Nehemiah 4
New Life Version
Working and Watching at the Same Time
4 When Sanballat heard that we were building the wall again, he became very angry. He was filled with anger and he made fun of the Jews. 2 He said to his brothers and the rich men of Samaria, “What are these weak Jews doing? Are they going to build things again for themselves? Will they give gifts on the altar in worship? Will they finish in a day? Will they get good stones for building from the dust, seeing they are burned?” 3 Tobiah the Ammonite was near him and said, “If a fox would jump on what they build, he would break their stone wall down!”
4 Hear, O our God, how we are hated! Return their shame on their own heads. Let them be taken as servants to a strange land. 5 Do not forgive their sin. Do not let their sin be covered from Your eyes. For they have made much fun of the builders. 6 But we built the wall, and the whole wall was joined together to half its height, for the people had a mind to work.
7 When Sanballat, Tobiah, the Arabs, the Ammonites and the Ashdodites heard that the work of building the walls of Jerusalem went on, and that the broken places began to be closed, they were very angry. 8 And all of them made plans together to come and fight against Jerusalem and cause trouble in it. 9 But we prayed to our God because of them. And we had men watching for them day and night. 10 So in Judah it was said, “Those who carry the loads are becoming weaker, and there is much dust. We are not able to work on the wall.” 11 Those who hated us said, “They will not know it or see us until we are among them, kill them, and stop the work.” 12 When the Jews who lived by them came, they told us ten times, “They will come up against us from all the places where they live.” 13 So I put men in the lowest parts of the places behind the wall, in the open places. I put the people in place by their families with their swords, spears and bows. 14 When I saw their fear, I got up and said to the rulers and leaders and the rest of the people, “Do not be afraid of them. Remember the Lord Who is great and honored with fear. And fight for your brothers, your sons, your daughters, your wives, and your houses.”
15 When those who hated us heard that it was known to us, and that God had brought trouble to their plan, then all of us returned to the wall. Each one returned to his work. 16 From that day on, half of my servants did the work while half of them held the spears, battle-coverings, bows, and battle-clothes. And the captains stood behind the whole house of Judah. 17 Those who were building the wall and those who carried loads did their work with one hand, and held something to fight with in the other hand. 18 Each builder wore his sword at his side as he built. The man who blew the horn stood beside me. 19 I said to the rulers, leaders, and the rest of the people, “There is very much work to do, and we are separated on the wall far from one another. 20 In whatever place you hear the sound of the horn, gather together to us there. Our God will fight for us.”
21 So we did the work with half of them holding spears from sunrise until the stars came out. 22 At that time I also said to the people, “Let every man and his servant spend the night within Jerusalem so they may watch for us during the night and work during the day.” 23 So none of us, I, my brothers, my servants, or the soldiers who followed me, took off our clothes. Each man kept something to fight with in his hand, even when he went to wash.
Nehemias 4
Det Norsk Bibelselskap 1930
4 Da nu Sanballat hørte at vi bygget på muren, optendtes hans vrede; han blev yderlig forbitret og spottet jødene
2 og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent?
3 Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil - bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned.
4 Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!
5 Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket dig for bygningsmennenes ører.
6 Så bygget vi da på muren, og hele muren blev satt i stand til sin halve høide, og folket hadde godt mot på arbeidet.
7 Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene hørte at vi holdt på med å utbedre Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, blev de meget vrede.
8 Og de sammensvor sig alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid.
9 Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem.
10 Da sa jødene: Bærernes kraft svikter, og grushaugene er for store; vi makter ikke lenger å bygge på muren.
11 Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noget før vi står midt iblandt dem og hugger dem ned og således gjør ende på arbeidet.
12 Da nu de jøder som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og vel ti ganger sa til oss: I må vende tilbake til oss,
13 da stilte jeg folket op på de laveste steder bak muren, på de åpne plasser; jeg stilte dem op efter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.
14 Og da jeg så dem opstilt, gikk jeg frem og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem!
15 Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
16 Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk.
17 De som bygget på muren, og bærerne med sine byrder, de arbeidet med sin ene hånd på verket, og med den andre holdt de sitt våben;
18 hver av bygningsmennene hadde sitt sverd spent om sine lender mens de bygget; og basunblåseren stod ved siden av mig.
19 Og jeg sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og vidløftig, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.
20 På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss.
21 Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant op til stjernene kom frem.
22 På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann med sin tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen.
23 Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann.
Copyright © 1969, 2003 by Barbour Publishing, Inc.