Añadir traducción en paralelo Imprimir Opciones de la página

12 Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig.

Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis;

men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd op; det vokste op hos ham sammen med hans barn; det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham.

Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noget av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget det til for den mann som var kommet til ham.

Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens,

og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet.

Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd,

og jeg gav dig din herres hus og din herres hustruer i din favn, og jeg gav dig Israels og Judas hus, og var det for lite, så vilde jeg ha gitt dig ennu mere, både det ene og det annet.

Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd.

10 Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv.

11 Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over dig fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øine og gi dem til en annen mann, og han skal ligge hos dine hustruer, så solen her er vidne til det.

12 For det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øine og midt på lyse dagen.

13 Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø.

14 Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått, visselig dø.

15 Så gikk Natan hjem igjen, og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias hustru, så det blev meget sykt.

16 Og David søkte Gud for barnets skyld, og David fastet strengt, og hver gang han gikk inn, blev han liggende på jorden hele natten.

17 De eldste i hans hus kom og vilde reise ham op fra jorden; men han vilde ikke og åt ikke sammen med dem.

18 På den syvende dag døde barnet; men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var død; de tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss; hvorledes kan vi da nu si til ham at barnet er død? Han kunde gjøre en ulykke på sig.

19 Da David så at hans tjenere hvisket sig imellem, skjønte han at barnet var død; og han sa til sine tjenere: Er barnet død? De svarte: Ja, han er død.

20 Da stod David op fra jorden og tvettet sig og salvet sig og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han hjem igjen og bad om mat, og de satte mat frem for ham, og han åt.

21 Da sa hans tjenere til ham: Hvorledes er det du bærer dig at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham; men nu som barnet er død, står du op og eter.

22 Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt; for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer sig over mig, så barnet blir i live?

23 Men nu som han er død, hvorfor skulde jeg nu faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til mig.

24 David trøstet Batseba, sin hustru, og han gikk inn til henne og lå hos henne; og hun fødte en sønn, som han kalte Salomo[a]. Og Herren elsket ham.

25 og han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja[b], for Herrens skyld.

26 Joab stred mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongestaden.

27 Så sendte Joab bud til David og lot si: Jeg har stridt mot Rabba og inntatt vannbyen.

28 Samle nu du resten av folket og leir dig mot byen og innta den, så det ikke blir jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den[c]!

29 Da samlet David alt folket og drog til Rabba; og han stred mot det og inntok det.

30 Og han tok deres konges krone fra hans hode; den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nu kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med sig bort.

31 Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer. Derefter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.

13 Nogen tid derefter hendte det som nu skal fortelles: Absalom, Davids sønn, hadde en fager søster som hette Tamar; henne fattet Davids sønn Amnon kjærlighet til.

Og Amnon var så nedtrykt for sin søster Tamars skyld at han blev syk; for hun var jomfru, og det syntes Amnon umulig å gjøre henne noget.

Men Amnon hadde en venn som hette Jonadab, en sønn av Davids bror Simea; og Jonadab var en meget klok mann.

Han sa til ham: Hvorfor ser du så dårlig ut, kongesønn, morgen efter morgen? Vil du ikke si mig det? Da sa Amnon til ham: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.

Jonadab sa til ham: Legg dig i sengen og gjør dig syk, og når da din far kommer for å se til dig, så si til ham: La min søster Tamar komme og gi mig noget å ete og lage til maten for mine øine, så jeg ser på det og får maten av hennes hånd!

Så la Amnon sig og gjorde sig syk, og da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: La min søster Tamar komme og lage et par kaker, så jeg ser på det og kan få dem av hennes hånd!

Da sendte David bud inn i huset til Tamar og lot si: Gå til din bror Amnons hus og lag til maten for ham!

Og Tamar gikk til sin bror Amnons hus. Han lå til sengs, og hun tok deigen og eltet den og laget kaker, så han så på det, og stekte dem.

Så tok hun pannen og slo dem ut foran ham; men han vilde ikke ete. Og Amnon sa: La alle gå ut! Da alle var gått ut,

10 sa Amnon til Tamar: Bær maten inn i kammeret, så jeg kan få den av din hånd! Og Tamar tok kakene som hun hadde laget, og bar dem inn i kammeret til sin bror Amnon.

11 Men da hun rakte ham dem og bad ham ete, tok han fatt i henne og sa til henne: Kom og ligg hos mig, min søster!

12 Men hun sa til ham: Nei, min bror, krenk mig ikke! Slikt må ikke gjøres i Israel; Gjør ikke noget så skammelig!

13 Hvor skulde da jeg gå hen med min skam? Og du vilde bli regnet blandt nidingene i Israel. Kjære, tal heller til kongen! Han nekter dig ikke å få mig.

14 Men han vilde ikke høre på henne; og han blev henne for sterk og krenket henne og lå hos henne.

15 Men derefter fattet Amnon et sterkt hat til henne - det hat han fikk til henne, var større enn den kjærlighet han hadde hatt til henne. Og Amnon sa til henne: Stå op og gå din vei!

16 Da sa hun til ham: Vold mig ikke så stor en ulykke! Jag mig ikke bort! Det vilde være verre enn det annet du har gjort mig. Men han vilde ikke høre på henne.

17 Han kalte på den gutt som gikk ham til hånde, og sa: Jag denne kvinne ut på gaten og steng døren efter henne!

18 Hun hadde en sid kjortel på sig; for sådanne kåper brukte kongens døtre så lenge de var jomfruer. Hans tjener førte henne da ut på gaten og stengte døren efter henne.

19 Men Tamar strødde aske på sitt hode og sønderrev den side kjortel hun hadde på sig, og hun la sin hånd på sitt hode og gikk skrikende sin vei.

20 Da sa hennes bror Absalom til henne: Har din bror Amnon vært hos dig? Ti nu stille, min søster! Han er din bror; ta dig ikke så nær av dette! Så blev da Tamar i sin ulykke i sin bror Absaloms hus.

21 Da kong David hørte om alt dette, blev han meget vred.

22 Og Absalom talte ikke med Amnon, hverken ondt eller godt; for han hatet Amnon fordi han hadde krenket hans søster Tamar.

23 To år derefter hadde Absalom fåreklipning i Ba'al-Hasor, som ligger ved Efra'im, og Absalom innbød alle kongens sønner.

24 Absalom gikk inn til kongen og sa: Din tjener skal nu ha fåreklipning; vil ikke kongen og hans menn følge din tjener dit!

25 Men kongen svarte: Nei, min sønn, vi vil ikke komme alle, forat vi ikke skal være dig til uleilighet. Og han nødde ham, men han vilde enda ikke gå med og ønsket ham lykke til.

26 Da sa Absalom: Om du ikke vil, så la min bror Amnon følge med oss! Kongen spurte: Hvorfor skal han følge med dig?

27 Men Absalom nødde ham inntil han lot Amnon og alle kongesønnene gå med ham.

28 Og Absalom bød sine tjenere og sa: Se til, når Amnon er blitt vel til mote av vinen, og jeg sier til eder: Hugg Amnon ned! - så skal I drepe ham; vær ikke redde! Det er jo jeg som har befalt eder det! Vær modige og vis eder som djerve menn!

29 Og Absaloms tjenere gjorde med Amnon som Absalom hadde befalt. Da stod alle kongesønnene op og satte sig på hver sitt muldyr og flyktet.

30 Mens de ennu var på veien, kom det rykte til David: Absalom har slått alle kongens sønner ihjel, og ikke en eneste av dem er blitt tilbake.

31 Da stod kongen op og sønderrev sine klær og kastet sig ned på jorden, og alle hans tjenere stod der med sønderrevne klær.

32 Men Jonadab, sønn av Davids bror Simea, tok til orde og sa: Min herre må ikke tenke at de har drept alle de unge menn, kongens sønner. Det er bare Amnon som er død; for efter Absaloms egne ord har det vært avgjort helt fra den dag han krenket hans søster Tamar.

33 Så må nu min herre kongen ikke la det gå sig til hjerte at de sier: Alle kongens sønner er død! Nei, det er bare Amnon som er død.

34 Imidlertid flyktet Absalom. Da den mann som holdt vakt, så sig omkring, fikk han se mange folk som drog frem fra veien bak ham ved siden av fjellet.

35 Da sa Jonadab til kongen: Der kommer kongens sønner; det er gått som din tjener sa.

36 Ikke før hadde han talt ut, så kom kongens sønner, og de gråt høit, og kongen og alle hans menn brast også i lydelig gråt.

37 Men Absalom flyktet og drog til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesur. Og David sørget over sin sønn hele tiden.

38 Da nu Absalom var flyktet og hadde draget til Gesur, blev han der tre år.

39 Dette avholdt kong David fra å dra ut imot Absalom; for han hadde trøstet sig over Amnons død.

Notas al pie

  1. 2 Samuel 12:24 d.e. den fredsommelige, 1KR 3, 5. 1KR 22, 9.
  2. 2 Samuel 12:25 d.e. Herrens elskede, 2SA 12, 24.
  3. 2 Samuel 12:28 d.e. byen kalles den av mig inntatte.
'2 Samuel 12-13' No se encontraron resultados para la versión: En Levende Bok.

16 Men han sa også til sine disipler: Der var en rik mann som hadde en husholder, og han blev angitt for ham som en som ødte hans eiendom.

Og han kalte ham for sig og sa til ham: Hvad er dette jeg hører om dig? Gjør regnskap for din husholdning! for du kan ikke lenger forestå mitt hus.

Da sa husholderen ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre, nu da min herre tar husholdningen fra mig? Jeg er ikke i stand til å grave, jeg skammer mig ved å tigge.

Nu vet jeg hvad jeg vil gjøre, forat de skal ta imot mig i sine hus når jeg blir avsatt fra husholdningen.

Og han kalte til sig hver især av sin herres skyldnere, og sa til den første: Hvor meget er du min herre skyldig?

Han sa: Hundre anker olje. Da sa han til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; sett dig ned, skynd dig og skriv femti!

Derefter sa han til en annen: Og du, hvor meget er du skyldig? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; skriv åtti!

Og Herren roste den urettferdige husholder for at han hadde båret sig klokt ad; for denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.

Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, forat de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger!

10 Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.

11 Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?

12 Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noget til eget eie?

13 Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.

14 Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.

15 Da sa han til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høit i menneskers øine, er en vederstyggelighet for Gud.

16 Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes; fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger sig inn i det med makt;

17 men før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel av loven skal falle bort.

18 Hver den som skiller sig fra sin hustru og gifter sig med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter sig med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.

19 Der var en rik mann, og han klædde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede.

20 Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår,

21 og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår.

22 Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet.

23 Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

24 Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus, forat han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue.

25 Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines.

26 Og dessuten er et stort svelg festet mellem oss og eder, forat de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og forat heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.

27 Da sa han: Så ber jeg dig, fader, at du sender ham til min fars hus

28 - for jeg har fem brødre - forat han kan vidne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem!

30 Men han sa: Nei, fader Abraham! men om nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de sig.

31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om nogen står op fra de døde.

Fortellingen om den uærlige forvalteren

16 Jesus fortalte også et annet bilde, men denne gangen bare for disiplene. Han sa: ”En rik mann hadde en forvalter som drev forretningene hans, men ryktet begynte å gå om at mannen satte pengene hans over styr.

Arbeidsgiveren kalte derfor mannen til seg og sa: ’Hva er det jeg hører om deg! Legg fram regnskapet, for jeg tenker å gi deg oppsigelse i jobben.’

Forvalteren tenkte da med seg selv: ’Hva skal jeg nå gjøre dersom jeg må slutte som forvalter? Grave grøfter orker jeg ikke og å tigge skammer jeg meg over. Men jeg har en idé som kan gi meg mange venner den dagen jeg må forlate jobben min.’

5-6 Som tenkt som gjort! Han ba om et møte med dem som skyldte arbeidsgiveren penger, og begynte å forhandle med en etter en. Den første spurte han: ’Hvor mye er du skyldig?’

’100 fat olivenolje’, svarte mannen.

Da sa forvalteren: ’Her er gjeldsbrevet du har skrev under på. Riv det i biter og skriv ut et nytt på 50 fat i stedet.’

Så spurte han neste mann: ’Og hvor mye skylder du?’

’100 tønner hvete’, svarte han.

’Her’, sa forvalteren, ’ta gjeldsbrevet ditt og skriv 80 tønner i stedet!’

Den rike mannen var nødt til å innrømme at den uærlige forvalteren hans hadde vært smart.[a] Og det er faktisk slik at denne verdens mennesker er mer smarte mot hverandre, enn de som tilhører Gud. Ja, det rådet skal jeg gi dere, at det å bruke pengene sine til å hjelpe andre kan føre til at dere blir hilst velkommen til Guds evighet den dagen pengene her har mistet sin verdi.

10 Bare den som er ærlig i de daglige forhold, vil være ærlige når det gjelder større bestemmelser. Fusker noen i det lille, vil de også fuske i stort.

11 Dersom dere er upålitelige i spørsmål om penger, hvem vil da la dere ta hånd om de virkelige verdiene? 12 Dersom dere ikke er til å stole på når det gjelder pengene til andre, hvem vil da betro dere sine egne penger å forvalte?

13 Ingen kan tjene to herrer samtidig. Enten vil han hate den første og elske den andre, eller elske den første og hate den andre. Dere må altså velge. Dere kan ikke tjene Gud samtidig som dere elsker pengene.[b]

14 Da fariseerne[c] hørte dette, kritiserte de Jesus, for de var svært glade i penger. 15 Jesus sa: ”Dere gjør alt for at folket skal tro at dere følger Guds vilje, men Gud vet hvor onde dere er. Og det som gjør inntrykk på folket, er gjerne slikt som Gud hater.”

En ny tid, men Moseloven gjelder fortsatt

16 Jesus sa også: ”Fram til den dagen da døperen Johannes begynte å tale til folket, var det ordene som er skrevet ned i Moseloven og profetene[d] som var folkets veivisere. Etter denne tiden blir nå det glade budskapet spredd om at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.[e] Alle presser på for å få være med. 17 Men det betyr ikke at loven har sluttet å gjelde. Nei, så lenge himmelen og jorden består, vil hvert ord i loven være gyldig. 18 Fortsatt gjelder det at den mannen som skiller seg fra kona si og gifter seg på nytt med en annen, han er utro.[f] Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt, gjør at hun er utro.”

Den rike mannen og Lasarus

19 Jesus fortalte: ”Det var en gang en rik mann som var flott kledd og hver dag levde i luksus og overflod. 20 På samme tiden lå en tigger som het Lasarus, ved porten hans full av sår. 21 Lasarus håpet å få noen matrester fra bordet til den rike mannen, og hundene kom og slikket sårene hans. 22 Til slutt døde tiggeren og ble ført av englene til Abraham, til det stedet der ingen lidelse finnes. Den rike mannen døde også og ble begravd. 23 Da han slo opp øynene sine, var han i helvete, der han ble uhyggelig plaget.

Langt borte fikk han se Abraham, og Lasarus som satt ved siden av ham. 24 ’Far Abraham’, ropte han. ’Ha medfølelse med meg! Send Lasarus hit for å dyppe fingeren i vann for å leske tungen min. Jeg blir så fryktelig plaget i disse flammene.’

25 Men Abraham sa til ham: ’Min sønn, husk på at du i din tid på jorden hadde alt du ønsket deg, mens Lasarus ikke hadde noe. Nå er han her for å bli trøstet, mens du blir plaget. 26 Dessuten finnes det en stor avgrunn som skiller mellom oss. Ingen kan komme herfra og ta seg over til dere. Heller ikke kan noen komme over fra dere til oss.’

27 Da sa den rike mannen: ’Far Abraham, send ham i det minste 28 til mine fem brødre for å advare dem mot dette stedet med så mye pine, slik at de slipper å komme hit når de dør.’

29 Abraham sa: ’De kan høre på det Gud har sagt i Moseloven og ved profetene.’[g]

30 Den rike mannen svarte: ’Nei, far Abraham, det bryr de seg ikke om. Men om noen kommer til dem fra de døde, da vender de om til Gud!’

31 Men Abraham sa: ’Dersom de ikke vil høre på det som Gud har sagt i Moseloven og profetene, vil de heller ikke bli overbevist selv om noen står opp fra de døde.’ ”

Notas al pie

  1. 16:8 Den rike mannen hadde sannsynligvis bakt inn rente i gjelden, og dette var ulovlig. Derfor kunne han ikke foreta seg noe da forvalteren tok bort rentebeløpet.
  2. 16:13 I den greske grunnteksten blir det ”å elske pengene” kalt for ”å tjene Mammon”, som er en avgud.
  3. 16:14 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. De var svært nøye med å følge hele Moseloven og hadde for øvrig lagt til egne regler og forskrifter.
  4. 16:16 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene.
  5. 16:16 På gresk: forkynnes evangeliet om Guds rike.
  6. 16:18 Etter som mannen ikke hadde rett til å skille seg fra konen sin, var de i Guds øyne fortsatt gifte med hverandre.
  7. 16:29 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene.