23 Saras alder blev hundre og syv og tyve år; det var Saras leveår.

² Og Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kana'ans land; og Abraham kom for å holde sørgehøitid og gråte over Sara.

³ Derefter stod Abraham op og gikk bort fra sin døde hustru, og han talte til Hets barn og sa:

⁴ Jeg er en fremmed og utlending hos eder; la mig få et gravsted til eiendom hos eder, så jeg kan føre min døde hustru bort og begrave henne!

⁵ Da svarte Hets barn Abraham og sa til ham:

⁶ Hør på oss, herre! Du er en Guds høvding iblandt oss; begrav din døde i den beste av våre graver! Ingen av oss skal nekte dig sin grav til å begrave henne i.

⁷ Da stod Abraham op og bøide sig for landets folk, for Hets barn,

⁸ og han talte med dem og sa: Dersom I samtykker i at jeg fører min døde bort og begraver henne, så hør på mig og legg et godt ord inn for mig hos Efron, Sohars sønn,

⁹ at han lar mig få Makpela-hulen, som tilhører ham og ligger i utkanten av hans mark. Han skal få full betaling for den hvis han vil selge mig den, her midt iblandt eder, til eiendoms-gravsted.

¹⁰ Men Efron satt midt iblandt Hets barn; og Efron, hetitten, svarte Abraham så Hets barn hørte på det, alle de som hørte hjemme i hans by, og sa:

¹¹ Nei, herre! Hør på mig: Jeg gir dig marken, og hulen som er på den, gir jeg dig også; for mine landsmenns øine gir jeg dig den: begrav din døde der!

¹² Da bøide Abraham sig for landets folk,

¹³ og han talte til Efron så landets folk hørte på det, og sa: Bare du nu vilde høre på mig! Jeg betaler dig det marken er verd; ta imot det av mig og la mig få begrave min døde der!

¹⁴ Da svarte Efron Abraham og sa til ham:

¹⁵ Herre, hør på mig! Et jordstykke som er verd fire hundre sekel sølv, hvad har det å si mellem mig og dig? Begrav du din døde!

¹⁶ Og Abraham skjønte hvad Efron mente, og Abraham veide op til Efron det sølv som han hadde talt om i påhør av Hets barn, fire hundre sekel sølv, slike som var gangbare i handel.

¹⁷ Og Efrons mark i Makpela, som ligger østenfor Mamre, både marken og hulen som er på den, og alle trærne som fantes på marken, så langt den rakk rundt omkring, blev tilskjøtet

¹⁸ Abraham som eiendom, så Hets barn så på det, alle de som hørte hjemme i hans by.

¹⁹ Derefter begravde Abraham Sara, sin hustru, i hulen på Makpelamarken østenfor Mamre, det er Hebron, i Kana'ans land.

²⁰ Og marken og hulen på den gikk fra Hets barn over til Abraham som eiendoms-gravsted.

24 Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.

² Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,

³ så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,

⁴ men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.

⁵ Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?

⁶ Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!

⁷ Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.

⁸ Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!

⁹ Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.

¹⁰ Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.

¹¹ Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.

¹² Og han sa: Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min herre Abraham!

¹³ Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.

¹⁴ La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.

¹⁵ Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

¹⁶ Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.

¹⁷ Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!

¹⁸ Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.

¹⁹ Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.

²⁰ Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.

²¹ Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.

²² Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.

²³ Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.

²⁴ Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.

²⁵ Så sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.

²⁶ Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren

²⁷ og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.

²⁸ Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.

²⁹ Rebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.

³⁰ For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster Rebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.

³¹ og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.

³² Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.

³³ Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!

³⁴ Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;

³⁵ og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.

³⁶ Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.

³⁷ Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;

³⁸ men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.

³⁹ Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?

⁴⁰ Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.

⁴¹ Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.

⁴² Så kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!

⁴³ Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,

⁴⁴ og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.

⁴⁵ Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom Rebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!

⁴⁶ Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kameler få drikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.

⁴⁷ Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.

⁴⁸ Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.

⁴⁹ Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.

⁵⁰ Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.

⁵¹ Se, der står Rebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!

⁵² Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.

⁵³ Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav Rebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.

⁵⁴ Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!

⁵⁵ Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.

⁵⁶ Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!

⁵⁷ Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!

⁵⁸ Så kalte de på Rebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -

⁵⁹ Så lot de Rebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.

⁶⁰ Og de velsignet Rebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!

⁶¹ Og Rebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok Rebekka med sig og drog avsted.

⁶² Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai Ro'i; for han bodde i sydlandet.

⁶³ Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.

⁶⁴ Og da Rebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.

⁶⁵ Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.

⁶⁶ Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.

⁶⁷ Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok Rebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.

7 Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes,

² og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.

³ Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

⁴ Eller hvorledes kan du si til din bror: La mig dra splinten ut av ditt øie? og se, det er en bjelke i ditt eget øie!

⁵ Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra splinten ut av din brors øie!

⁶ Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke eders perler for svinene, forat de ikke skal trå dem ned med sine føtter og vende sig om og sønderrive eder.

⁷ Bed, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes op for eder!

⁸ For hver den som beder, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op.

⁹ Eller hvilket menneske iblandt eder er det vel som vil gi sin sønn en sten når han ber ham om brød,

¹⁰ eller vil gi ham en orm når han ber om en fisk?

¹¹ Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mere skal da eders Fader i himmelen gi dem gode gaver som beder ham!

¹² Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.

¹³ Gå inn gjennem den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennem den;

¹⁴ for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.

¹⁵ Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!

¹⁶ Av deres frukter skal I kjenne dem; kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler?

¹⁷ Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter.

¹⁸ Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.

¹⁹ Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.

²⁰ Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.

²¹ Ikke enhver som sier til mig: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.

²² Mange skal si til mig på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn?

²³ Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra mig, I som gjorde urett!

²⁴ Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell;

²⁵ og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.

²⁶ Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør efter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand;

²⁷ og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!

²⁸ Og da Jesus hadde endt denne tale, da var folket slått av forundring over hans lære;

²⁹ for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.