Add parallel Print Page Options

40 Dette er det ord som kom til Jeremias fra Herren efterat Nebusaradan, høvdingen over livvakten, hadde løslatt ham fra Rama, da han hentet ham mens han var bundet med lenker midt iblandt alle de fanger fra Jerusalem og Juda som blev bortført til Babel.

Høvdingen over livvakten hentet Jeremias og sa til ham: Herren din Gud har forkynt denne ulykke mot dette sted.

Og Herren lot det komme og gjorde som han hadde talt; for I hadde syndet mot Herren og ikke hørt på hans røst, og så hendte dette eder.

Og se, nu har jeg idag løst dig av lenkene om din hånd. Er det godt i dine øine å komme med mig til Babel, så kom, og jeg vil la mitt øie våke over dig. Men er det ikke godt i dine øine å komme med mig til Babel, så la det være! Se, hele landet ligger for dig; hvor det er godt og rett i dine øine å gå, dit kan du gå.

Og da han ennu ikke vendte sig til nogen kant, sa han: Så vend tilbake til Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, som Babels konge har satt over Judas byer, og bli hos ham midt iblandt folket, eller gå hvor som helst det er rett i dine øine å gå! Og høvdingen over livvakten gav ham mat og gaver og lot ham fare.

Og Jeremias kom til Gedalja, Akikams sønn, i Mispa, og han blev hos ham midt iblandt folket, blandt dem som var blitt tilbake i landet.

Og da alle hærførerne, som var ute på landsbygden, de og deres menn, hørte at Babels konge hadde satt Gedalja, Akikams sønn, til å styre landet, og at han hadde overgitt til hans opsyn menn og kvinner og små barn og dem av almuen i landet som ikke var blitt bortført til Babel,

så kom de til Gedalja i Mispa, både Ismael, Netanjas sønn, og Johanan og Tonatan, Kareahs sønner, og Seraja, Tanhumets sønn, og sønnene til Ofai fra Netofa og Jesanja, ma'akatittens sønn, de og deres menn.

Og Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, svor dem og deres menn en ed og sa: Frykt ikke for å tjene kaldeerne! Bli i landet og tjen Babels konge! Så skal det gå eder vel.

10 Se, jeg blir boende i Mispa for å ta imot de kaldeere som kommer til oss, men I skal samle vin og frukt og olje og legge det i eders kar, og I skal bli i eders byer, som I har tatt til eie.

11 Også alle de jøder som var i Moab og iblandt Ammons barn og i Edom, og de som var i alle andre land, hørte at Babels konge hadde latt en rest av folket bli tilbake i Juda, og at han hadde satt Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, over dem.

12 Og alle disse jøder vendte tilbake fra alle de steder som de var drevet bort til, og kom til Juda land, til Gedalja i Mispa, og de samlet vin og frukt i stor mengde.

13 Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne, som var ute på landsbygden, kom til Gedalja i Mispa,

14 og de sa til ham: Vet du at Ba'alis, Ammons barns konge, har sendt Ismael, Netanjas sønn, for å slå dig ihjel? Men Gedalja, Akikams sønn, trodde dem ikke.

15 Og Johanan, Kareahs sønn, sa i lønndom til Gedalja i Mispa: La mig gå avsted og slå Ismael, Netanjas sønn, ihjel, uten at nogen får vite det! Hvorfor skal han slå dig ihjel, og hele Juda, som har samlet sig om dig, bli spredt, og den rest som er blitt tilbake av Juda, gå til grunne?

16 Men Gedalja, Akikams sønn, sa til Johanan, Kareahs sønn: Gjør ikke det; for det er løgn det du sier om Ismael.

41 Men i den syvende måned kom Ismael, sønn av Netanja, Elisamas sønn, en mann av kongelig byrd, en av kongens stormenn, og ti menn med ham til Gedalja, Akikams sønn, i Mispa, og de holdt måltid sammen der i Mispa.

Da stod Ismael, Netanjas sønn, op, og de ti menn som var med ham, og de slo Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, ihjel med sverd, og han drepte ham som Babels konge hadde satt til å styre landet.

Også alle de jøder som var hos Gedalja i Mispa, og de kaldeere som fantes der, krigsmennene, slo Ismael ihjel.

Den annen dag efterat han hadde drept Gedalja, og før ennu nogen visste det,

kom det menn fra Sikem, fra Silo og Samaria, åtti menn med avraket skjegg og sønderrevne klær og med flenger i kjøttet[a], og de hadde med sig matoffer og virak for å bære det til Herrens hus.

Og Ismael, Netanjas sønn, gikk dem i møte fra Mispa, og han gikk og gråt; og da han traff dem, sa han til dem: Kom med til Gedalja, Akikams sønn!

Og da de kom inn i byen, drepte Ismael, Netanjas sønn, dem og kastet dem ned i brønnen[b], han og de menn som var med ham.

Men blandt dem var det ti menn som sa til Ismael: Drep oss ikke! For vi har skjulte forråd ute på marken, hvete og bygg og olje og honning. Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med deres brødre.

Og brønnen hvor Ismael kastet likene av alle de døde menn som han hadde slått ihjel foruten Gedalja, var den samme som kong Asa hadde gjort for Israels konge Baesas skyld; den fylte Ismael, Netanjas sønn, med drepte menn.

10 Og Ismael bortførte som fanger hele resten av folket i Mispa, kongens døtre og alt folket som var blitt tilbake i Mispa, og som høvdingen over livvakten Nebusaradan hadde overgitt til Gedaljas, Akikams sønns opsyn; dem bortførte Ismael, Netanjas sønn, som fanger, og han gikk avsted for å dra over til Ammons barn.

11 Men da Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hørte om alt det onde som Ismael, Netanjas sønn, hadde gjort,

12 da tok de alle sine menn og gikk avsted for å stride mot Ismael, Netanjas sønn, og de fant ham ved det store vann[c] i Gibeon.

13 Og da alt folket som var med Ismael, så Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, blev de glade.

14 Og alt folket som Ismael hadde bortført som fanger fra Mispa, vendte om og gikk tilbake til Johanan, Kareahs sønn.

15 Men Ismael, Netanjas sønn, slapp unda fra Johanan med åtte menn, og han drog bort til Ammons barn.

16 Da tok Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hele resten av folket, dem fra Mispa som han hadde vunnet tilbake fra Ismael, Netanjas sønn, efterat Ismael hadde slått Gedalja, Akikams sønn, ihjel, både krigsmenn og kvinner og små barn og hoffmenn, som han hadde ført tilbake fra Gibeon.

17 Og de drog avsted og stanset i Kimhams herberge ved Betlehem for å dra videre og komme til Egypten

18 for kaldeernes skyld; for de var redde for dem, fordi Ismael, Netanjas sønn, hadde drept Gedalja, Akikams sønn, som Babels konge hadde satt til å styre landet.

42 Da kom alle hærførerne, både Johanan, Kareahs sønn, og Jesanja, Hosajas sønn, og alt folket, både små og store,

og de sa til profeten Jeremias: La oss bære frem vår ydmyke bønn for dig og bed for oss til Herren din Gud for hele denne rest av folket - for bare nogen få er vi igjen av de mange, således som du selv ser oss her -

at Herren din Gud vil la oss få vite hvilken vei vi skal gå, og hvad vi skal gjøre.

Profeten Jeremias sa til dem: Jeg skal gjøre det; jeg vil bede til Herren eders Gud efter eders ord, og hvert et ord Herren svarer eder, skal jeg forkynne eder; jeg skal ikke holde et eneste ord skjult for eder.

Da sa de til Jeremias: Herren være et sant og trofast vidne imot oss, dersom vi ikke gjør efter hvert ord som Herren din Gud sender dig til oss med!

Enten det er godt eller ondt, vil vi lyde Herrens, vår Guds røst, som vi sender dig til, forat det må gå oss vel, når vi lyder Herrens, vår Guds røst.

Ti dager efter kom Herrens ord til Jeremias.

Og han kalte til sig Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, og alt folket, både små og store,

og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud, som I sendte mig til for å bære frem eders ydmyke bønn for hans åsyn:

10 Dersom I blir i dette land, så vil jeg bygge eder op og ikke bryte eder ned, plante eder og ikke rykke eder op; for jeg angrer det onde jeg har gjort eder.

11 Frykt ikke for Babels konge, som I nu frykter for, frykt ikke for ham, sier Herren; for jeg er med eder og vil frelse eder og fri eder av hans hånd.

12 Og jeg vil la eder finne barmhjertighet, og han skal forbarme sig over eder og la eder vende tilbake til eders land.

13 Men dersom I sier: Vi vil ikke bli i dette land, og I ikke lyder Herrens, eders Guds røst,

14 men sier: Nei, vi vil gå til Egyptens land, så vi kan slippe å se krig og høre basunens lyd og hungre efter brød, og der vil vi bli,

15 så hør nu derfor Herrens ord, I som er blitt igjen av Juda: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Dersom I setter eder fore å dra til Egypten, og I drar dit for å bo der,

16 da skal sverdet I frykter for, nå eder der i Egyptens land, og hungeren som I er redde for, skal følge eder i hælene der i Egypten, og der skal I dø.

17 Og alle de menn som har satt sig fore å dra til Egypten for å bo der, de skal dø ved sverd, hunger og pest, og ingen av dem skal bli igjen og slippe fra den ulykke som jeg lar komme over dem.

18 For så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Likesom min vrede og harme blev utøst over Jerusalems innbyggere, således skal min harme bli utøst over eder når I kommer til Egypten, og I skal bli til en ed og til en forferdelse og en forbannelse og til spott, og I skal ikke mere se dette sted.

19 Herren har talt til eder, I som er blitt igjen av Juda: Dra ikke til Egypten! I skal vite at jeg har advart eder idag.

20 For I farer vill og forspiller eders liv; I har jo selv sendt mig til Herren eders Gud og sagt: Bed for oss til Herren vår Gud og forkynn oss alt det Herren vår Gud sier, og vi vil gjøre det.

21 Og jeg har forkynt eder det idag; men I har ikke hørt på Herrens, eders Guds røst, og på alt det som han sendte mig til eder med.

22 Så skal I nu vite at I skal dø ved sverd, hunger og pest på det sted som I stunder efter å komme til for å bo der.

Footnotes

  1. Jeremias 41:5 JER 16, 6.
  2. Jeremias 41:7 JER 41, 9.
  3. Jeremias 41:12 2SA 2, 13.
'Jeremias 40-42' not found for the version: En Levende Bok.

La oss derfor ta oss i vare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden.

For det glade budskap er og forkynt oss, likesom for hine; men ordet som de hørte, blev dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.

For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen, således som han har sagt: Så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile - enda gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll blev lagt.

For så har han på et sted sagt om den syvende dag: Og Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger;

og på dette sted igjen: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.

Eftersom det altså står tilbake at nogen skal komme inn til den, og de som først fikk det glade budskap, ikke kom inn for vantros skyld,

så fastsetter han atter en dag: idag, idet han sier ved David så lang tid efter, således som før er sagt: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.

For hadde Josva ført dem til hvile, da hadde han ikke derefter talt om en annen dag.

Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk.

10 For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.

11 La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke nogen skal falle efter samme eksempel på vantro.

12 For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,

13 Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

14 Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.

15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.

16 La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.

Guds folk får hvile sammen med Gud

Guds løfte om at vi skal få hvile sammen med ham, gjelder fortsatt. La oss derfor ta nøye vare på hverandre, slik at vi oppdager dersom noen sakker akterut på veien. Vi har fått høre det samme glade budskapet som dem som gikk sammen med Moses, om at vi skal få hvile ut ved reisens slutt hos Gud. De som hørte budskapet den gangen, hadde ingen nytte av det, etter som de ikke trodde på det Gud sa. Vi som derimot tror på løftet, skal få oppleve den hvilen Gud gjorde kjent da han sa:

”I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:
    ’De skal ikke få komme inn i landet der de kan hvile sammen med meg.’ ”[a]

Denne hvilen har ligget og ventet på menneskene helt siden Gud skapte verden. At det er på den måten forstår vi når vi leser i Skriften[b] om den sjuende dagen i uken. Det står: ”Og når det sjuende døgnet kom, hvilte Gud, etter som han var ferdig med alt sitt arbeid.”[c] På det stedet vi allerede snakket om, sier Gud: ”De skal ikke få komme inn til stedet der de kan hvile sammen med meg.” Guds løfte om at mennesket skal få hvile sammen med ham, står altså igjen. De som først fikk høre dette glade budskapet, kunne ikke få hvile sammen med Gud, etter som de ikke var lydige mot ham. Gud bestemte derfor en ny tid da mennesket skulle få sjansen til å hvile sammen med ham. I dag lever vi i denne tiden. At det var en ny tid, forstår vi etter som Gud først mange år seinere lot kong David si:

”Dersom dere hører hans stemme i dag,
    da må dere lytte til ham.
Vær ikke harde og kalde.”[d]

Josva førte Israels folk inn i Kanaans land. Det var ikke der de fikk hvile sammen med Gud. Hvorfor ellers skulle Gud snakke om en ny dag som mennesket kunne få oppleve hvilen hos ham? Den som begynner å tro på Jesus Kristus, får tilhøre Guds folk og oppleve en evig hviledag[e] sammen med Gud. 10 De som når fram til hvilen, har utført det arbeidet de fikk av Gud. Disse kan hvile, akkurat som Gud hvilte da han var ferdig med å skape.

11 La oss derfor gjøre alt for å holde fast ved troen, slik at vi får hvile sammen med Gud. Da blir vi ikke som Israels folk, de som var ulydige mot Gud og ga ham opp mens de var underveis.

12 Ja, pass på at dere ikke er ulydige, for Guds budskap er fullt av liv og kraft. Det er skarpere enn et dobbeltegget sverd, og trenger dypt inn til vårt innerste. Det avslører alle tankene og motivene våre, og avdekker om vi handler rett eller galt. 13 Ingen kan skjule noe for Gud. Han vet alt om alle. For ham skal vi alle en gang stå til rette for det vi har gjort.

14 La oss derfor holde fast ved troen på Jesus, Guds sønn. Han er vår store øversteprest som har steget opp til Gud i himmelen. 15 Vi har en øversteprest som forstår våre svakheter, etter som han selv har blitt fristet på alle måter akkurat som oss, men uten å synde. 16 Derfor kan vi uten den minste frykt komme til Gud når vi er i vanskeligheter. Vi kan stole på at han i sin godhet tilgir oss og bistår oss med den hjelpen vi trenger.

Footnotes

  1. 4:3 Se Salmenes bok 95:11.
  2. 4:4 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  3. 4:4 Se Første Mosebok 2:2.
  4. 4:7 Se Salmenes bok 95:7-8.
  5. 4:9 I grunnteksten: Sabbaten.