1 Krønikebok 15-17

Det Norsk Bibelselskap 1930

15 Siden bygget han sig huser i Davids stad og gjorde i stand et sted for Guds ark og reiste et telt for den.

² Da sa David: Ingen skal bære Guds ark uten levittene; for dem har Herren utvalgt til å bære Guds ark og til å tjene ham for alle tider.

³ Så samlet David hele Israel til Jerusalem for å føre Herrens ark op til det sted som han hadde gjort i stand for den.

⁴ Og David kalte Arons barn og levittene sammen:

⁵ av Kahats barn Uriel, den øverste, og hans brødre, hundre og tyve,

⁶ av Meraris barn Asaja, den øverste, og hans brødre, to hundre og tyve,

⁷ av Gersoms barn Joel, den øverste, og hans brødre, hundre og tretti,

⁸ av Elisafans barn Semaja, den øverste, og hans brødre, to hundre,

⁹ av Hebrons barn Eliel, den øverste, og hans brødre, åtti.

¹⁰ av Ussiels barn Amminadab, den øverste, og hans brødre, hundre og tolv.

¹¹ Så kalte David til sig prestene Sadok og Ebjatar og levittene Uriel, Asaja og Joel, Semaja og Eliel og Amminadab.

¹² Og han sa til dem: I familiehoder for levittene, hellige eder, både I og eders brødre, og før Herrens, Israels Guds ark op til det sted jeg har gjort i stand for den!

¹³ Det var fordi I ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn iblandt oss; for vi søkte ham ikke på rette måte.

¹⁴ Da helliget prestene og levittene sig for å føre Herrens. Israels Guds ark op.

¹⁵ Og levittenes barn bar Guds ark på sine skuldrer ved hjelp av bærestengene, således som Moses hadde påbudt efter Herrens ord.

¹⁶ Så bød David de øverste blandt levittene at de skulde stille sine brødre sangerne frem med musikkinstrumenter, harper og citarer og cymbler, som de skulde spille på, idet de lot gledesangen tone.

¹⁷ Da stilte levittene frem Heman, sønn av Joel, og av hans brødre Asaf, sønn av Berekja, og av deres brødre Meraris barn Etan, sønn av Kusaja,

¹⁸ og sammen med dem deres brødre av annen rang, Sakarja, Ben og Ja'asiel og Semiramot og Jehiel og Unni, Eliab og Benaja og Ma'aseja og Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je'iel, dørvokterne.

¹⁹ Sangerne Heman, Asaf og Etan skulde slå på kobbercymbler;

²⁰ Sakarja og Asiel og Semiramot og Jehiel og Unni og Eliab og Ma'aseja og Benaja skulde spille på harper efter Alamot^[a],

²¹ og Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je'iel og Asasja på citarer efter Sjeminit^[b] for å lede sangen.

²² Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen; for han var kyndig i det.

²³ Berekja og Elkana var dørvoktere ved arken.

²⁴ Prestene Sebaina og Josafat og Netanel og Amasai og Sakarja og Benaja og Elieser blåste i trompeter foran Guds ark, og Obed-Edom og Jehia var dørvoktere ved arken.

²⁵ Så gikk David og Israels eldste og høvedsmennene over tusen avsted for å hente Herrens pakts-ark op fra Obed-Edoms hus under jubel.

²⁶ Og da nu Gud hjalp levittene som bar Herrens pakts-ark, ofret de syv okser og syv værer.

²⁷ David var klædd i en kåpe av hvitt bomullstøi, og likeså alle de levitter som bar arken, og sangerne og Kenanja, sangmesteren, som ledet sangen; dessuten hadde David en livkjortel av lerret på.

²⁸ Og hele Israel førte Herrens pakts-ark op med fryderop og med basunklang og med trompeter og cymbler, under harpe- og citarspill.

²⁹ Men da Herrens pakts-ark kom inn i Davids stad, da så Mikal, Sauls datter, ut gjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse, og hun foraktet ham i sitt hjerte.

16 Så førte de Guds ark inn og satte den midt i det telt som David hadde reist for den, og de bar frem brennoffer og takkoffer for Guds åsyn.

² Og da David var ferdig med å ofre brennofferet og takkofferne, velsignet han folket i Herrens navn.

³ Og han utdelte til hver enkelt i Israel, både mann og kvinne, et brød og et stykke kjøtt og en rosinkake.

⁴ Og han satte nogen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens ark og til å prise og takke og love Herren, Israels Gud:

⁵ Asaf var den øverste, næst efter ham kom Sakarja og så Je'iel og Semiramot og Jehiel og Mattitja og Eliab og Benaja og Obed-Edom og Je'iel med harper og citarer; Asaf skulde slå på cymblene

⁶ og prestene Benaja og Jahasiel stadig blåse i trompetene foran Guds pakts-ark.

⁷ Den dag satte David første gang Asaf og hans brødre til å synge Herrens pris:

⁸ Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

⁹ Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!

¹⁰ Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!

¹¹ Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!

¹² Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans under og hans munns dommer,

¹³ I, hans tjener Israels avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!

¹⁴ Han er Herren vår Gud; hans dommer er over all jorden.

¹⁵ Kom evindelig hans pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,

¹⁶ den pakt han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak!

¹⁷ Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,

¹⁸ idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd,

¹⁹ da I var en liten flokk, få og fremmede der.

²⁰ Og de vandret fra folk til folk og fra et rike til et annet folk.

²¹ Han tillot ikke nogen å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:

²² Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!

²³ Syng for Herren, all jorden! Forkynn fra dag til dag hans frelse!

²⁴ Fortell blandt hedningene hans ære, blandt alle folkene hans undergjerninger!

²⁵ For stor er Herren og høilovet, og forferdelig er han over alle guder.

²⁶ For alle folkenes guder er intet; men Herren har gjort himmelen.

²⁷ Høihet og herlighet er for hans åsyn, styrke og glede er på hans sted.

²⁸ Gi Herren, I folkeslekter, gi Herren ære og makt!

²⁹ Gi Herren hans navns ære, bær frem gaver og kom for hans åsyn, tilbed Herren i hellig prydelse!

³⁰ Bev for hans åsyn, all jorden! Jorderike står fast, det rokkes ikke.

³¹ Himmelen glede sig, og jorden fryde Sig, og de skal si iblandt hedningene: Herren er blitt konge.

³² Havet bruse og alt som fyller det! Marken fryde sig og alt som er på den!

³³ Da jubler trærne i skogen for Herrens åsyn; for han kommer for å dømme jorden.

³⁴ Lov Herren! For han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

³⁵ Og si: Frels oss, du vår frelses Gud, og samle oss og utfri oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

³⁶ Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sa amen og lovet Herren.

³⁷ Så lot han Asaf og hans brødre bli der foran Herrens pakts-ark for stadig å gjøre tjeneste foran arken, hver dag det som skulde gjøres på den dag,

³⁸ og Obed-Edom og deres brødre, åtte og seksti, Obed-Edom, sønn av Jeditun, og Hosa som dørvoktere.

³⁹ Men presten Sadok og hans brødre prestene lot han bli foran Herrens tabernakel på haugen i Gibeon.

⁴⁰ forat de stadig skulde ofre Herren brennoffer på brennofferalteret morgen og aften og gjøre alt det som skrevet står i den lov som Herren hadde gitt Israel,

⁴¹ og sammen med dem Heman og Jedutun og de andre utvalgte, som var nevnt ved navn, forat de skulde love Herren, fordi hans miskunnhet varer evindelig,

⁴² og hos dem - Heman og Jedutun - var der trompeter og cymbler til bruk for dem som skulde spille, og likeledes andre instrumenter til sangen ved gudstjenesten. Og Jedutuns sønner var dørvoktere.

⁴³ Derefter drog alt folket hver til sitt, og David vendte hjem for å velsigne sitt hus.

17 Som nu David bodde i sitt hus, sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre mens Herrens pakts-ark bor under telttepper.

² Natan sa til David: Gjør du alt det du har i sinne! For Gud er med dig.

³ Men samme natt kom Guds ord til Natan, og det lød således:

⁴ Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Ikke skal du bygge mig det hus jeg skal bo i.

⁵ Jeg har jo ikke bodd i hus fra den dag jeg førte Israel op, og til denne dag, men jeg vandret fra telt til telt og fra tabernakel til tabernakel^[c].

⁶ Hvor jeg så vandret om i hele Israel, har jeg vel nogensinne talt således til nogen av Israels dommere, som jeg satte til å vokte mitt folk: Hvorfor har I ikke bygget mig et hus av sedertre?

⁷ Og nu skal du si så til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok dig fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulde være fyrste over mitt folk Israel.

⁸ Og jeg var med dig overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for dig, og jeg har latt dig vinne et navn så stort som de størstes på jorden.

⁹ Og jeg har gjort i stand et bosted for mitt folk Israel, og jeg har plantet det der, så det bor i sitt hjem og ikke uroes mere, og urettferdige mennesker ikke herjer det lenger som før,

¹⁰ like fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har ydmyket alle dine fiender. Og nu forkynner jeg dig at Herren vil bygge dig et hus.

¹¹ Når dine dagers tall er fullt, og du går til dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din ætt, en av dine sønner, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

¹² Han skal bygge mig et hus, og jeg vil trygge hans trone til evig tid.

¹³ Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn, og min miskunnhet vil jeg ikke la vike fra ham, således som jeg lot den vike fra ham som var før dig,

¹⁴ men jeg vil la ham bli i mitt hus og i mitt rike til evig tid, og hans trone skal være grunnfestet til evig tid.

¹⁵ Alle disse ord og hele dette syn bar Natan frem for David.

¹⁶ Da gikk kong David inn og blev der inne for Herrens åsyn, og han sa: Hvem er jeg, Herre Gud, og hvad er mitt hus, at du har ført mig hertil?

¹⁷ Og enda var dette for lite dine øine, Gud, og du talte om din tjeners hus langt frem i tiden, og du har sett til mig på menneskers vis, sa du kunde ophøie mig, Herre Gud!

¹⁸ Hvad skal så David mere si til dig om den ære du har vist din tjener? Du kjenner jo din tjener.

¹⁹ Herre! For din tjeners skyld og efter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt alle disse store ting.

²⁰ Herre! Det er ingen som du, og det er ingen Gud foruten dig, efter alt det vi har hørt med våre ører.

²¹ Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk Israel, et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulde være hans eget folk, for å gjøre dig et navn ved store og forferdelige gjerninger, ved å drive ut hedningefolk for ditt folks skyld, som du fridde ut fra Egypten?

²² Og du satte ditt folk Israel til å være ditt folk til evig tid, og du, Herre, er blitt deres Gud.

²³ Så la nu, Herre, det ord du har talt om din tjener og om hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt!

²⁴ Ja, la det stå fast! Da skal ditt navn bli stort til evig tid, så folk skal si: Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, er Gud for Israel! Og din tjener Davids hus skal være grunnfestet for ditt åsyn.

²⁵ For du, min Gud, har åpenbaret for din tjener at du vil bygge ham et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å bede for ditt åsyn.

²⁶ Og nu, Herre, du er Gud, og du har lovt din tjener denne lykke.

²⁷ Så la det nu behage dig å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For det som du, Herre, velsigner, er velsignet i all evighet.