Add parallel Print Page Options

Paulus for Det jødiske rådet

23 Da Paulus kom inn, så han medlemmene i rådet rett i øynene og sa: ”Brødre, jeg har alltid levd livet mitt med god samvittighet for Gud.” Da ga øverstepresten Ananias befaling om at de som sto nærmest Paulus, skulle slå ham over munnen.

Paulus sa til han: ”Gud skal slå deg, du som har sunket ned i en slik dobbelmoral! Her sitter du for å dømme meg etter Moseloven[a], og så bryter du selv loven ved å befale at de skal slå meg.” De som sto ved siden av Paulus, sa da til ham: ”Hvordan våger du å forulempe Guds øversteprest?”

”Tilgi meg brødre”, svarte Paulus, ”jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står i Skriften[b]: ’Du skal ikke forbanne den som er leder for folket ditt.[c]’ ”

Hva Paulus derimot visste, var at noen av medlemmene i rådet var saddukeere, mens andre var fariseere.[d] Derfor ropte han: ”Brødre, jeg er fariseer liksom alle mine forfedre. Og jeg blir stilt for retten her i dag fordi jeg tror at de døde står opp igjen.”

Dette delte straks rådet i to grupper som begynte å krangle med hverandre. Saddukeerne tror nemlig ikke at de døde står opp igjen eller at det finnes engler eller ånder. Fariseerne derimot tror på alt dette.

Alle i rådet skrek i munnen på hverandre, og noen av de skriftlærde[e] fra partiet til fariseerne stilte seg opp og forsvarte Paulus. ”Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt”, protesterte de høylytt. ”Kanskje en Ånd eller en engel virkelig har snakket til ham.”

10 Krangelen ble bare verre og verre, og mennene rykket og slet i Paulus fra alle kanter. Til slutt fikk kommandanten gitt befaling til soldatene om å ta med Paulus og føre ham til festningsborgen, etter som han var redd for at de skulle slite ham i filler.

11 Da det seinere var blitt natt, viste Herren Jesus seg for Paulus og sa: ”Vær ikke redd! På samme måten som du har fortalt om meg her i Jerusalem, skal du også fortelle om meg i Roma.”

Planer på å drepe Paulus

12-13 Neste morgen samlet mer enn 40 jødiske menn seg og sverget på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus. 14 De gikk til øversteprestene og folkets ledere og sa: ”Vi har sverget en ed og lovet at vi verken skal spise eller drikke før vi har drept Paulus. 15 Be derfor kommandanten om at han lar Paulus bli stilt for rådet igjen. Si til ham at dere vil undersøke tilfellet nærmere, så kan vi drepe ham når han er på vei hit.”

16 Paulus sin søstersønn fikk greie på planene deres og gikk til festningsborgen og fortalte alt for Paulus. 17 Straks kalte han til seg en offiser og sa: ”Ta med denne unge mannen til kommandanten. Han har noe viktig å fortelle ham.”

18 Offiseren gikk da til kommandanten og forklarte: ”Fangen Paulus kalte på meg og ba meg ta med denne unge mannen til deg. Han har visst noe å fortelle deg.”

19 Kommandanten tok ham da ved armen og førte ham til siden og spurte: ”Hva er det du har å fortelle?”

20 Søstersønnen til Paulus forklarte straks: ”Jødene har blitt enige om å be deg sende Paulus ned til deres råd i morgen, slik at de kan undersøke tilfellet nærmere. 21 Ikke la dem få det som de vil, for mer enn 40 menn ligger gjemt i et bakhold for å drepe Paulus. De har sverget at de verken skal spise eller drikke før han er død. De har allerede gjort seg klare og venter bare på at du skal gi ditt ja.”

22 Kommandanten advarte ham og sa: ”Ingen må få vite at du har fortalt meg dette”, og så lot han mannen gå.

Paulus blir ført til Cæsarea

23 Kommandanten kalte på to av offiserene sine og sa: ”Kall ut 200 soldater som står klare til å marsjere til Cæsarea klokka ni i kveld sammen med 200 spydkastere og 70 ryttere. 24 Gi Paulus en hest å ri på og pass på, at han kommer fram til landshøvdingen Feliks i god behold.”

25 Han skrev følgende brev til landshøvdingen:

26 ”Fra Claudius Lysias,

til den høyt ærede landshøvdingen Feliks.

Beste hilsen!

27 Denne mannen har blitt arrestert av jødene. De skulle nettopp til å drepe ham da jeg sendte ut soldater for å redde ham. Etterpå har jeg fått vite at han er romersk borger. 28 Jeg førte ham ned til Det jødiske rådet[f] for å få greie på hva de anklaget ham for. 29 Jeg forsto snart at det bare var noen interne stridsspørsmål som hadde med deres religiøse lover å gjøre, og ikke noe som bør bli straffet med fengsel eller døden. 30 Senere fikk jeg ved en anledning greie på at de planla å drepe han, og jeg besluttet derfor å sende ham til deg. Jeg har også formant motstanderne hans til å legge fram anklagene sine for deg.”

31 Samme natten tok soldatene Paulus og førte ham til den romerske militærforlegningen Antipatris[g] slik de hadde fått befaling om. 32 Neste morgen fortsatte de 70 rytterne med ham til Cæsarea, mens de øvrige mennene vendte tilbake til festningsborgen i Jerusalem.

33 Da de kom fram til Cæsarea, overlot de brevet til landshøvdingen Feliks og førte Paulus inn til han. 34 Landshøvdingen leste brevet og spurte Paulus hvilken provins han kom fra. ”Fra Kilikia”, svarte Paulus.

35 ”Bra”, sa landshøvdingen, ”jeg skal ta opp saken din når de som anklager deg kommer hit.” Så ga han befaling om at Paulus skulle bli anbrakt i fengslet som lå i palasset til kong Herodes.

Paulus for retten

24 Fem dager seinere kom øverstepresten Ananias og noen av de religiøse lederne sammen med advokaten Tertullus til Cæsarea for å anklage Paulus for landshøvdingen. Da Paulus ble ført inn, begynte Tertullus å legge fram anklagene. Slik lød prosedyren hans:

”Høyt ærede Feliks! Det er takket være deg at vi jøder kan leve i fred og trygghet. Du har også sett til at vårt folk på alle måter har fått det bedre. Dette er vi alle uendelig takknemlige for. Jeg vil ikke ta for mye av tiden din, men jeg ber deg være så vennlig å høre etter på meg mens jeg i korthet legger fram våre anklager. Vi har funnet at denne mannen sprer uro og elendighet blant jødene over alt i verden. Han er leder for sekten til nasaréerne[h]. Han har til og med forsøkt å skjende[i] templet. Det var derfor vi arresterte ham.[j] Dersom du forhører ham, kan du selv få bekreftet at våre anklager er sanne.” De andre jødene samtykket og sa at alt som Tertullus hadde prosedert var riktig.

10 Landshøvdingen gjorde tegn til Paulus at det var hans tur til å forklare seg. Han begynte sin tale:

”Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Det føler jeg som en fordel og trygghet når jeg nå skal forsvare meg. 11 Du kan lett kontrollere at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom til Jerusalem for å be i templet. 12 Du kan også få bekreftet at jeg i denne tiden ikke har diskutert med noen eller har stelt til uroligheter, det være seg i templet, i synagogene[k] eller ute på gatene. 13 Det finnes heller ikke fnugg av bevis for at jeg skulle ha gjort alt dette som disse mennene anklager meg for.

14 Jeg erkjenner at jeg tilhører den gruppen som følger Jesu vei[l], den gruppen som de kaller en sekt. Gjennom dette tjener jeg våre forfedres Gud, og jeg tror på alt som Gud har sagt i Moseloven og det profetene har skrevet.[m] 15 Jeg tror, akkurat som disse mennene, at Gud en dag skal la alle stå opp fra de døde, noen til evig straff, noen til evig liv. 16 Derfor gjør jeg mitt beste for alltid å ha en ren samvittighet for Gud og mennesker.

17 Etter å ha vært borte fra byen i flere år, vendte jeg tilbake til Jerusalem med penger for å hjelpe jødene og for å ofre til Gud. 18 Det var i templet de fikk øye på meg. Jeg holdt nettopp på å avslutte seremonien for renselse. Det var ikke noen folkemasse rundt meg, og ikke antydning til uro. 19 Noen jøder fra provinsen Asia[n] var der. Det var egentlig de som burde stått her i dag dersom de mente å ha noe å anklage meg for. 20 Når de ikke er her, må du ta til takke med å høre hva de som er på plass, har å anklage meg for. De kan fortelle hvilken forbrytelse Det jødiske rådet[o] fant meg skyldig til. 21 Jeg tror ikke de har noe annet å anklage meg for enn det som jeg høyt og tydelig ga uttrykk for da jeg sto foran dem: ’Jeg står her for retten i dag på grunn av troen min på at døde står opp igjen!’ ”

22 Feliks, som visste en hel del om Jesu vei, utsatte rettsforhandlingene og sa: ”La oss vente til kommandanten Lysias kommer hit fra Jerusalem. Da skal jeg dømme i saken.”

23 Han sendte Paulus tilbake til fengslet, og sa til vaktene at de skulle behandle ham mildt. De fikk også befaling om å la vennene til Paulus besøke ham, og at de kunne gi ham alt han trengte.

24 Noen dager seinere kom Feliks, som var landshøvding, tilbake sammen med sin kone som het Drusilla, og var jødinne. Han ba om å få Paulus hentet, fordi han ville at han skulle fortelle mer om troen på Jesus som Messias, den lovede kongen. 25 Da Paulus begynte å snakke om å leve etter Guds vilje, om å avstå fra enkelte ting, og om at Gud en dag vil dømme alle mennesker, ble Feliks redd og sa: ”Dette holder for i dag. Nå kan du gå. Når jeg har god tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.”

26 Feliks sendte virkelig bud på Paulus gang etter gang for å snakke med ham. Det var nok helst for at han håpet at Paulus skulle bestikke ham. 27 Slik fortsatte det i to år. Da sluttet Feliks som landshøvding og fikk en etterfølger som het Porkius Festus. Etter som Feliks ville holde seg godt inne med jødene, lot han Paulus bli igjen i fengslet da han sluttet som landshøvding.

Paulus ber om å bli dømt ved den keiserlige domstolen

25 Tre dager etter at Festus hadde kommet til Cæsarea for å begynne sin tjeneste som landshøvding, reiste han til Jerusalem. Der ble han oppsøkt av øversteprestene og noen betydningsfulle jøder som på nytt tok opp anklagene mot Paulus. De ba også om at Festus skulle vise sin godhet mot jødene ved å la Paulus bli ført tilbake til Jerusalem. Deres egentlige plan var å overfalle og drepe Paulus på veien.

Festus svarte at Paulus satt i fengsel i Cæsarea, og at han snart skulle dit selv. ”Derfor”, fortsatte han, ”må lederne deres heller følge meg dit for å anklage ham, dersom han nå har gjort noe galt.”

Vel en uke seinere vendte Festus tilbake til Cæsarea. Følgende dag satte han seg på dommersetet og ga befaling om at Paulus skulle bli ført inn. Da Paulus kom inn, ble han omringet av jødene som hadde kommet fra Jerusalem. De nærmest slynget ut sine mange og sterke anklager mot ham. Likevel kunne de ikke bevise en eneste en av påstandene. Paulus nektet alt og sa: ”Jeg har ikke brutt den jødiske loven[p] eller gjorde noen forbrytelse mot templet eller snakket nedsettende om den romerske keiseren.”

Da spurte Festus, som ville holde seg til venns med jødene: ”Er du villig til å reise til Jerusalem og la deg bli dømt av meg der oppe?”

10 ”Nei!” svarte Paulus. ”Jeg er romersk borger og derfor er det i den romerske domstolen jeg skal bli dømt. Jeg har ikke gjorde noe galt mot jødene, og det vet du godt selv. 11 Dersom jeg har gjort noe som fortjener døden, da er jeg beredt til å dø. Dersom jeg er uskyldig, da har verken du eller noen andre rett til å overgi meg til disse mennene for at de kan drepe meg. Jeg ber om å bli dømt ved den keiserlige domstolen i Roma.”

12 Festus diskuterte dette med sine rådgivere og svarte: ”Du har bedt om å få bli dømt ved den keiserlige domstolen, derfor skal du få reise til Roma.”

13 Noen dager seinere kom kong Agrippa og Berenike[q] til Cæsarea på et høflighetbesøk til den nye landshøvdingen. 14 De stanset i flere dager, og Festus passet på å ta opp saken om Paulus med kongen. Han sa: ”Det finnes en fange her som heter Paulus, og som Feliks har etterlatt til meg. 15 Da jeg var i Jerusalem, kom de jødiske øversteprestene og folkets ledere til meg med en anklage mot ham. De ba om at jeg måtte passe på å få ham dømt. 16 Jeg fortalte da at romerne ikke har for vane å utlevere noen før han har blitt stilt for retten. Den anklagede skal ha mulighet til å møte dem som anklager ham, og alle skal ha anledning til å forsvare seg.

17 Da de religiøse lederne kom hit til Cæsarea, tillyste jeg rettsforhandlingene allerede neste dag og ga befaling om at Paulus skulle bli ført inn. 18 Men anklagene mot ham var noe helt annet enn det jeg hadde ventet meg. 19 De gjaldt bare noen stridsspørsmål i deres interne religion og om en mann som het Jesus, som er død, men som Paulus påstår lever! 20 Jeg ble forvirret og visste ikke hva jeg skulle gjøre i dette tilfellet. Derfor spurte jeg Paulus om han var villig til å reise til Jerusalem og stå for domsstolen der. 21 Paulus ba i stedet om å få bli her. Han ville heller vente og bli dømt ved den keiserlige domstolen. Derfor har jeg gitt befaling om at han skal sitte i fengslet her til jeg kan sende ham til Roma.”

22 Da sa kong Agrippa: ”Jeg skulle selv ønske å høre denne mannen.” Festus svarte: ”Det skal vi ordne. Du kan få treffe ham allerede i morgen!”

23 Neste dag kom kong Agrippa og Berenike i full uniform til domsstolen sammen med de høye offiserene og byens ledende menn. Festus ga befaling om at Paulus skulle bli ført inn. 24 Han sa: ”Kong Agrippa, og alle dere andre som er samlet her i dag. Dette er den mannen som jødene både her og i Jerusalem vil straffe med døden. 25 Etter min oppfatning har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Han har bedt om å få bli dømt ved den keiserlige domstolen, og derfor har jeg besluttet å sende ham til Roma. 26 Rullebladet hans vet jeg ikke mye om, men vil rapportere til min øverste leder, keiseren. Det finnes rett og slett ikke noen virkelige anklager mot denne mannen. Jeg har nå stilt ham fram for dere, og spesielt for deg, kong Agrippa, slik at du kan avhøre ham og etterpå si meg hva jeg skal skrive i rapporten. 27 Det virker jo ikke særlig logisk å sende en fange til den keiserlige domstolen uten å ha noe å anklage ham for!”

Footnotes

  1. 23:3 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  2. 23:5 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  3. 23:5 Se Andre Mosebok 22:28.
  4. 23:6 Fariseer og sadukeere var to religiøse partier blant jødene.
  5. 23:9 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  6. 23:28 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer, og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  7. 23:31 Antipatris lå mitt mellom Jerusalem og Cæsarea.
  8. 24:5 ”Nasareernas sekt” var et økenavn på de troende. Jesus ble kalt ”nasareern”, enten fordi at han kom fra Nasaret, eller fordi han var ”neser”, ”skuddet” fra Isais stamme, se Jesaja 11:1 eller en ”nasir”, en person som lever innviet for Gud.
  9. 24:6 Paulus var anklaget for å ha tatt med noen som ikke var jøder inn i templet, noe som ville ha gjort templet uverdig i følge den jødiske tradisjonen.
  10. 24:6 En del håndskrifter legger til: Vi ville dømme ham i følge vår lov, men kommandanten Lysias kom og førte ham bort fra oss med makt. Han forlangte at anklagerne skulle innfinne seg hos deg.
  11. 24:12 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  12. 24:14 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”.
  13. 24:14 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene.
  14. 24:19 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
  15. 24:20 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  16. 25:8 Den jødiske loven, eller Moseloven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  17. 25:13 Berenike var søster til kong Agrippa.