Lukas 23-24

En Levende Bok

Jesus blir forhørt av Pilatus

23 Hele Det jødiske rådet^[a] brøt opp og førte Jesus til Pilatus, som var den romerske landshøvdingen.^{[b] 2} Der begynte de straks å anklage ham og si: ”Denne mannen leder folket vårt vill. Han påstår at vi ikke skal betale skatt til den romerske keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, den lovede kongen.”

³ Da spurte Pilatus ham: ”Er du jødenes konge?” Jesus svarte: ”Det er du selv som kaller meg dette.”

⁴ Pilatus vendte seg da til øversteprestene og folket og sa: ”Jeg kan ikke finne at denne mannen er skyldig i noen forbrytelse.”

⁵ Men de forsterket anklagen og sa: ”Han egger opp folket til opprør mot staten med den undervisningen han driver over hele landet, fra Galilea og helt hit til Jerusalem.”

⁶ Da Pilatus hørte dette, spurte han: ”Er mannen fra Galilea?” ⁷ Da han fikk greie på at dette stemte, sendte han Jesus til Herodes, kongen over Galilea, som akkurat da befant seg i Jerusalem.

⁸ Herodes ble svært glad over å få treffe Jesus. Han hadde hørt mye om ham og håpet å få se at han gjorde et mirakel. ⁹ Herodes stilte spørsmål på spørsmål til Jesus, men Jesus svarte ham ikke. ¹⁰ I mens sto øversteprestene og de skriftlærde^[c] der og fortsatte med sine grove anklager. ¹¹ Til slutt begynte Herodes og soldatene hans å håne og gjøre narr av Jesus. De satte på ham en kongelig kappe og sendte ham tilbake til Pilatus. ¹² Fra den dagen av ble Herodes og Pilatus venner med hverandre. Før hadde de vært fiender.

Pilatus dømmer Jesus til døden

¹³ Nå kalte Pilatus sammen øversteprestene, medlemmene i Det jødiske rådet^[d] og folket. ¹⁴ Han sa:

”Dere har ført denne mannen til meg og anklaget ham for å lede et opprør mot den romerske staten. Jeg har nøye forhørt ham om disse tingene i deres egen nærhet og finner ham ikke skyldig i anklagene dere fører mot ham. ¹⁵ Herodes har kommet til det samme resultat og har derfor sendt ham tilbake hit. Ingenting som denne mannen har gjort, gir meg noen anledning til å dømme ham til døden. ¹⁶ Derfor vil jeg bare la ham piske og etterpå slippe ham fri.”^[e]

¹⁸ Da begynte hele folkemassen å skrike: ”Drep han, og slipp i stedet Barabbas fri!” ¹⁹ Barabbas satt i fengsel for mord og for å ha ledet et opprør i Jerusalem. ²⁰ Enda en gang forsøkte Pilatus å diskutere med dem for han ville gjerne slippe Jesus fri. ²¹ Men de ropte uten stans: ”Spikre ham fast på et kors, spikre ham fast på et kors!”

²² For tredje gangen spurte Pilatus: ”Hva ondt har han gjort? Jeg har ikke funnet noen grunn til å dømme ham til døden. Jeg kommer bare til å piske ham og siden la ham gå.”

^23-24 Men folket skrek høyt uten å holde opp at Jesus skulle bli spikret fast på et kors. Til slutt fikk ropene deres overtaket, og Pilatus resignerte. ²⁵ Han gjorde som folket forlangte og satte Barabbas fri, han som var anklaget for opprør og mord. Men Jesus overlot han til soldatene sine, slik at folket kunne få viljen sin med ham.

Jesus blir spikret fast på et kors

²⁶ På veien til stedet der henrettelsen skulle skje, grep soldatene fatt i en mann fra Kyréne^[f] som het Simon. Han var på vei til Jerusalem fra landsbygden, og de tvang ham til å ta korset på seg og bære det etter Jesus.

²⁷ En stor folkemasse fulgte etter Jesus. Blant de andre var mange sørgende og gråtende kvinner. ²⁸ Jesus vendte seg til dem og sa: ”Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. ²⁹ Det kommer en tid, da de skal si: ’Lykkelige er de barnløse, de kvinnene som aldri har født barn eller diet noen.’ ³⁰ Da skal menneskene si til fjellene og høydene:

³¹ For om de gjør på denne måten mot meg som er det grønne treet, hva vil ikke da skje med dere som er det tørre treet?”

^32-33 To forbrytere ble også ført ut for å bli henrettet sammen med Jesus. Da de kom til det stedet som blir kalt ”Hodeskallen”, ble alle tre spikret fast på hvert sitt kors. De hengte Jesus i midten med en forbryter på hver side. ³⁴ Han ba med disse ordene: ”Far i himmelen, forlat disse menneskene, for de vet ikke hva de gjør.” Soldatene kastet terning om klærne hans og delte dem mellom seg.^[h]

³⁵ Folkemassen sto og så på, og medlemmene i Det jødiske rådet^[i] flirte av ham og hånte ham. ”Han var litt av en mester til å hjelpe andre”, sa de. ”Nå kan han vel hjelpe seg selv, dersom han da virkelig er Messias, den utvalgte kongen som Gud har lovet å sende.”

³⁶ Også soldatene hånte ham. De rakte sur vin til ham for at han kunne drikke ³⁷ og ropte til ham: ”Dersom du nå er jødenes konge, da hjelp deg selv!” ³⁸ Det var nemlig satt opp en plakat over Jesus der det sto: ”Dette er jødenes konge”.

³⁹ En av forbryterne som hang ved siden av Jesus, hånte ham også og sa: ”Er det ikke du som er Messias, den lovede kongen? Bevis det nå ved å redde både deg selv og oss!”

^40-41 Men den andre forbryteren irettesatte ham og sa: ”Har du ikke respekt for Gud enda du nå skal dø? Vi får det vi fortjener, vi har blitt dømt for våre forbrytelser, men denne mannen har ikke gjort noe galt.” ⁴² Så sa han: ”Jesus, husk på meg den dagen du regjerer i Guds nye verden.^[j]”

⁴³ Jesus svarte: ”Jeg forsikrer deg at du allerede i dag skal være med meg i paradiset.”

Jesus dør på korset

⁴⁴ Klokken var nå rundt tolv på dagen. Da ble det plutselig mørkt i hele landet, helt fram til klokka tre. ⁴⁵ Solen ble fullstendig formørket, og forhenget foran Det aller helligste^[k] rommet i templet, revnet i to deler. ⁴⁶ Samtidig ropte Jesus med kraftig stemme: ”Far i himmelen, i dine hender overgir jeg min Ånd”^[l]. Med disse ordene sluttet han å puste.

⁴⁷ Den romerske offiseren, som så det som skjedde, hyllet Gud og sa: ”Han må virkelig ha vært en mann som levde etter Guds vilje.” ⁴⁸ Da folket, som hadde samlet for å se på henrettelsen, så det som skjedde, slo de seg for brystet i sorg og forferdelse og gikk hjem. ⁴⁹ Men alle vennene hans, også de kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, sto på avstand og så alt sammen.

Jesus blir begravd

⁵⁰ Nå var det en mann som het Josef og var medlem i Det jødiske rådet^[m]. Han var en god mann som levde etter Guds vilje, ⁵¹ og han hadde ikke støttet de andre religiøse lederne sin beslutning og handling. Han var fra byen Arimatea i Judea og ventet med iver på at Gud skulle begynne å regjere blant menneskene.^{[n] 52} Denne Josef gikk til Pilatus og ba om å få ta hånd om kroppen til Jesus. ⁵³ Han tok seinere ned kroppen fra korset og svøpte den i lintøy og la den i en ny, ubrukt grav, som var hogget ut i fjellet. ⁵⁴ Alt dette skjedde seint på fredagen, like før hviledagen skulle begynne.^[o]

⁵⁵ Kvinnene som hadde fulgt med Jesus fra Galilea, gikk etter Josef og så hvor han la kroppen i graven. ⁵⁶ Senere gikk de hjem og gjorde i stand en salve av urter og oljer for å kunne stelle kroppen til Jesus. Men da solen gikk ned og det ble hviledag, holdt de seg i ro, slik som det er bestemt i Moseloven^[p].

Jesus står opp fra de døde

24 Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand. ² Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden. ³ Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.

⁴ Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær. ⁵ Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte: ”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende? ⁶ Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea? ⁷ At han, Menneskesønnen^[q], vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje^[r] dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”

⁸ Da husket de på at Jesus hadde sagt dette. ⁹ De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd. ¹⁰ Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler^[s]. ¹¹ Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.

¹² Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.

To disipler på veien til Emmaus

¹³ Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem. ¹⁴ De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene. ¹⁵ Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem. ¹⁶ Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.

¹⁷ ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han.

Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket. ¹⁸ En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”

¹⁹ ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.

”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker. ²⁰ Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet^[t] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors. ²¹ Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel!

I dag er det tredje dagen^[u] siden alt dette skjedde. ²² Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag. ²³ Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende! ²⁴ Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”

²⁵ Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene^[v] sine. ²⁶ Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?” ²⁷ Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.^[w] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften^[x].

²⁸ På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre. ²⁹ De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem. ³⁰ Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre. ³¹ Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.

³² De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?” ³³ Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet. ³⁴ Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”

³⁵ Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Jesus viser seg for disiplene

³⁶ Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle.” ³⁷ Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.

³⁸ ”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus. ”Hvorfor tviler dere på at det er jeg? ³⁹ Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.” ⁴⁰ Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine. ⁴¹ Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han: ”Har dere noe å spise?” ⁴² De ga ham en bit stekt fisk. ⁴³ Den spiste han mens de så på.

⁴⁴ Han sa til disiplene: ”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene,^[y] måtte bli til virkelighet?” ^45-46 Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa: ”Dette er det Gud som har forutsagt: ’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje^[z] dagen skal han igjen bli levende. ⁴⁷ Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’

⁴⁸ Alt dette skal dere fortelle videre til andre. ⁴⁹ Jeg skal sende Guds Ånd til dere, akkurat som min Far i himmelen har lovet. Dere skal bli her i Jerusalem til Ånden er kommet og har fylt dere med kraft fra Gud.”

Jesus farer opp til himmelen

⁵⁰ Senere tok Jesus med seg disiplene ut av byen og gikk et stykke mot Betania. Der løftet han hendene mot himmelen og ba Gud om å gi dem alt godt. ⁵¹ Mens han ba for alle sine, dro han fra dem og ble tatt opp til himmelen. ⁵² Disiplene falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem fylt av en enorm glede. ⁵³ De var stadig i templet og hyllet Gud.