Add parallel Print Page Options

14 I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

Og mengden i byen delte sig; nogen holdt med jødene, andre med apostlene.

Men da nu både hedningene og jødene med deres styresmenn stormet frem og vilde mishandle dem og stene dem,

og de merket dette, flydde de til byene i Lykaonia, Lystra og Derbe, og landet deromkring,

og forkynte evangeliet der.

Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå.

Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst:

10 Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

11 Men da folket så det som Paulus hadde gjort, ropte de med høi røst på lykaonisk og sa: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss.

12 Og de kalte Barnabas Jupiter og Paulus Merkur, fordi han var den som førte ordet.

13 Og presten ved det Jupitertempel som var utenfor byen, kom til porten med okser og kranser og vilde ofre sammen med folket.

14 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, sønderrev de sine klær og sprang ut til hopen

15 og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

16 han som i de fremfarne tider lot alle hedningefolkene vandre sine egne veier,

17 enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

18 Og ved å si dette fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.

19 Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

20 men mens disiplene flokket sig omkring ham, stod han op og gikk inn i byen. Den næste dag drog han med Barnabas avsted til Derbe.

21 Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

22 idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

23 Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

24 Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

25 og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

26 og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

27 Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

28 Og så blev de en ikke så kort tid hos disiplene.

Paulus og Barnabas i Ikonium

14 I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen[a] og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro. Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas. Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant. Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.

5-6 Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området og fortalte de glade nyhetene om Jesus.

Paulus og Barnabas i Lystra og Derbe

Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå. Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet. 10 Derfor ropte Paulus til ham: ”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.

11 Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk: ”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!” 12 De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet. 13 Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.

14 Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte: 15 ”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.[b] 16 Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder. 17 Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.” 18 Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.

19 Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen. 20 Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.

Paulus og Barnabas vender tilbake til Antiokia i Syria

21 Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia. 22 Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa: ”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.” 23 Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.

24 Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia. 25 De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia. 26 De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet. 27 Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro. 28 De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.

Footnotes

  1. 14:1 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
  2. 14:15 Se Salmenes bok 146:6.

Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.

Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;

men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.

Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.

For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,

slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.

Men den ringe bror rose sig av sin høihet,

10 og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;

11 solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

13 Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.

14 Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;

15 derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

16 Far ikke vill, mine elskede brødre!

17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

18 Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.

19 I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;

20 for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.

21 Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!

22 Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.

23 For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:

24 han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.

25 Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.

26 Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

27 En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.

Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!

For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning,

og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! -

gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?

Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?

Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?

Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;

men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.

10 For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.

11 For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå ihjel. Om du da ikke driver hor, men slår ihjel, da er du blitt lovbryter.

12 Tal så og gjør så som de som skal dømmes efter frihetens lov!

13 For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?

15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,

16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?

17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv.

18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger!

19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.

20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?

21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret?

22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene,

23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn.

24 I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.

25 I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?

26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.

Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!

For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.

Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.

Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem.

Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand!

Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede.

For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur;

men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.

Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede.

10 Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.

11 Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann?

12 Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.

Hilsen

Hilsen fra Jakob, han som er tjener for Gud og Herren Jesus Kristus[a].

Til alle de jødiske troende som er spredd rundt om i mange land. Hilsen til dere alle!

Tro og utholdenhet

Vær glade, kjære søsken[b], når dere må gå gjennom ulike slags vanskeligheter og prøvelser. Dere vet at dersom dere holder fast ved troen på Herren Jesus midt i alle prøvelsene, da lærer dere å bli utholdende. Dersom dere fortsetter å holde ut, får dere til slutt en sterk og moden tro som gjør at dere kan møte hva som helst.

Dersom noen ikke forstår hvordan han skal klare dette, må han be til Gud. Gud skal da gi ham forstand. Gud er villig til å gi visdom til alle. Han blir ikke sint om vi spør om hjelp. Den som ber til Gud, må stole på at han svarer. Tvil ikke, for den som tviler på Gud, er som en løpsk bølge på havet som blir kastet hit og dit av vinden. Dersom du ikke stoler på Herren Gud, vil han heller ikke gi deg det du trenger. Den som tviler på Gud, vil aldri bestemme seg for om han skal be til ham eller ikke. Han blir usikker i alle sine beslutninger.

Den troende som ikke har noen høy status her i verden, skal være stolt over sin høye status hos Gud. 10-11 Den troende som er rik og har innflytelse her i verden, skal være stolt over at Gud har vist ham hvor lite dette er verdt. Den rike visner bort som en blomst på marken. Når solen går opp, svir den av gresset, og blomstene visner og mister skjønnheten.[c] På samme måten vil den rike dø midt i alt sitt stress og prangende luksus.

12 Lykkelig er det menneske som holder ut når det blir satt på prøve. Den som holder fast ved troen på Herren Jesus til tross for alle prøvelsene, vil få evig liv som seierskrans. Det har Gud lovet alle som elsker ham. 13 Dersom dere blir fristet til å gjøre det som er ondt, må dere huske på å ikke skylde på Gud. Gud blir aldri fristet til å gjøre det som er ondt, og selv vil han aldri friste noen. 14 Nei, når et menneske blir fristet til å gjøre det som er ondt, er det naturens onde begjær som lokker og drar. 15 Det onde begjæret er som et foster i oss som stadig vokser. Når det er ferdig utviklet, blir synden født. Synden vokser så i sin tur og føder død. 16 La dere ikke bedra, mine kjære søsken. 17 Gud gir oss bare gode gaver. Han har skapt alle himmelens lys og selv veksler han aldri mellom lys og mørke. Derfor gir han oss bare det som er fullkomment godt. 18 Han fødte oss til et nytt liv da vi tok imot det sanne budskapet om Jesus, helt i tråd med hans egen vilje. Vi ble høstet inn som de første troende blant alle generasjoner han har skapt.

Omsett budskapet til praktisk handling

19 Glem aldri, mine kjære søsken, at dere bør være snare til å lytte, men sene til å prate og sene til å bli sinte. 20 Et menneske som er sint, har vanskelig for å følge Guds vilje. 21 Gjør dere derfor fri fra umoralen og ondskapen som finnes hos dere. Vær glade og takknemlige over det budskapet som Gud har sådd i hjertene. Det har kraft i seg til å frelse dere for evig.

22 Husk på å omsette budskapet til praktisk handling. Dersom noen tror at det holder bare med å kjenne budskapet teoretisk, tar han skammelig feil. 23 Den som kjenner til budskapet, men ikke følger det i praksis, ligner en mann som får øye på sitt ansikt i et speil. 24 Han tar en rask titt og går etterpå bort og glemmer hvordan han så ut. 25 Den som speiler seg selv i frihetens lov, i det budskapet som gjør oss helt fri fra synden, og ikke glemmer det han fikk se, han vil bli lykkelig når han omsetter budskapet til praktisk handling.

26 Den som påstår å være troende, men ikke kan kontrollere tungen og ordene sine, bedrar seg selv. Troen hans kommer ikke til å frelse ham. 27 Den som derimot har en sann tro, viser omsorg mot foreldreløse barn, enker og andre som har det vanskelig. Han lar seg ikke påvirke av ondskapen i denne verden. En slik tro blir satt pris på av Gud, vår Far i himmelen. Han vil ikke sette fingeren på noe hos dem som har en slik tro.

Alle skal bli behandlet likt

Kjære søsken, dere tror på Herren Jesus Kristus, han som har del i Guds makt og herlighet. Bli derfor ikke imponert av den status enkelte mennesker har, men gjør likt mot alle.

La meg bruke et eksempel: Tenk dere at dere er samlet til gudstjeneste. Plutselig kommer det inn to personer. Den ene har vakre, kostbare klær og en ring av gull på fingeren. Den andre er en fattig person i skitne klær. Straks tar dere hånd om den rike mannen og fører ham til den beste plassen i rommet. Til den fattige sier dere: ”Du kan stå der borte”, eller ”Sett deg her på gulvet ved siden av stolen min.” Har dere ikke da en feil innstilling når dere på denne måten vurderer personer etter ytre status?

Lytt til det jeg sier, mine kjære søsken! Har ikke Gud innbudt dem som er fattige i verdens øyne til å være hans og få del i et rikt liv når de tror på Herren Jesus? De skal være Guds eget folk, på samme måte som Gud har lovet alle som elsker ham. Hvorfor behandler dere da de fattige så dårlig? Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for domstolene? Er det ikke de som håner Jesus, ham som dere tilhører?

Gud vil at dere skal følge det viktigste budet i hele Moseloven,[d] det som i Skriften[e] sier: ”Du skal elske dine medmennesker som deg selv.”[f] Dersom dere behandler menneskene forskjellig, da synder dere mot Gud. Dere er skyldige i å ha brutt loven. 10 I følge loven er de enten skyldige eller skyldfrie. Den som har forbrutt seg mot et eneste bud, er like skyldig som den som har forbrutt seg mot alle. 11 Den Gud som sa: ”Du skal ikke være utro i ekteskapet” har også sagt: ”Du skal ikke drepe.”[g] Dersom du dreper noen, er du skyldig ut fra lovens definisjon. Det gjelder like fullt om du ikke har vært utro i ekteskapet.

12 Hver gang dere sier eller gjør noe, skal dere handle som dem som en dag skal få evig liv på grunn av frihetens lov, det budskapet som gjør oss fri fra synden. 13 Den som ikke viser medfølelse med andre, vil på dommens dag heller ikke få noe medfølelse av Gud. Den som derimot viser medfølelse, vil selv få medfølelse.

Tro uten handlinger er bare tomme ord

14 Kjære søsken, hva nytte er det i å si at vi tror på Gud, dersom vi ikke omsetter troen til praktisk handling? Kan en slik tro frelse noen? 15 La meg bruke et eksempel: Dersom dere har noen fattige medlemmer i menigheten som verken har mat eller klær. 16 Rekker det da med å si til dem: ”Gud vil ta hånd om dere. Kle dere varmt og spis skikkelig mat?” Vil ordene fra dere hjelpe disse som er i nød? Må dere ikke også gi dem det de trenger?

17 Slik er det altså med troen. Dersom den ikke er blitt omsatt til praktisk handling, er den død, bare en masse tomme ord.

18 Nå vil kanskje noen protestere og si: ”Tro er en ting, og gode gjerninger noe helt annet. Disse to forhold har ikke noe med hverandre å gjøre.” Da svarer jeg: ”Hvordan kan du bevise at du tror, dersom du ikke omsetter troen til praktisk handling? Det er handlingene som viser hvilken substans troen har.” 19 Innbiller du deg at det rekker med å tro at det bare finnes den ene Gud? Dette vet til og med de onde åndene og skjelver av skrekk for ham. 20 Nei, vær ikke så dum. Du må innse at troen er uten mening i tilfelle du ikke omsetter den til praktisk handling.

21 Tenk på vår stamfar Abraham, som var villig til å ofre sønnen sin Isak på alteret.[h] Abraham var lydig mot Gud, og det var denne handlingen som gjorde at han ble akseptert av Gud. 22 Troen fikk Abraham til å handle i tråd med Guds vilje. Han beviste troen ved å omsette den til praktisk handling. 23 Gjennom dette ble det som står i Skriften[i] oppfylt: ”Abraham trodde på Gud. Derfor ble han regnet som skyldfri innfor ham.”[j] Ja, Abraham ble til og med kalt Guds venn[k]. 24 Dere ser altså at menneskene blir skyldfri innfor Gud på grunn av handlingene sine. Det rekker ikke bare med å tro.

25 Rahab, den prostituerte kvinnen i Jeriko, er et annet eksempel på dette. Hun tok imot de israelske utsendingene i huset sitt og slapp dem ut en annen vei. På grunn av denne handlingen ble hun akseptert av Gud. 26 En tro som ikke blitt omsatt til praktisk handling, er altså død og tom, akkurat som en kropp er død dersom det ikke finnes noen pust i den.

Vær nøye med det dere sier

Kjære søsken, ikke alle av dere skal undervise i menigheten. Gud gransker ordene ekstra nøye til dem som underviser. Alle gjør vi feil på ulike måter, men det som er vanskeligst, er å kontrollere sin egen tunge og ordene vi sier. Den som lykkes med det, er et feilfritt menneske som også har kontroll over handlingene sine. La meg bruke to bilder: Ved å legge et bissel i munnen på hesten, kan vi få den å lystre og gå dit vi vil. Og med et lite ror kan styrmannen få et stort skip til å seile akkurat dit han vil, ja, selv om det blåser kraftig. På samme måten er det med tungen. Den er en liten del av kroppen vår, men den kan skryte av å få oss akkurat dit den vil.

Et annet bilde er en liten gnist som kan tenne fyr på en hel skog. På samme måten er det med tungen. Denne lille delen på kroppen er som en gnist fra selveste helvete. Den flammer opp av ondskapen i denne verden, og kan forvandle våre liv til et inferno av ild som ødelegger hele vår tilværelse.

Menneskene har gjennom alle tider lyktes med å temme og dressere alle slags dyr, både slike som flyr i luften, lever på land og svømmer i vannet. Sin egen tunge derimot kan ikke mennesket temme. Den lever sitt eget liv, full av ondskap og dødelig gift. Det ene øyeblikket bruker vi den for å hylle vår Gud og Far, og i neste øyeblikk bruker vi den til å forbanne menneskene, som Gud har skapt i sitt eget bilde.[l] 10 Av samme munnen kommer både lovsang og forbannelser. Kjære søsken, dere forstår selv at dette ikke er rett! 11-12 Samme kilden kan vel ikke gi både ferskvann og saltvann? Det er like umulig som at oliven skulle vokse på fikentre eller fiken på vinranker.

Footnotes

  1. 1:1 ”Kristus” betyr ”den salvede” på gresk. Blant Israels folk ble konger, prester og profeter salvet med olje før de begynte oppgaven sin. Gud hadde ved profetene lovet å sende en salvet konge som skulle herske over alle folk. Det hebraisk ordet ”Messias” betyr også ”den salvede”.
  2. 1:2 På gresk: brødre. Samme tolkning blir brukt gjennom hele brevet.
  3. 1:10-11 Se Salmenes bok 103:15-16 og Jesaja 40:6-8.
  4. 2:8 På gresk: kongebudet. I Matteus sin fortelling om Jesus 7:12 og 22:39-40 kaller Jesus dette bud for det viktigste av alle. Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  5. 2:8 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  6. 2:8 Se Tredje Mosebok 19:18.
  7. 2:11 Se Andre Mosebok 20:13-14 og Femte Mosebok 5:17-18.
  8. 2:21 Se Første Mosebok 22:1-19.
  9. 2:23 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den vi kaller Det gamle testamente.
  10. 2:23 Se Første Mosebok 15:6.
  11. 2:23 Se Jesaja 41:8.
  12. 3:9 Se Første Mosebok 1:26-27.