Job 9
New King James Version
Job: There Is No Mediator
9 Then Job answered and said:
2 “Truly I know it is so,
But how can a (A)man be (B)righteous before God?
3 If one wished to [a]contend with Him,
He could not answer Him one time out of a thousand.
4 (C)God is wise in heart and mighty in strength.
Who has hardened himself against Him and prospered?
5 He removes the mountains, and they do not know
When He overturns them in His anger;
6 He (D)shakes the earth out of its place,
And its (E)pillars tremble;
7 He commands the sun, and it does not rise;
He seals off the stars;
8 (F)He alone spreads out the heavens,
And [b]treads on the [c]waves of the sea;
9 (G)He made [d]the Bear, Orion, and the Pleiades,
And the chambers of the south;
10 (H)He does great things past finding out,
Yes, wonders without number.
11 (I)If He goes by me, I do not see Him;
If He moves past, I do not perceive Him;
12 (J)If He takes away, [e]who can hinder Him?
Who can say to Him, ‘What are You doing?’
13 God will not withdraw His anger,
(K)The allies of [f]the proud lie prostrate beneath Him.
14 “How then can I answer Him,
And choose my words to reason with Him?
15 (L)For though I were righteous, I could not answer Him;
I would beg mercy of my Judge.
16 If I called and He answered me,
I would not believe that He was listening to my voice.
17 For He crushes me with a tempest,
And multiplies my wounds (M)without cause.
18 He will not allow me to catch my breath,
But fills me with bitterness.
19 If it is a matter of strength, indeed He is strong;
And if of justice, who will appoint my day in court?
20 Though I were righteous, my own mouth would condemn me;
Though I were blameless, it would prove me perverse.
21 “I am blameless, yet I do not know myself;
I despise my life.
22 It is all one thing;
Therefore I say, (N)‘He destroys the blameless and the wicked.’
23 If the scourge slays suddenly,
He laughs at the plight of the innocent.
24 The earth is given into the hand of the wicked.
He covers the faces of its judges.
If it is not He, who else could it be?
25 “Now (O)my days are swifter than a runner;
They flee away, they see no good.
26 They pass by like [g]swift ships,
(P)Like an eagle swooping on its prey.
27 (Q)If I say, ‘I will forget my complaint,
I will put off my sad face and wear a smile,’
28 (R)I am afraid of all my sufferings;
I know that You (S)will not hold me innocent.
29 If I am condemned,
Why then do I labor in vain?
30 (T)If I wash myself with snow water,
And cleanse my hands with [h]soap,
31 Yet You will plunge me into the pit,
And my own clothes will [i]abhor me.
32 “For (U)He is not a man, as I am,
That I may answer Him,
And that we should go to court together.
33 (V)Nor is there any mediator between us,
Who may lay his hand on us both.
34 (W)Let Him take His rod away from me,
And do not let dread of Him terrify me.
35 Then I would speak and not fear Him,
But it is not so with me.
Jobs 9
Det Norsk Bibelselskap 1930
9 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 som har skapt Bjørnen[a], Orion[b] og Syvstjernen[c] og Sydens stjernekammere,
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn[d]. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik[e] er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Scripture taken from the New King James Version®. Copyright © 1982 by Thomas Nelson. Used by permission. All rights reserved.
