Jobs 20-21

Det Norsk Bibelselskap 1930

20 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

² Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

³ hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

⁴ Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

⁵ at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

⁶ Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

⁷ så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

⁸ Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

⁹ Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

¹⁰ Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

¹¹ Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

¹² Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

¹³ sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

¹⁴ så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

¹⁵ Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

¹⁶ Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

¹⁷ Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

¹⁸ Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

¹⁹ For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

²⁰ han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

²¹ Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

²² Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

²³ For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

²⁴ Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

²⁵ Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

²⁶ Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

²⁷ Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

²⁸ Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

²⁹ Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

21 Da tok Job til orde og sa:

² Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

³ Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

⁴ Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

⁵ Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

⁶ Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

⁷ Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

⁸ De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

⁹ Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

¹⁰ Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹¹ De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

¹² De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

¹³ De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

¹⁴ Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁶ Ja^[a], men deres lykke står ikke i deres egen hånd. -^[b]De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.

¹⁷ Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

¹⁸ Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹⁹ Men Gud^[c] gjemmer hans straff til hans barn. -^[d]Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.

²⁰ Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

²¹ For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

²² Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste^[e]?

²³ Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

²⁴ hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

²⁵ Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

²⁶ Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

²⁷ Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

²⁸ for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

²⁹ Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

³⁰ at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

³¹ Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

³² Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

³³ Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

³⁴ Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.