Amos 4-6

Det Norsk Bibelselskap 1930

4 Hør dette ord, I Basan-kyr på Samarias fjell, I som undertrykker de ringe, som knuser de fattige, som sier til eders menn: Kom med vin, så vi får drikke!

² Herren, Israels Gud, har svoret ved sin hellighet: Se, dager kommer over eder da I skal slepes bort med haker, og den siste levning av eder med fiskekroker,

³ og I skal gå ut gjennem murbruddene, hver rett frem for sig, og I skal bli slengt bort i palasset^[a], sier Herren.

⁴ Gå til Betel og synd, til Gilgal og synd til gagns, og bær hver morgen frem eders slaktoffer, hver tredje dag eders tiender,

⁵ og la røk av syret brød stige op som takkoffer og tillys frivillige offer og kunngjør det! For så vil I jo gjerne ha det, I Israels barn, sier Herren, Israels Gud.

⁶ Og jeg har da latt eder gå med tom munn i alle eders byer og latt eder mangle brød i alle eders hjem; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

⁷ Jeg har forholdt eder regnet da det ennu var tre måneder igjen til høsten, og har latt det regne over en by, men ikke over en annen; et stykke land fikk regn, og et annet stykke blev fortørket, fordi det ikke kom regn på det,

⁸ og to, tre byer ravet avsted til en og samme by for å drikke vann, men fikk ikke nok; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

⁹ Jeg har slått eder med kornbrand og rust; gresshoppene åt op eders mange haver og vingårder og fikentrær og oljetrær; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

¹⁰ Jeg har sendt pest blandt eder likesom dengang i Egypten, jeg har drept eders unge menn med sverdet og latt eders hester bli hærfang, og jeg lot stanken fra eders hær stige op i eders nese; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

¹¹ Jeg har omstyrtet byer iblandt eder, således som Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra, og I blev som en brand som er revet ut av ilden; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

¹² Derfor vil jeg gjøre med dig, Israel, så som jeg har sagt^[b]. Og fordi jeg vil gjøre således med dig, så gjør dig rede til å møte din Gud, Israel!

¹³ For se, han som danner fjellene og skaper vinden og åpenbarer menneskene deres tanker, han som gjør morgenrøden til mørke og farer frem over jordens høider - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.

5 Hør dette ord, en klagesang som jeg istemmer over eder, Israels hus!

² Hun er falt, hun skal aldri reise sig mere, jomfruen Israel; hun ligger nedkastet på sin egen grunn, det er ingen som reiser henne op.

³ For så sier Herren, Israels Gud: Den by som tusen drar ut av, skal ha hundre igjen, og den by som hundre drar ut av, skal ha ti igjen, i Israels hus.

⁴ For så sier Herren til Israels hus: Søk mig, så skal I leve!

⁵ Søk ikke til Betel og kom ikke til Gilgal og dra ikke over til Be'erseba! For Gilgal skal bli bortført, og Betel bli til intet.

⁶ Søk Herren, så skal I leve! Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære uten at Betel har nogen som slukker!

⁷ De som forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!

⁸ Han som har skapt Syvstjernen og Orion og omskifter dødsskygge til morgen og gjør dagen mørk som natten, han som kaller på havets vann og øser dem ut over jorden - Herren er hans navn!

⁹ Han som lar ødeleggelse lyne frem mot den sterke og fører ødeleggelse over den faste borg!

¹⁰ På tinge hater de den som hevder retten, og de avskyr den som taler sannhet.

¹¹ Derfor, fordi I treder på den fattige og tar avgift i korn av ham, så skal I ikke få bo i de hus av huggen sten som I selv har bygget, og ikke få drikke vin fra de herlige vingårder som I selv har plantet.

¹² For jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike; I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger^[c] og bøier retten for de fattige på tinge.

¹³ Derfor, den som er klok, han tier i denne tid; for det er en ond tid.

¹⁴ Søk det gode og ikke det onde, så I får leve. Da skal Herren, hærskarenes Gud, være med eder, således som I har sagt.

¹⁵ Hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinge! Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs levning.

¹⁶ Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: På alle gater skal det høres klagerop, og i alle streder skal de rope: Ve, ve! Bonden skal kalles til sørgehøitid, og til dem som er kyndige i sørgekveder, skal de si: Syng en sørgesang!

¹⁷ Og i alle vingårder skal det høres klagerop; for jeg vil skride frem midt iblandt eder, sier Herren.

¹⁸ Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys.

¹⁹ Det er som når en flykter for en løve, men støter på en bjørn, og når han kommer hjem og støtter sig til veggen med hånden, blir han bitt av en orm.

²⁰ Ja, Herrens dag er mørke og ikke lys, belgmørk og uten lysskjær.

²¹ Jeg hater og forakter eders høitider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger;

²² for om I ofrer mig brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem, og eders takkoffer av gjøkalver ser jeg ikke på.

²³ La mig slippe for dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill.

²⁴ Men dommen skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk.

²⁵ Bar I frem for mig slaktoffer og matoffer i ørkenen i de firti år, Israels hus?

²⁶ Nei, I bar eders konges^[d] telt og eders billeders fotstykke, eders guds stjerne, som I hadde gjort eder.

²⁷ Jeg vil føre eder bort i fangenskap, langt bortenfor Damaskus, sier han hvis navn er Herren, hærskarenes Gud.

6 Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blandt det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende sig til!

² Dra over til Kalne og se, og gå videre til det store Hamat, og stig ned til Gat i Filisterland! Er de bedre enn disse riker, eller er deres land større enn eders land?

³ I som jager den onde dag langt bort og flytter urettens sete nær til eder^[e],

⁴ I som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, og som eter lam av hjorden og kalver fra fjøset,

⁵ som synger allslags tull til harpens toner og har uttenkt eder strengeinstrumenter, likesom David,

⁶ som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade.

⁷ Derfor skal de nu vandre ut av landet fremst blandt dem som føres bort, og med skrålet av dem som dovner sig, skal det være slutt.

⁸ Herren, Israels Gud, har svoret ved sig selv, sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg avskyr Jakobs stolthet og hater hans palasser, og jeg vil overgi byen og alt det som er i den.

⁹ Og om det er ti menn tilbake i ett hus, da skal de dø.

¹⁰ Og en manns nærmeste frende, som skal brenne ham^[f], skal ta ham og bære benene ut av huset, og han skal si til den som er i husets innerste krok: Er det ennu nogen hos dig? Og han skal svare: Nei, ingen! Da skal han si: Hysj! Herrens navn må ikke nevnes!

¹¹ For se, Herren byder, og de slår det store hus så det synker i grus, og det lille hus så det revner.

¹² Springer vel hestene opefter fjellet, eller pløies det der med okser? siden I har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukter til malurt.

¹³ I som gleder eder over det som intet er, og som sier: Er det ikke ved vår egen styrke vi har vunnet oss velde?

¹⁴ For se, jeg opvekker et folk mot eder, Israels hus, sier Herren, hærskarenes Gud, og de skal undertrykke eder fra der hvor veien går til Hamat, og like til bekken i ødemarken.