42 Da svarte Job Herren og sa:

² Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for dig.

³ Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var mig for underlig, og som jeg ikke skjønte.

⁴ Men hør nu, så vil jeg tale! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig.

⁵ Bare hvad ryktet meldte, hadde jeg hørt om dig; men nu har mitt øie sett dig.

⁶ Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

⁷ Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

⁸ Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

⁹ Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

¹⁰ Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte.

¹¹ Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte^[a] og hver en gullring.

¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første^[b], og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner.

¹³ Og han fikk syv sønner og tre døtre.

¹⁴ Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk.

¹⁵ Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre.

¹⁶ Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd.

¹⁷ Og Job døde, gammel og mett av dager.