Add parallel Print Page Options

Final del diálogo (29—31)

Quejas y autodefensa de Job: el pasado

29 Job continuó así su discurso:

¡Si pudiera revivir el pasado,
cuando Dios se ocupaba de mí,
cuando su lámpara
brillaba sobre mi cabeza
y su luz iluminaba mis tinieblas!
¡Aquellos días de mi otoño,
cuando Dios era un íntimo en mi tienda,
cuando sentía al Todopoderoso conmigo
y todos mis hijos me rodeaban!
Cuando lavaba mis pies en leche
y la roca me daba arroyos de aceite.
Cuando iba a la puerta de la ciudad
y, al tomar asiento en la plaza,
los jóvenes se escondían al verme,
los ancianos se ponían de pie;
la gente principal callaba,
tapándose la boca con la mano;
10 enmudecía la voz de los notables,
se les pegaba la lengua al paladar.
11 La gente que me oía me felicitaba,
quien lo veía se ponía de mi parte;
12 yo libraba al pobre suplicante,
al huérfano carente de ayuda;
13 recibía la gratitud del moribundo,
devolvía la alegría a las viudas.
14 La justicia me cubría como un vestido,
me arropaba lo mismo que un manto,
y el derecho me servía de turbante.
15 Yo era ojos para el ciego,
era pies para los cojos;
16 era padre de los pobres,
abogado de extranjeros.
17 Rompía los colmillos del malvado
y arrancaba la pieza de sus dientes.
18 Pensaba: “Moriré en mi nido,
prolongaré mi vida como el Fénix,
19 con mis raíces a la orilla del agua
y el rocío de la noche en mi ramaje;
20 mi prestigio irá en aumento
y mi arco se reafirmará en mi mano”.
21 La gente me escuchaba expectante,
en silencio, esperando mi consejo;
22 nada añadían cuando yo terminaba,
recibían mis palabras como rocío;
23 me esperaban como a lluvia temprana,
boquiabiertos al agua de primavera.
24 Les sonreía y no daban crédito,
los animaba la luz de mi rostro.
25 Les mostraba el camino y los guiaba,
lo mismo que un rey ante sus tropas;
los guiaba y se dejaban conducir.

29 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.