Markus 11  En Levende Bok

Jesus rir inn i Jerusalem på et esel

11 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til byene Betfage og Betania, som ligger ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene i forveien og ² sa: ”Gå inn i byen som ligger rett foran dere. Der skal dere straks finne et ungt esel som står bundet, et dyr som ingen har ridd på ennå. Ta eselet og kom hit med det. ³ Dersom noen spør hva dere holder på med, så skal dere bare si: ’Herren har bruk for det, men han sender snart eselet tilbake.’ ”

⁴ De to disiplene la i vei og fant det unge eselet som sto bundet ved porten til et hus i bygaten. Mens de holdt på å løse det, ⁵ sa noen som sto der: ”Hva holder dere på med? Vil dere ta eselet?” ⁶ Disiplene svarte som Jesus hadde sagt, og da fikk de ta det.

⁷ De førte eselet til Jesus. Disiplene la kappene sine på det og Jesus satte seg opp og red av sted mot byen. ⁸ Mange mennesker bredte kappene sine ut som en løper foran ham, andre strødde grønne kvister fra trærne på veien.^{[a] 9} Både de som gikk foran Jesus, og de som kom etter, ropte:

¹¹ Jesus red inn i Jerusalem og gikk opp til tempelplassen. Der gikk han rundt og så nøye på alt. Etter som det alt var seint på ettermiddagen, gikk han snart tilbake til Betania sammen med disiplene.

Jesus renser templet

¹² Neste morgen, da de var på vei fra Betania, ble Jesus sulten. ¹³ Han fikk se at det litt lenger framme sto et fikentre med grønt løv og gikk dit for å se om han kunne plukke fiken. Men det var bare blader, etter som det var alt for tidlig på året til å være frukttid.^{[d] 14} Da sa Jesus til treet: ”Aldri mer skal noen spise frukt fra deg!” Disiplene hørte det han sa.

¹⁵ Da de kom fram til Jerusalem, gikk Jesus inn på tempelplassen og drev ut kjøpmennene og kundene deres. Han veltet bordene til dem som vekslet penger og raserte benkene til dem som solgte duer. ¹⁶ Han stoppet dem som forsøkte å bære handelsvarer over tempelplassen.^[e]

¹⁷ Jesus underviste og sa: ”Har ikke Gud sagt i Skriften^[f]: ’Mitt hus skal være et sted der alle folk kan be?’ Men dere har latt det bli ’et oppholdssted for tyver og kjeltringer’.”^[g]

¹⁸ Da øversteprestene og de skriftlærde^[h] fikk høre det han hadde gjort, begynte de å legge planer for hvordan de kunne bli kvitt ham. Men de var redde for ham, etter som hele folket var mektig imponert over undervisningen hans.

¹⁹ På kvelden dro Jesus og disiplene fra byen.

Disiplene kan be om hva som helst

²⁰ Da de neste morgen gikk forbi fikentreet igjen, så disiplene at det hadde visnet fra roten av. ²¹ Peter kom plutselig til å huske på det Jesus hadde sagt til treet dagen før, og han utbrøt: ”Mester, har du sett på maken? Fikentreet som du forbannet, har visnet!”

²² Da sa Jesus til disiplene: ”Dere må stole fullt og helt på Gud. ²³ Jeg forsikrer dere, om dere virkelig tror av et helt hjerte og ikke tviler, da kan dere si til dette fjellet: ’Løft deg opp og kast deg i havet’, og det kommer til å bli slik. ²⁴ Ja, jeg forsikrer dere, om dere bare tror, da kan dere be om hva som helst, og dere skal få det! ²⁵ Men når dere ber til Gud, da skal dere først tilgi dem som dere er sinte på. Når dere gjør det, skal dere selv få tilgivelse for syndene av vår Far i himmelen.^[i]”

De religiøse lederne stiller spørsmål til Jesus

²⁷ De kom nå tilbake til Jerusalem. Mens Jesus gikk omkring på tempelplassen, kom øversteprestene, de skriftlærde^[j] og folkets ledere bort til ham. ²⁸ De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.

²⁹ ”Det skal jeg snart fortelle dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annen spørsmål: ³⁰ Da døperen Johannes døpte, var det på Guds befaling eller ikke? Svar meg på det!”

³¹ De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Om vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på han. ³² Kanskje vi kunne forsøke å argumentere for at Gud ikke hadde sendt ham?” Nei, det våger vi ikke, for da kan folket bli brysomme. Alle var jo overbeviste om at Johannes hadde vært en profet som bar fram Guds budskap. ³³ Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”

Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”