^[a],

⁴ så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie:

⁵ Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel!

⁶ Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet!

⁷ Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag^[b] skal hans konge være, ophøiet hans kongerike!

⁸ Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler.

⁹ Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig!

¹⁰ Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger.

¹¹ Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den.

¹² Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig:

¹³ Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier.

¹⁴ Se, jeg vender nu hjem til mitt folk; men la mig først varsle dig om hvad dette folk skal gjøre med ditt folk i de siste dager^[c].

¹⁵ Og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket,

¹⁶ så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie:

¹⁷ Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten.

¹⁸ Edom blir ham underlagt, og Se'ir, hans fiende, blir ham underlagt; stort velde vinner Israel.

¹⁹ En hersker går ut fra Jakob, han utrydder av byene dem som har reddet sig dit.

²⁰ Så fikk han se amalekittene; da tok han til å kvede og sa: Det første blandt hedningefolkene er Amalek; men til sist skal han gå til grunne.

²¹ Så fikk han se kenittene, og han tok til å kvede og sa: Fast er din bolig, og bygget på klippen ditt rede;

²² men enda skal Kain^[d] bli ødelagt når Assur fører dig bort i fangenskap.

²³ Så tok han igjen til å kvede og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje?

²⁴ Skiber kommer fra Kittims kyst^[e], de kuer Assur, og de kuer Eber; men også han^[f] skal gå til grunne.

²⁵ Så gjorde Bileam sig rede og vendte hjem igjen; og Balak drog også sin vei.

25 Mens Israel opholdt sig i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre.

² De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilbad deres guder;

³ og Israel holdt sig til Ba'al-Peor. Da optendtes Herrens vrede mot Israel,

⁴ og Herren sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for Herren! Så skal Herrens brennende vrede avvendes fra Israel.

⁵ Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå ihjel dem av sine folk som har holdt sig til Ba'al-Peor!

⁶ Da kom en mann av Israels barn og førte en midianittisk kvinne inn blandt sine brødre for Moses' og hele Israels menighets øine mens de satt og gråt ved inngangen til sammenkomstens telt.

⁷ Da Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, så det, trådte han frem av menigheten og tok et spyd i sin hånd

⁸ og gikk efter den israelittiske mann inn i koven og stakk spydet gjennem dem begge, både den israelittiske mann og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv; da stanset sotten og vek fra Israels barn.

⁹ Og de som døde i sotten, var fire og tyve tusen.

¹⁰ Og Herren talte til Moses og sa:

¹¹ Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvendt min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblandt dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet.

¹² Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel;

¹³ med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.

¹⁴ Men navnet på den drepte israelittiske mann, han som blev drept sammen med den midianittiske kvinne, var Simri, sønn av Salu, høvding for en familie blandt simeonittene;

¹⁵ og den drepte midianittiske kvinnes navn var Kosbi, datter av Sur; han var høvding for en stammefamilie blandt midianittene.

¹⁶ Og Herren talte til Moses og sa:

¹⁷ Angrip midianittene og slå dem!

¹⁸ For de angrep eder med de svikefulle råd som de brukte mot eder, da det hendte dette med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstes datter, hun som blev drept dengang sotten kom over eder for Peors skyld.

¹⁴ Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!

¹⁵ Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

¹⁶ Om nogen har ører å høre med, han høre!

¹⁷ Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.

¹⁸ Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

¹⁹ Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.

²⁰ Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

²¹ For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,

²² hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.

²³ Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

²⁴ Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

²⁵ men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.

²⁶ Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

²⁷ Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.

²⁸ Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

²⁹ Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.

³⁰ Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

³¹ Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

³² Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.

³³ Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,

³⁴ og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!

³⁵ Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.

³⁶ Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.

³⁷ Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

Read full chapter