Add parallel Print Page Options

29 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

'Jobs 29 ' not found for the version: En Levende Bok.

Job’s Final Defense

29 Job continued his discourse:(A)

“How I long for the months gone by,(B)
    for the days when God watched over me,(C)
when his lamp shone on my head
    and by his light I walked through darkness!(D)
Oh, for the days when I was in my prime,
    when God’s intimate friendship(E) blessed my house,(F)
when the Almighty was still with me
    and my children(G) were around me,(H)
when my path was drenched with cream(I)
    and the rock(J) poured out for me streams of olive oil.(K)

“When I went to the gate(L) of the city
    and took my seat in the public square,
the young men saw me and stepped aside(M)
    and the old men rose to their feet;(N)
the chief men refrained from speaking(O)
    and covered their mouths with their hands;(P)
10 the voices of the nobles were hushed,(Q)
    and their tongues stuck to the roof of their mouths.(R)
11 Whoever heard me spoke well of me,
    and those who saw me commended me,(S)
12 because I rescued the poor(T) who cried for help,
    and the fatherless(U) who had none to assist them.(V)
13 The one who was dying blessed me;(W)
    I made the widow’s(X) heart sing.
14 I put on righteousness(Y) as my clothing;
    justice was my robe and my turban.(Z)
15 I was eyes(AA) to the blind
    and feet to the lame.(AB)
16 I was a father to the needy;(AC)
    I took up the case(AD) of the stranger.(AE)
17 I broke the fangs of the wicked
    and snatched the victims(AF) from their teeth.(AG)

18 “I thought, ‘I will die in my own house,
    my days as numerous as the grains of sand.(AH)
19 My roots will reach to the water,(AI)
    and the dew will lie all night on my branches.(AJ)
20 My glory will not fade;(AK)
    the bow(AL) will be ever new in my hand.’(AM)

21 “People listened to me expectantly,
    waiting in silence for my counsel.(AN)
22 After I had spoken, they spoke no more;(AO)
    my words fell gently on their ears.(AP)
23 They waited for me as for showers
    and drank in my words as the spring rain.(AQ)
24 When I smiled at them, they scarcely believed it;
    the light of my face(AR) was precious to them.[a](AS)
25 I chose the way for them and sat as their chief;(AT)
    I dwelt as a king(AU) among his troops;
    I was like one who comforts mourners.(AV)

Footnotes

  1. Job 29:24 The meaning of the Hebrew for this clause is uncertain.