14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

² Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

³ De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

⁴ Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.

⁵ Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,

⁶ og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,

⁷ og forkynte evangeliet der.

⁸ Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.

⁹ Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:

¹⁰ Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

¹¹ Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.

¹² Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.

¹³ Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.

¹⁴ Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen

¹⁵ og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

¹⁶ han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,

¹⁷ enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

¹⁸ Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.

¹⁹ Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

²⁰ men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.

²¹ Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

²² idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

²³ Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

²⁴ Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

²⁵ og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

²⁶ og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

²⁷ Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

²⁸ Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.

1 Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.

² Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

³ da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;

⁴ men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.

⁵ Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

⁶ Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.

⁷ For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,

⁸ slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.

⁹ Men den ringe bror rose sig av sin høihet,

¹⁰ og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;

¹¹ solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

¹² Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

¹³ Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.

¹⁴ Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;

¹⁵ derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

¹⁶ Far ikke vill, mine elskede brødre!

¹⁷ All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

¹⁸ Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.

¹⁹ I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;

²⁰ for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.

²¹ Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!

²² Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.

²³ For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:

²⁴ han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.

²⁵ Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.

²⁶ Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

²⁷ En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.

2 Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!

² For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning,

³ og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! -

⁴ gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

⁶ Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?

⁷ Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?

⁸ Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;

⁹ men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.

¹⁰ For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.

¹¹ For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå ihjel. Om du da ikke driver hor, men slår ihjel, da er du blitt lovbryter.

¹² Tal så og gjør så som de som skal dømmes efter frihetens lov!

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

¹⁴ Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?

¹⁵ Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,

¹⁶ og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?

¹⁷ Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv.

¹⁸ Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger!

¹⁹ Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.

²⁰ Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?

²¹ Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret?

²² Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene,

²³ og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn.

²⁴ I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.

²⁵ I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?

²⁶ For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.

3 Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.

³ Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.

⁴ Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem.

⁵ Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand!

⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede.

⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur;

⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.

⁹ Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede.

¹⁰ Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.

¹¹ Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann?

¹² Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.