Print Page Options

The Miracle of the Ax Head

Now the company of prophets[a] said to Elisha, “As you see, the place where we live under your charge is too small for us. Let us go to the Jordan, and let us collect logs there, one for each of us, and build a place there for us to live.” He answered, “Do so.” Then one of them said, “Please come with your servants.” And he answered, “I will.” So he went with them. When they came to the Jordan, they cut down trees. But as one was felling a log, his ax head fell into the water; he cried out, “Alas, master! It was borrowed.” Then the man of God said, “Where did it fall?” When he showed him the place, he cut off a stick, and threw it in there, and made the iron float. He said, “Pick it up.” So he reached out his hand and took it.

The Aramean Attack Is Thwarted

Once when the king of Aram was at war with Israel, he took counsel with his officers. He said, “At such and such a place shall be my camp.” But the man of God sent word to the king of Israel, “Take care not to pass this place, because the Arameans are going down there.” 10 The king of Israel sent word to the place of which the man of God spoke. More than once or twice he warned such a place[b] so that it was on the alert.

11 The mind of the king of Aram was greatly perturbed because of this; he called his officers and said to them, “Now tell me who among us sides with the king of Israel?” 12 Then one of his officers said, “No one, my lord king. It is Elisha, the prophet in Israel, who tells the king of Israel the words that you speak in your bedchamber.” 13 He said, “Go and find where he is; I will send and seize him.” He was told, “He is in Dothan.” 14 So he sent horses and chariots there and a great army; they came by night, and surrounded the city.

15 When an attendant of the man of God rose early in the morning and went out, an army with horses and chariots was all around the city. His servant said, “Alas, master! What shall we do?” 16 He replied, “Do not be afraid, for there are more with us than there are with them.” 17 Then Elisha prayed: “O Lord, please open his eyes that he may see.” So the Lord opened the eyes of the servant, and he saw; the mountain was full of horses and chariots of fire all around Elisha. 18 When the Arameans[c] came down against him, Elisha prayed to the Lord, and said, “Strike this people, please, with blindness.” So he struck them with blindness as Elisha had asked. 19 Elisha said to them, “This is not the way, and this is not the city; follow me, and I will bring you to the man whom you seek.” And he led them to Samaria.

20 As soon as they entered Samaria, Elisha said, “O Lord, open the eyes of these men so that they may see.” The Lord opened their eyes, and they saw that they were inside Samaria. 21 When the king of Israel saw them he said to Elisha, “Father, shall I kill them? Shall I kill them?” 22 He answered, “No! Did you capture with your sword and your bow those whom you want to kill? Set food and water before them so that they may eat and drink; and let them go to their master.” 23 So he prepared for them a great feast; after they ate and drank, he sent them on their way, and they went to their master. And the Arameans no longer came raiding into the land of Israel.

Ben-hadad’s Siege of Samaria

24 Some time later King Ben-hadad of Aram mustered his entire army; he marched against Samaria and laid siege to it. 25 As the siege continued, famine in Samaria became so great that a donkey’s head was sold for eighty shekels of silver, and one-fourth of a kab of dove’s dung for five shekels of silver. 26 Now as the king of Israel was walking on the city wall, a woman cried out to him, “Help, my lord king!” 27 He said, “No! Let the Lord help you. How can I help you? From the threshing floor or from the wine press?” 28 But then the king asked her, “What is your complaint?” She answered, “This woman said to me, ‘Give up your son; we will eat him today, and we will eat my son tomorrow.’ 29 So we cooked my son and ate him. The next day I said to her, ‘Give up your son and we will eat him.’ But she has hidden her son.” 30 When the king heard the words of the woman he tore his clothes—now since he was walking on the city wall, the people could see that he had sackcloth on his body underneath— 31 and he said, “So may God do to me, and more, if the head of Elisha son of Shaphat stays on his shoulders today.” 32 So he dispatched a man from his presence.

Now Elisha was sitting in his house, and the elders were sitting with him. Before the messenger arrived, Elisha said to the elders, “Are you aware that this murderer has sent someone to take off my head? When the messenger comes, see that you shut the door and hold it closed against him. Is not the sound of his master’s feet behind him?” 33 While he was still speaking with them, the king[d] came down to him and said, “This trouble is from the Lord! Why should I hope in the Lord any longer?”

Footnotes

  1. 2 Kings 6:1 Heb sons of the prophets
  2. 2 Kings 6:10 Heb warned it
  3. 2 Kings 6:18 Heb they
  4. 2 Kings 6:33 See 7.2: Heb messenger

La scure ritirata dal Giordano

(A)I discepoli dei profeti dissero a Eliseo: «Ecco, il luogo dove noi ci raduniamo[a] in tua presenza è troppo stretto per noi. Lasciaci andare fino al Giordano; ciascuno di noi prenderà là una trave, e ci costruiremo un locale dove possiamo riunirci». Eliseo rispose: «Andate». Uno di loro disse: «Ti prego, vieni anche tu con i tuoi servi». Egli rispose: «Verrò». Così andò con loro. Quando giunsero al Giordano, si misero a tagliar legna. Mentre uno di loro abbatteva un albero, il ferro della scure gli cadde nell’acqua. Perciò egli cominciò a gridare: «Ah, mio signore, l’avevo presa in prestito!» L’uomo di Dio disse: «Dov’è caduta?» Quello gli indicò il luogo. Allora Eliseo tagliò un pezzo di legno, lo gettò in quel medesimo luogo, fece venire a galla il ferro e disse: «Prendilo». Quello stese la mano e lo prese.

I Siri colpiti da cecità

(B)Allora il re di Siria faceva guerra contro Israele; e, in un consiglio che tenne con i suoi servitori, disse: «Io porrò il mio accampamento nel tale e tal luogo». L’uomo di Dio mandò a dire al re d’Israele: «Guàrdati dal trascurare quel tal luogo, perché vi stanno scendendo i Siri». 10 Allora il re d’Israele mandò gente verso il luogo che l’uomo di Dio gli aveva detto, e circa il quale era stato preavvisato; e là si tenne in guardia. Il fatto avvenne non una né due, ma più volte. 11 Questa cosa turbò molto il cuore del re di Siria, che chiamò i suoi servitori e disse loro: «Fatemi sapere chi dei nostri è per il re d’Israele». 12 Uno dei suoi servitori rispose: «Nessuno, o re, mio signore! Ma Eliseo, il profeta che sta in Israele, fa sapere al re d’Israele persino le parole che tu dici nella camera dove dormi». 13 Allora il re disse: «Andate, vedete dov’è, e io lo manderò a prendere». Gli fu riferito che era a Dotan.

14 Il re vi mandò cavalli, carri e numerosi soldati, i quali giunsero di notte e circondarono la città. 15 Il servo dell’uomo di Dio, alzatosi di buon mattino, andò fuori e vide che un gran numero di soldati con cavalli e carri accerchiava la città. Il servo disse all’uomo di Dio: «Ah, mio signore, come faremo?» 16 Quegli rispose: «Non temere, perché quelli che sono con noi sono più numerosi di quelli che sono con loro». 17 Ed Eliseo pregò e disse: «Signore, ti prego, aprigli gli occhi, perché veda!» E il Signore aprì gli occhi del servo, che vide a un tratto il monte pieno di cavalli e di carri di fuoco intorno a Eliseo.

18 Mentre i Siri scendevano verso Eliseo, questi pregò il Signore e disse: «Ti prego, acceca questa gente!» E il Signore li accecò, secondo la parola di Eliseo. 19 Allora Eliseo disse loro: «Non è questa la strada, e non è questa la città; venite dietro a me, e io vi condurrò dall’uomo che voi cercate». E li condusse a Samaria. 20 Quando furono entrati a Samaria, Eliseo disse: «O Signore, apri loro gli occhi, affinché vedano». Il Signore aprì loro gli occhi, e a un tratto videro che si trovavano nel mezzo di Samaria. 21 Il re d’Israele, come li ebbe veduti, disse a Eliseo: «Padre mio, li debbo colpire? Li debbo colpire?» 22 Eliseo rispose: «Non li colpire! Colpisci tu forse quelli che fai prigionieri con la tua spada e con il tuo arco? Metti loro davanti del pane e dell’acqua, affinché mangino e bevano, e se ne tornino dal loro signore». 23 Il re d’Israele preparò loro abbondanza di cibi; e quand’ebbero mangiato e bevuto, li congedò, e quelli tornarono dal loro signore; e le bande di Siri non vennero più a fare incursioni sul territorio d’Israele.

Assedio di Samaria

24 (C)Dopo queste cose, Ben-Adad, re di Siria, radunò tutto il suo esercito, salì contro Samaria e la cinse d’assedio. 25 Ci fu una grande carestia in Samaria, e i Siri l’assediarono in modo tale che una testa d’asino la si vendeva a ottanta sicli[b] d’argento, e il quarto d’un cab[c] di sterco di colombi[d] a cinque sicli[e] d’argento. 26 Mentre il re d’Israele passava sulle mura, una donna gli gridò: «Aiutami, o re, mio signore!» 27 Il re le disse: «Se non ti aiuta il Signore, come posso aiutarti io? Con quel che dà l’aia o con quel che dà il frantoio?» 28 Poi il re aggiunse: «Che hai?» Lei rispose: «Questa donna mi disse: “Dammi tuo figlio, ché lo mangiamo oggi; domani mangeremo il mio”. 29 Così abbiamo fatto cuocere mio figlio e lo abbiamo mangiato. Il giorno seguente io le dissi: “Dammi tuo figlio, ché lo mangiamo”. Ma lei ha nascosto suo figlio». 30 Quando il re udì le parole della donna si stracciò le vesti; e, mentre passava sulle mura, il popolo vide che sotto, sulla carne, portava un cilicio.

31 Il re disse: «Mi tratti Dio con tutto il suo rigore, se oggi la testa di Eliseo, figlio di Safat, rimane sulle sue spalle!» 32 Eliseo se ne stava seduto in casa sua, e con lui stavano gli anziani. Il re mandò avanti un uomo; ma prima che questo inviato giungesse, Eliseo disse agli anziani: «Vedete che questo figlio d’un assassino manda qualcuno a tagliarmi la testa? Badate bene; quando arriva l’inviato, chiudete la porta, e tenetegliela ben chiusa in faccia. Non si sente già dietro a lui il rumore dei passi del suo signore?» 33 Egli parlava ancora con loro, quand’ecco scendere verso di lui l’inviato, che disse: «Ecco, questo male viene dal Signore; che ho più da sperare dal Signore

Footnotes

  1. 2 Re 6:1 Dove noi ci raduniamo, lett. dove stiamo seduti.
  2. 2 Re 6:25 Ottanta sicli, circa novecento grammi.
  3. 2 Re 6:25 Il quarto d’un cab, circa cinquecento grammi.
  4. 2 Re 6:25 Sterco di colombi, probabilmente un tipo di lenticchie.
  5. 2 Re 6:25 Cinque sicli, circa sessanta grammi.

Das schwimmende Eisen

Und die Prophetensöhne sprachen zu Elisa: Sieh doch, der Ort, wo wir vor dir wohnen, ist uns zu eng!

Wir wollen doch an den Jordan gehen und dort jeder einen Balken holen, damit wir uns dort eine Niederlassung bauen. Und er sprach: Geht hin!

Es sprach aber einer: Tu uns doch den Gefallen und komm mit deinen Knechten! Und er sprach: Ich will mitkommen!

Und er ging mit ihnen. Als sie nun an den Jordan kamen, schnitten sie Holz.

Und es geschah, als einer einen Stamm fällte, da fiel das Eisen ins Wasser. Da schrie er und sprach: O weh, mein Herr! Und es ist noch dazu entliehen!

Aber der Mann Gottes sprach: Wohin ist es gefallen? Und als er ihm die Stelle zeigte, schnitt er ein Holz ab und warf es dort hinein. Da brachte er das Eisen zum Schwimmen.

Und er sprach: Hole es dir heraus! Da streckte er seine Hand aus und nahm es.

Die Aramäer werden mit Blindheit geschlagen

Und der König von Aram führte Krieg gegen Israel; und er beratschlagte sich mit seinen Knechten und sprach: Da und da soll mein Lager sein!

Aber der Mann Gottes sandte zum König von Israel und ließ ihm sagen: Hüte dich, an jenem Ort vorbeizugehen; denn die Aramäer kommen dort hinab!

10 Und der König von Israel sandte hin an den Ort, den ihm der Mann Gottes genannt und vor dem er ihn gewarnt hatte, und er nahm sich dort in Acht. Dies geschah nicht bloß einmal oder zweimal.

11 Da wurde das Herz des Königs von Aram unruhig darüber, und er rief seine Knechte[a] zu sich und sprach zu ihnen: Könnt ihr mir denn nicht sagen, wer von den Unsrigen es mit dem König von Israel hält?

12 Da sprach einer seiner Knechte: Nicht doch, mein Herr und König; sondern Elisa, der Prophet in Israel, verrät dem König von Israel alles, was du in deiner Schlafkammer redest!

13 Er sprach: So geht hin und seht, wo er ist, dass ich hinsende und ihn ergreifen lasse! Und sie meldeten es ihm und sprachen: Siehe, er ist in Dotan!

14 Da sandte er Pferde und Streitwagen und eine große Streitmacht dorthin. Und sie kamen bei Nacht und umzingelten die Stadt.

15 Als nun der Diener des Mannes Gottes am Morgen früh aufstand und hinausging, siehe, da lag um die Stadt ein Heer mit Pferden und Streitwagen. Da sprach sein Knecht zu ihm: O weh, mein Herr! Was wollen wir nun tun?

16 Er sprach: Fürchte dich nicht! Denn die, welche bei uns sind, sind zahlreicher als die, welche bei ihnen sind!

17 Und Elisa betete und sprach: Herr, öffne ihm doch die Augen, damit er sieht! Da öffnete der Herr dem Knecht die Augen, sodass er sah. Und siehe, der Berg war voll feuriger Rosse und Streitwagen rings um Elisa her.

18 Und als sie zu ihm hinkamen, bat Elisa den Herrn und sprach: Schlage doch diese Heiden mit Blindheit! Da schlug er sie mit Blindheit nach dem Wort Elisas.

19 Und Elisa sprach zu ihnen: Das ist nicht der Weg noch die Stadt; folgt mir nach, so will ich euch zu dem Mann führen, den ihr sucht! Und er führte sie nach Samaria.

20 Und es geschah, als sie nach Samaria gekommen waren, da sprach Elisa: Herr, öffne diesen die Augen, damit sie sehen! Und der Herr öffnete ihnen die Augen, sodass sie sahen. Und siehe, da waren sie mitten in Samaria.

21 Und als der König von Israel sie sah, sprach er zu Elisa: Mein Vater, soll ich sie schlagen? Soll ich sie schlagen?

22 Er sprach: Du sollst sie nicht schlagen! Würdest du die schlagen, welche du mit deinem Schwert und mit deinem Bogen gefangen nimmst? Setze ihnen Brot und Wasser vor, dass sie essen und trinken und zu ihrem Herrn ziehen!

23 Da wurde ein großes Mahl zubereitet. Und als sie gegessen und getrunken hatten, ließ er sie gehen, und sie zogen zu ihrem Herrn. Von da an kamen die Streifscharen der Aramäer nicht mehr in das Land Israel.

Die Belagerung Samarias

24 Und danach geschah es, dass Benhadad, der König von Aram, sein ganzes Heer versammelte und heraufzog und Samaria belagerte.

25 Da entstand in Samaria eine große Hungersnot; und siehe, sie belagerten die Stadt so lange, bis ein Eselskopf 80 Silberlinge und ein Viertel Kab[b] Taubenmist 5 Silberlinge wert war.

26 Als aber der König von Israel auf der Mauer entlangging, flehte ihn eine Frau an und sprach: Hilf mir, mein Herr und König!

27 Er aber sprach: Wenn dir der Herr nicht hilft, von woher soll ich dir Hilfe bringen? Von der Tenne oder von der Kelter?

28 Und der König fragte sie: Was willst du? Sie sprach: Diese Frau da sprach zu mir: Gib deinen Sohn her, dass wir ihn heute essen; morgen wollen wir dann meinen Sohn essen!

29 So haben wir meinen Sohn gekocht und ihn gegessen; und am anderen Tag sprach ich zu ihr: Gib deinen Sohn her, dass wir ihn essen! Aber sie hat ihren Sohn versteckt!

30 Und es geschah, als der König die Worte der Frau hörte, da zerriss er seine Kleider, während er auf der Mauer entlangging. Da sah das Volk, dass er darunter auf seinem Leib Sacktuch trug.

31 Und er sprach: Gott tue mir dies und das, wenn das Haupt Elisas, des Sohnes Saphats, heute auf ihm bleibt!

32 Elisa aber saß in seinem Haus, und die Ältesten saßen bei ihm. Und [der König][c] sandte einen Mann vor sich her; aber ehe der Bote zu ihm kam, sprach er zu den Ältesten: Seht ihr nicht, wie dieser Mördersohn hersendet, um mir den Kopf abzuhauen? Habt acht, wenn der Bote kommt, verschließt die Tür und stemmt euch mit der Tür gegen ihn! Höre ich nicht die Fußtritte seines Herrn hinter ihm her?

33 Während er noch mit ihnen redete, siehe, da kam der Bote zu ihm hinab, und er[d] sprach: Siehe, dieses Unglück kommt vom Herrn, was soll ich noch auf den Herrn warten?

Footnotes

  1. (6,11) d.h. seine Minister und hochgestellten Berater, die »Knechte des Königs« genannt wurden.
  2. (6,25) ca. 0,5 l.
  3. (6,32) w. er.
  4. (6,33) d.h. wohl der König.

Elizeus és a vízbe esett fejsze

A próféta-tanítványok egyszer azt mondták Elizeusnak: „Nézd, mester, ez a ház, ahol veled együtt össze szoktunk jönni, már túl kicsi ennyiünknek! Menjünk a Jordán melletti erdőbe, vágjunk ki mindannyian egy-egy fát, s a gerendákból építsünk egy nagyobb házat!”

„Jól van, menjetek!” — mondta Elizeus.

3-4 Az egyik tanítvány kérte, hogy ő is menjen velük, így hát Elizeus is elment a csoporttal a Jordánhoz. Ott nekiláttak a favágásnak. Munka közben azonban az egyik tanítvány fejszéjéről a vas lerepült, és a vízbe esett.

„Jaj, mester! Vízbe esett a fejszém, pedig csak kölcsön kaptam!” — kiáltott föl a tanítvány.

Isten embere megkérdezte: „Hol merült el a vízben?”

Amikor a tanítvány megmutatta, Elizeus bedobott oda egy fadarabot, s ekkor a fejsze vasból készült feje felbukkant a víz színére, és ott lebegett.

„Ott van, vedd ki!” — mutatta Elizeus. A tanítvány utána nyúlt, és kivette a fejsze vasát a vízből.

Elizeus szembeszáll az arám királlyal

Arám királya háborút indított Izráel ellen, és vezéreivel haditanácsot tartott. Elhatározták, hogy csapataikkal egy bizonyos helyen fognak majd Izráel területén táborozni.

De Isten embere üzenetet küldött Izráel királyának: „Vigyázz, mert az arám csapatok azon a bizonyos helyen akarnak betörni országodba! Nem menj arrafelé!” 10 A király ekkor a kémeit az Elizeus által megjelölt helyre küldte, és így elkerülte a lesben álló arámok csapdáját. Ez többször is megismétlődött.

11 Emiatt Arám királya nagyon fölháborodott, és összehívta vezéreit. Ezt mondta nekik: „Mondjátok meg nekem, melyikőtök kémkedik Izráel királyának?”

12 Az egyik vezér így válaszolt: „Uram, királyom! Nincs közöttünk áruló, de Izráelben van egy próféta, Elizeus, aki megmondja Izráel királyának még azt is, amiről a hálószobádban beszélsz!”

13 A király parancsot adott: „Tudjátok meg, hol van most az az Elizeus, hogy embereim elfogják!”

Azután jelentették a királynak, hogy Elizeus éppen Dótán városában tartózkodik.

14 Így hát Arám királya harci szekerekkel megerősített katonai csapatot küldött Dótánba, hogy Elizeust elfogják. Éjjel érkezett meg a csapat Dótán alá, és körbezárta a várost. 15 Elizeus szolgája másnap reggel, ahogy fölkelt, rémülten látta, hogy a várost körbevette az ellenséges sereg a harci szekereivel.

Így kiáltott: „Jaj, mester, most mit tegyünk?”

16 „Ne félj! — mondta neki Elizeus. — Sokkal többen vannak, akik értünk harcolnak, mint akik ellenünk!”

17 Azután Elizeus imádkozott: „Örökkévaló, kérlek, nyisd meg a szemét, hogy lásson!” Így is történt: az Örökkévaló megnyitotta a szolga szemét, aki ekkor meglepetésében felkiáltott: „Harci szekerek és lovak!” Ugyanis Elizeus körül a hegy tele volt tüzes harci szekerekkel és lovakkal. 18 Amikor az arám katonák fölvonultak, hogy elfogják Elizeust, ő így imádkozott az Örökkévalóhoz: „Kérlek, vakítsd meg ezeket a katonákat!”

Így is történt: az Örökkévaló vaksággal sújtotta az arám katonákat, ahogy Elizeus kérte. 19 Akkor Elizeus megszólította a katonákat: „Nem jó úton jártok! Nem ebbe a városba kellett volna jönnötök! Gyertek utánam, majd elvezetlek ahhoz az emberhez, akit kerestek!” Azok engedelmesen követték, Elizeus pedig elvezette őket Samáriába.

20 Ott azonban Elizeus ismét imádkozott az Örökkévalóhoz: „Kérlek, nyisd meg a szemüket, hadd lássanak ismét!”

Az Örökkévaló megnyitotta a szemüket, és mikor újra láttak, fölismerték, hogy Samária közepén vannak! 21 Izráel királya ezt kérdezte Elizeustól, amikor meglátta az arám katonákat a városon belül: „Mester, levágassam őket?”

22 „Nem, dehogyis — mondta Elizeus —, hiszen ha a háborúban foglyokat ejtesz kardoddal vagy íjaddal, azokat sem gyilkolod le, igaz? Inkább vendégeld meg őket, hadd egyenek-igyanak, s úgy térjenek vissza urukhoz!”

23 Így hát a király megvendégelte az ellenség katonáit, s nagy lakomát rendezett nekik. Azután békességgel hazaküldte őket a saját királyukhoz. Ettől fogva az arámok nem küldtek többé rablócsapatokat Izráel ellen.

Éhínség az ostromlott Samáriában

24 Történt ezek után, hogy Benhadad, Arám királya nagy sereget gyűjtött, megtámadta Samária városát, és szoros ostromgyűrűt vont köré. 25 Mivel az ostrom elhúzódott, a körülzárt városban éhínség lett úrrá. Végül már annyira elfogyott minden élelem, hogy egy szamárfejért is 80 sékel,[a] egy maréknyi galambtrágyáért pedig 5 sékel ezüstöt kellett fizetni.

26 Ekkor történt, hogy Izráel királya éppen a várfalon járt, amikor egy asszony segítségért fordult hozzá: „Uram, királyom, segíts rajtam!”

27 De a király így válaszolt: „Ugyan, hogy segíthetnék én, ha az Örökkévaló nem segít? Üresek már a gabonatárolók és a borostömlők is — hogyan segítsek rajtad?” 28 De azért csak megkérdezte: „Mi a panaszod?”

Az asszony így válaszolt: „Uram, egy asszonnyal megegyeztünk, hogy egyik nap megfőzzük és megesszük az én fiamat, a következő nap meg az ő fiát. 29 Az én fiammal így is történt, de másnap hiába szóltam neki: Most add ide a fiadat, hogy őt is megegyük! — Elrejtette a gyermekét előlem.”

30 Ezt hallva a király annyira elkeseredett, hogy megszaggatta a ruháját, és továbbment a várfalon. Ekkor meglepve látták az emberek, hogy a ruhája alatt zsákruhát viselt. 31 A király fölkiáltott: „Isten engem úgy segítsen, hogy még ma fejét vétetem Elizeusnak, Sáfát fiának!” 32 Azonnal el is küldte egyik szolgáját Elizeushoz, aki éppen a házában együtt ült a város vezetőivel.

Mielőtt a király szolgája odaért volna, Elizeus ezt mondta a vezetőknek: „Figyeljétek meg, a király, az a gyilkos ideküldi a szolgáját, hogy engem is meggyilkoljon! Zárjátok be előtte az ajtót, és ne engedjétek be! Tudom, hogy ő utána hamarosan a király is ide jön.”

33 Alighogy ezt mondta Elizeus, megérkezett a király.[b] Izráel királya ezt kérdezte a prófétától: „Látod, milyen bajba és veszedelmes helyzetbe taszított minket az Örökkévaló! Miért várjak tovább a segítségére?”

Footnotes

  1. 2 Királyok 6:25 80 sékel Mai mértékkel kb. 1 kg.
  2. 2 Királyok 6:33 király Szó szerint: „a küldött”. A következőkből és a 7:17-ből azonban látszik, hogy a király is Elizeushoz ment. A héberben a „király” szó és a „küldött” szó között csak egy betű az eltérés.

Le fer qui surnage

Un jour, les disciples des prophètes[a] dirent à Elisée : Tu vois que la salle où nous nous réunissons avec toi est devenue trop petite pour nous. Permets-nous d’aller jusqu’au Jourdain : là, chacun de nous taillera une poutre et nous la rapporterons pour construire une nouvelle maison. Elisée leur dit : Allez-y !

Mais l’un d’eux le pria : Accepte de venir avec tes serviteurs.

Il répondit : D’accord, je viens.

Il descendit donc avec eux. Arrivés au Jourdain, ils abattirent des arbres. Pendant que l’un d’eux abattait son arbre, le fer de sa hache tomba dans l’eau. Il s’écria : Ah, mon maître ! Quel malheur ! C’était une hache empruntée !

L’homme de Dieu lui demanda : Où est tombé le fer ?

L’homme lui indiqua l’endroit. Alors Elisée tailla un morceau de bois et le lança au même endroit. Aussitôt, le fer revint à la surface, et le prophète dit : Ramène-le à toi !

L’autre n’eut qu’à tendre la main pour le reprendre.

Les Syriens veulent capturer Elisée

Le roi de Syrie[b] était en guerre contre Israël ; il tint conseil avec son état-major et décida : J’établirai mon campement à tel et tel endroit. Immédiatement, l’homme de Dieu fit dire au roi d’Israël[c] : Garde-toi bien de passer par tel endroit, car les Syriens y ont pris position.

10 Alors le roi d’Israël envoya quelques hommes en reconnaissance à l’endroit que lui avait signalé l’homme de Dieu.

Cela se produisit à plusieurs reprises, 11 au point que le roi de Syrie en fut profondément troublé. Il convoqua ses officiers et leur dit : Ne voulez-vous pas me dire qui, parmi nous, est du côté du roi d’Israël ?

12 L’un de ses officiers lui répondit : Personne, mon seigneur le roi. C’est Elisée, le prophète d’Israël, qui révèle à son roi jusqu’aux paroles que tu prononces dans ta chambre à coucher.

13 Le roi dit : Allez voir où il se trouve, pour que je puisse le faire saisir !

On vint lui annoncer : Il est à Dotân[d].

14 Le roi y envoya une forte troupe de soldats avec des chevaux et des chars. Ils arrivèrent de nuit et cernèrent la localité. 15 Le lendemain matin, le serviteur de l’homme de Dieu se leva de bonne heure et sortit. Il vit qu’une troupe entourait la cité avec des chevaux et des chars. Le serviteur dit à son maître : Ah, mon seigneur ! Qu’allons-nous faire ?

16 Elisée répondit : N’aie pas peur, car ceux qui sont avec nous sont plus nombreux qu’eux.

17 Puis il pria : Eternel, je t’en prie : ouvre-lui les yeux, pour qu’il voie !

L’Eternel ouvrit les yeux du serviteur qui vit la montagne pleine de chevaux et de chars de feu autour d’Elisée.

18 Les Syriens se dirigèrent vers Elisée. Celui-ci pria l’Eternel en disant : Je te prie, frappe d’aveuglement toute cette troupe !

Et l’Eternel les frappa d’aveuglement, comme Elisée l’avait demandé. 19 Elisée dit aux soldats : Vous n’êtes pas sur le bon chemin ! Ce n’est pas ici la ville où vous voulez aller. Suivez-moi, et je vous conduirai vers l’homme que vous cherchez !

Il les conduisit à Samarie. 20 Lorsqu’ils furent arrivés à Samarie, Elisée pria encore : Eternel, ouvre les yeux de ces hommes pour qu’ils voient maintenant !

L’Eternel leur ouvrit les yeux et ils s’aperçurent qu’ils étaient à l’intérieur de la ville de Samarie.

21 Lorsque le roi d’Israël les vit, il demanda à Elisée : Dois-je les tuer, mon père ?

22 – Non, lui répondit Elisée, ne les tue pas ! Massacres-tu des soldats que tu as capturés grâce à ton épée ou ton arc ? Au contraire : fais-leur servir du pain et de l’eau pour qu’ils mangent et qu’ils boivent. Puis qu’ils retournent chez leur souverain !

23 Alors le roi d’Israël leur fit servir un repas copieux, ils mangèrent et burent, puis il les renvoya et ils retournèrent chez leur souverain. Depuis lors, les troupes syriennes cessèrent leurs incursions sur le territoire d’Israël.

La famine règne dans Samarie assiégée

24 Quelque temps plus tard, Ben-Hadad, le roi de Syrie, mobilisa toute son armée et alla mettre le siège devant Samarie. 25 Pendant que le siège de la ville se prolongeait, une grande famine y sévissait au point qu’une tête d’âne[e] valait quatre-vingts pièces d’argent et une livre de pois chiches[f] cinq pièces d’argent.

26 Un jour, le roi d’Israël passait sur le rempart. Une femme lui cria : Viens à mon secours, mon seigneur le roi !

27 Il répondit : Si l’Eternel ne vient pas à ton secours, comment pourrais-je te secourir ? Je n’ai ni blé, ni vin à te donner. 28 Pourtant le roi ajouta : Qu’est-ce qui t’arrive ?

Elle répondit : Cette femme-là m’a proposé : « Donne ton fils ! Nous le mangerons aujourd’hui, et demain ce sera le tour du mien. » 29 Nous avons donc fait cuire mon fils, et nous l’avons mangé. Mais le lendemain, quand je lui ai dit : « Donne ton fils pour que nous le mangions », elle l’a caché[g].

30 Lorsque le roi entendit le récit de cette femme, il déchira ses vêtements[h]. Lorsqu’il passa de nouveau sur le rempart, le peuple s’aperçut qu’il portait sous ses habits royaux un vêtement de toile grossière à même la peau. 31 Il déclara : Que Dieu me punisse très sévèrement, si la tête d’Elisée, fils de Shaphath, reste encore aujourd’hui sur ses épaules.

Elisée annonce la fin de la famine

32 Or, Elisée se tenait dans sa maison, avec les responsables de la ville. Le roi envoya quelqu’un chez lui. Mais avant que l’émissaire soit arrivé, Elisée avait dit aux responsables : Ne voyez-vous pas que ce fils d’assassin envoie quelqu’un pour me couper la tête ? Faites attention ! Quand vous verrez venir cet émissaire, fermez la porte pour l’empêcher d’entrer ! N’entend-on pas déjà le bruit des pas de son maître derrière lui ?

33 Il n’avait pas fini de parler que, déjà, l’émissaire[i] arriva. Le roi dit à Elisée : Tout ce mal vient de l’Eternel ! Que puis-je encore attendre de lui ?

Footnotes

  1. 6.1 Probablement à Jéricho, l’école de disciples du prophète la plus proche du Jourdain.
  2. 6.8 C’est-à-dire Ben-Hadad II (5.1 et note).
  3. 6.9 C’est-à-dire à Yoram (cf. 1.17 ; 3.1 ; 9.24).
  4. 6.13 Situé sur une colline à mi-chemin entre Jizréel et Samarie, à une quinzaine de kilomètres au nord de Samarie (cf. Gn 37.17).
  5. 6.25 L’âne était un animal impur (Lv 11.2-8 ; Dt 14.4-8), il ne devait donc pas être mangé.
  6. 6.25 Autres traductions : de bulbes d’oignons sauvages ou de fiente de pigeon (servant de combustible).
  7. 6.29 Voir Dt 28.57.
  8. 6.30 En signe de consternation.
  9. 6.33 Avec une autre vocalisation du texte hébreu traditionnel : le roi.