29 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

² Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³ da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴ slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵ da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶ da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷ Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸ da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹ høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰ de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹ Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸ Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹ Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰ Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹ Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²² Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³ De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴ Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵ Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.