Apostlenes-gjerninge 26-28

En Levende Bok

Forsvarstalen til Paulus hos kong Agrippa

26 Kong Agrippa sa til Paulus: ”Hva har du å si til ditt forsvar? Vær så god, ordet er ditt.”

Da løftet Paulus hånden til en hilsen og begynte på sin forsvarstale. Han sa:

² ”Kong Agrippa, jeg er svært glad for at jeg får svare deg på de anklagene jødene har mot meg. ³ Jeg vet at du er ekspert på jødiske skikker og stridsspørsmål. Derfor ber jeg deg om å høre på meg med tålmodighet!

⁴ Som alle jøder godt vet, fikk jeg en grundig jødisk oppdragelse helt fra min tidligste barndom, først i Tarsus, og seinere i Jerusalem. ⁵ Jødene kjenner meg fra lang tid tilbake. Dersom de bare vil erkjenne det, vet de veldig godt om at jeg har levd som en ekte fariseer^[a] og fulgt den strengeste retningen i vår religion. ⁶ Jeg står nå anklaget fordi jeg tror at Gud skal innfri det løfte han ga til forfedrene våre. ⁷ Dette løfte håpet Israels tolv stammer å få se oppfylt ved at de dag og natt tjente ham! Det er altså, kong Agrippa, helt inkonsekvent av jødene å påstå at det er en forbrytelse å tro på dette løftet. ⁸ Hvorfor skal det være så vanskelig å tro at Gud kan vekke opp døde?

⁹ Tidligere trodde jeg selv at det var min plikt å gå så hardt som mulig fram mot dem som tror på Jesus fra Nasaret. ¹⁰ Jeg arresterte mange av de troende i Jerusalem ved hjelp av den fullmakten jeg hadde fått av øversteprestene. Jeg stemte for at de skulle bli dømt til døden. ¹¹ Mange ganger brukte jeg tortur i synagogene^[b] for å få troende til å forbanne Jesus. Jeg var en så bitter motstander at jeg til og med forfulgte troende langt borte i fremmede land.

¹² En dag var jeg på vei til Damaskus i et slikt ærende, utrustet med fullmakt og utsendt av øversteprestene. ¹³ Da fikk jeg ved middagstiden se et lys fra himmelen. Det var sterkere enn solen, og både jeg og mine ledsagere ble hyllet inn i lysglansen. ¹⁴ Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som snakket til meg på arameisk^[c] og sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg? Du skader bare deg selv ved å trasse min vilje.^[d]’

¹⁵ ’Hvem er du, herre?’ spurte jeg. Herren svarte: ’Jeg er Jesus, han som du forfølger. ¹⁶ Reis deg opp! Jeg har vist meg for deg, for at du skal bli tjeneren min og fortelle alle om det du har sett i dag og alt jeg vil vise deg i framtiden. ¹⁷ Jeg skal redde deg både fra jødene og andre folk. Ja, jeg skal sende deg til folk som ikke er jøder. ¹⁸ Du skal åpne øynene deres, slik at de vender om fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud. Ved å tro på meg skal de få tilgivelse for syndene sine og bli regnet med blant dem som tilhører Gud.’

¹⁹ Derfor, kong Agrippa, måtte jeg være lydig mot dette synet fra himmelen. ²⁰ Først forkynte jeg for dem som bodde i Damaskus og Jerusalem, så fortsatte jeg i hele Judea og gikk videre til andre folk. Over alt oppfordret jeg alle til å forlate syndens vei, vende om til Gud og vise sin forvandling gjennom gode gjerninger. ²¹ Det var derfor jødene arresterte meg i templet og forsøkte å drepe meg. ²² Men Gud beskyttet meg, slik at jeg fortsatt lever og kan fortelle om Jesus både for fine mennesker og vanlige folk. Likevel er det ikke noe nytt jeg kommer med. Det jeg snakker om, hadde Gud forutsagt ved profetene og Moses^[e] for lenge siden. ²³ Gud forutsa at Messias, den lovede kongen, måtte lide og bli den første som sto opp fra de døde. Han skulle føre lyset fram både til jøder og andre folk.”

²⁴ Da Paulus hadde kommet så langt i sin forsvarstale, ble han plutselig avbrutt av landshøvdingen Festus som ropte: ”Paulus, du er helt fra sans og samling! All lærdommen din har gjort deg fullstendig sinnssyk!” ²⁵ Paulus svarte: ”Nei, høyt ærede Festus, jeg er ikke sinnssyk. Jeg forteller sannheten, rolig og fornuftig. ²⁶ Kong Agrippa kjenner godt til alle disse spørsmålene. Jeg snakker åpent ut, for jeg er sikker på at disse begivenhetene er kjente for ham. De foregikk jo ikke i noen avkrok av verden! ²⁷ Kong Agrippa, tror du på det Gud har forutsagt ved profetene? Ja, jeg vet at du gjør det.”

²⁸ Da sa Agrippa til ham. ”Holder du på lenger nå, så kommer du til å gjøre også meg til en kristen^[f].”

²⁹ Paulus svarte: ”Enten det går fort eller tar tid, så ønsker jeg til Gud at ikke bare du, men alle som hører meg her i dag, vil bli som jeg, bare uten disse lenkene.”

³⁰ Kongen, landshøvdingen Berenike og alle de andre reiste seg. ³¹ Da de gikk ut, sa de til hverandre: ”Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.”

³² Kong Agrippa sa til Festus: ”Han kunne blitt satt fri, dersom han ikke hadde bedt om å bli dømt ved den keiserlige domstolen i Roma.”

Reisen til Roma

27 Tiden kom da vi skulle^[g] reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon. ² Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia^[h].

³ Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres. ⁴ Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros. ⁵ Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia. ⁶ Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.

⁷ I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta. ⁸ Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea. ⁹ Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten.^[i] Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet ¹⁰ og sa: ”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!” ¹¹ Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus. ¹² Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

Storm utenfor Kreta

¹³ Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.

^14-15 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.

¹⁶ Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep. ¹⁷ Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten^[j]. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.

¹⁸ Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord. ¹⁹ Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst. ²⁰ I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.

²¹ Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa: ”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet. ²² Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt. ²³ I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. ²⁴ Han sa: ’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’ ²⁵ Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt. ²⁶ Vi kommer til å drive i land på en øy.”

Skipsbruddet

²⁷ Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land. ²⁸ De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter. ²⁹ De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.

³⁰ Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen. ³¹ Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa: ”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.” ³² Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.

³³ Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise. ”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han. ³⁴ ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”

³⁵ Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste. ³⁶ Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også. ³⁷ Det var 276 personer om bord. ³⁸ Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.

³⁹ Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der. ⁴⁰ De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden. ⁴¹ Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.

⁴² Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme. ⁴³ Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land. ⁴⁴ Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.

Paulus på Malta

28 ^1-2 Da alle hadde kommet velberget i land, fikk vi greie på at øya het Malta. Befolkning på øya var svært vennlige mot oss og tente et bål på stranden der alle kunne varme seg. Det hadde begynt å regne og var kaldt. ³ Paulus hjalp til med å samle kvist. Mens han kastet et fang på ilden, ble han plutselig bitt av en slange. Den hadde blitt lokket fram av varmen og hogg seg fast i hånden hans. ⁴ Da innbyggerne fra øya så slangen henge i hånden, sa de til hverandre: ”Han er sikkert en morder! Det må han være siden han ble reddet fra havet, men nå blir drept av rettferdighetens gudinne.”

⁵ Paulus ristet bare av seg slangen inn i ilden og var like uskadd. ⁶ Alle ventet at hånden skulle hovne opp eller at han plutselig skulle falle død om. Da de hadde ventet lenge og vel og ikke noe av det skjedde, forandret de oppfatning og sa at han måtte være en gud.

⁷ Nær stranden der vi kom i land, var det en stor eiendom som tilhørte Publius, som var den fremste mannen på øya. Han hilste oss vennlig velkommen og ga oss mat og husrom i tre dager. ⁸ Samtidig som vi var der, lå far til Publius syk i feber og alvorlig dysenteri. Paulus gikk inn og ba for mannen, la hendene på ham og helbredet ham. ⁹ Etter dette kom alle syke på øya til Paulus og ble helbredet. ¹⁰ De viste sin takknemlighet ved å overøse oss med gaver. Da det var tid for oss til å seile av sted, kom folk ombord med alt mulig som vi kunne trenge for reisen.

Paulus kommer til Roma

¹¹ Det drøyde tre måneder etter skipsbruddet før vi seilte fra Malta. Denne gangen reiste vi med skipet ”Tvillinggudene” fra Alexandria. Skipet hadde ligget i vinteropplag på øya. ¹² Først la vi til i Syrakus på Sicilia, der vi stoppet i tre dager. ¹³ Derfra seilte vi direkte til Reggio. En dag seinere fikk vi sydlig vind, og kom etter to dager fram til Puteoli. ¹⁴ Der fant vi noen troende. De ba oss om å bli hos dem en uke. Det gjorde vi før vi fortsatte landeveien mot Roma.

¹⁵ De troende i Roma hadde hørt at vi var under veis. De første møtte oss allerede ved Forum Appii^[k]. Flere sluttet seg til følget da vi kom til Tres Tabernæ^[l]. Da Paulus så de troende, takket han Gud og fikk nytt mot.

¹⁶ Til slutt kom vi fram til Roma. Paulus fikk lov til å bo i et privat hus sammen med den soldaten som voktet ham.

Paulus sin tale til jødene i Roma

¹⁷ Tre dager etter ankomsten kalte Paulus til seg lederne blant jødene. Da alle var samlet, sa han:

”Brødre, jeg ble arrestert i Jerusalem og utlevert til de romerske myndighetene. Dette til tross for at jeg ikke har gjort noe galt mot vårt folk eller brutt noen av tradisjonene fra forfedrene våre. ¹⁸ Romerne stilte meg for domstolen og ville frifinne meg etter som de ikke fant noen grunn til å dømme meg til døden. ¹⁹ Men jødene protesterte mot beslutningen deres. Derfor ble jeg nødt til å be om å bli dømt ved den keiserlige domstolen. Hensikten er slett ikke på noen måte å anklage mitt eget folk. ²⁰ Dette er altså bakgrunnen for at jeg har bedt dere komme hit i dag, slik at vi kan lære hverandre å kjenne. Jeg vil fortelle dere at jeg er bundet med disse lenkene fordi jeg tror at Israels håp, Messias, den lovede kongen, allerede er kommet.”

²¹ De svarte: ”Vi har ikke fått noen negative rapporter om deg! Det har heller ikke kommet noe brev fra Judea om deg, og ingen av dem som har kommet fra Jerusalem, har hatt noe galt å si om deg. ²² Tvert imot, vi vil gjerne vite hva du tror på. Det eneste vi vet om denne nye retningen, er at den støter på motstand over alt.”

²³ De ble enige om å treffe hverandre på nytt en annen dag. Da anledningen kom, samlet enda flere folk seg der Paulus bodde. Han begynte tidlig på morgenen og holdt på til sene kvelden med å fortelle og undervise om Guds plan for å frelse menneskene og gjøre alle til sitt eget folk. Ved hjelp av Moseloven og profetene^[m] forsøkte han å overbeviste dem om hvem Jesus var.

²⁴ Noen begynte å tro, mens andre nektet. ²⁵ Etter en heftig diskusjon gikk hver til sitt. Paulus ga et siste ord med på veien: ”Guds Hellige Ånd hadde rett da den ved profeten Jesaja sa:

²⁸ Dere må ha det klart for dere at Gud også vil frelse andre folk enn jødene. Og de kommer til å ta imot frelsen.”^[o]

³⁰ Paulus bodde to år i det huset han hadde leid. Han tok imot alle som kom på besøk. ³¹ Åpent underviste han om Herren Jesus Kristus og Guds plan for å frelse menneskene og gjøre alle til sitt eget folk. Ingen forsøkte å hindre ham.