1 Kongebok 8-11

Det Norsk Bibelselskap 1930

8 Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til sig i Jerusalem for å føre Herrens pakts-ark op fra Davids stad, det er Sion.

² Og alle Israels menn samlet sig hos kong Salomo på festen^[a] i måneden etanim, det er den syvende måned.

³ Da nu alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken op.

⁴ Og de bar Herrens ark op og sammenkomstens telt og alle de hellige redskaper som var i teltet; det var prestene og levittene som bar dem op.

⁵ Og kong Salomo stod foran arken og med ham hele Israels menighet, som hadde samlet sig hos ham, og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunde telles eller regnes.

⁶ Prestene bar Herrens pakts-ark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste, under kjerubenes vinger.

⁷ For kjerubene bredte sine vinger ut over det sted hvor arken stod, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og dens stenger.

⁸ Stengene var så lange at deres ender kunde sees fra det Hellige foran koret, men ikke utenfor. Og der har de vært til denne dag.

⁹ Det var ikke noget i arken uten de to stentavler som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, dengang Herren gjorde pakt med Israels barn da de drog ut av Egyptens land.

¹⁰ Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus.

¹¹ Og for skyens skyld kunde prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.

¹² Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.

¹³ Bygget har jeg et hus til bolig for dig, et sted hvor du kan bo til evig tid.

¹⁴ Så vendte kongen sig om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet stod.

¹⁵ Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har opfylt det han lovte da han sa:

¹⁶ Fra den dag jeg førte mitt folk Israel ut av Egypten, har jeg ikke utvalgt nogen by blandt alle Israels stammer, så der skulde bygges et hus til bolig for mitt navn; men jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel.

¹⁷ Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn.

¹⁸ Men Herren sa til David, min far: At du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn, det har du gjort vel i;

¹⁹ men du skal ikke bygge huset; din sønn som skal utgå av dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.

²⁰ Og Herren opfylte det ord han hadde talt, og jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, således som Herren hadde sagt, og jeg har bygget huset for Herrens, Israels Guds navn.

²¹ Og der har jeg stelt til et rum for arken, hvori Herrens pakt er, den pakt som han gjorde med våre fedre da han førte dem ut av Egyptens land.

²² Så trådte Salomo frem foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte ut sine hender mot himmelen

²³ og sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke nogen Gud som du, hverken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av alt sitt hjerte,

²⁴ du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du lovte det med din munn, og med din hånd har du opfylt det, som det viser sig idag.

²⁵ Så hold nu og, Herre, Israels Gud, det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine barn akter på sin vei og vandrer for mitt åsyn, som du har vandret for mitt åsyn.

²⁶ Så la nu, Israels Gud, de ord bli sannhet som du har talt til din tjener David, min far.

²⁷ Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer dig ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget!

²⁸ Men du vil allikevel vende dig til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt åsyn idag,

²⁹ så dine øine må være oplatt mot dette hus natt og dag - det sted hvorom du har sagt: Mitt navn skal bo der - så du hører på den bønn som din tjener beder, vendt mot dette sted.

³⁰ Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem, vendt mot dette sted; du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen; du vil høre og tilgi.

³¹ Når nogen synder mot sin næste, og de krever en ed av ham og lar ham sverge, og han så kommer inn og sverger foran ditt alter i dette hus,

³² så vil du høre i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til deres rett, så du dømmer den skyldige skyldig og lar hans gjerninger komme over hans eget hode, og dømmer den rettferdige rettferdig og lar ham få efter sin rettferdighet.

³³ Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot dig, men de så vender om til dig og bekjenner ditt navn og beder til dig og bønnfaller dig om nåde i dette hus,

³⁴ så vil du høre det i himmelen og forlate ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det land du har gitt deres fedre.

³⁵ Når himmelen lukkes, så det ikke kommer regn, fordi de synder mot dig, og de så beder, vendt mot dette sted, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd, fordi du ydmyker dem,

³⁶ så vil du høre det i himmelen og forlate dine tjeneres og ditt folk Israels synd, fordi du lærer dem den gode vei de skal vandre, og du vil la det regne over ditt land, som du har gitt ditt folk til arv.

³⁷ Når det kommer hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer brand og rust på kornet, gresshopper og gnagere^[b], når deres fiender trenger inn i deres land og kringsetter deres byer, når det kommer nogen plage eller nogen sykdom -

³⁸ hver gang da noget menneske eller hele ditt folk Israel bærer frem nogen bønn eller ydmyk begjæring, fordi de hver for sig kjenner sig rammet i sin samvittighet, og de så breder ut sine hender mot dette hus,

³⁹ så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann efter alle hans gjerninger, fordi du kjenner hans hjerte - for du alene kjenner alle menneskebarns hjerte -

⁴⁰ så de må frykte dig alle de dager de lever i det land du har gitt våre fedre.

⁴¹ Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld

⁴² - for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - kommer og beder, vendt mot dette hus,

⁴³ så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til dig om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte dig likesom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn som det nevnes med dette hus som jeg har bygget.

⁴⁴ Når ditt folk drar ut i krig mot sin fiende på den vei du sender dem, og de så beder til Herren, vendt mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,

⁴⁵ så vil du i himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett.

⁴⁶ Når de synder mot dig - for det er ikke noget menneske som ikke synder - og du vredes på dem og gir dem i fiendens vold, og de som tar dem til fange, fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nær,

⁴⁷ men de så tar sig det til hjerte i det land hvor de holdes fanget, og omvender sig og bønnfaller dig om nåde i deres land som holder dem fanget, og sier: Vi har syndet og gjort ille, vi har vært ugudelige,

⁴⁸ og de omvender sig til dig av alt sitt hjerte og av all sin sjel i sine fienders land, blandt dem som har ført dem i fangenskap, og de beder til dig, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,

⁴⁹ så vil du i himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett

⁵⁰ og forlate ditt folk hvad de har syndet mot dig, og alle de misgjerninger de har gjort mot dig, og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer sig over dem;

⁵¹ de er jo ditt folk og din arv, som du førte ut av Egypten, midt ut av jernovnen.

⁵² La da dine øine være oplatt for din tjeners ydmyke begjæring og for ditt folk Israels ydmyke begjæring, så du hører på dem, så ofte de roper til dig.

⁵³ For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!

⁵⁴ Efterat Salomo hadde frembåret hele denne bønn og ydmyke begjæring for Herren, stod han op fra Herrens alter, hvor han hadde ligget på sine knær med hendene utbredt mot himmelen.

⁵⁵ Så trådte han frem og velsignet hele Israels menighet med høi røst og sa:

⁵⁶ Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, således som han lovte! Ikke et ord er blitt til intet av alle de gode ord han talte ved sin tjener Moses.

⁵⁷ Herren vår Gud være med oss, som han har vært med våre fedre! Han forlate oss ikke og forkaste oss ikke,

⁵⁸ men bøie vårt hjerte til sig, så vi vandrer på alle hans veier og holder hans bud og forskrifter og lover, som han gav våre fedre.

⁵⁹ Og måtte denne min bønn som jeg i ydmykhet har frembåret for Herrens åsyn, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til deres rett, efter som det trenges hver dag,

⁶⁰ sa alle jordens folk må kjenne at Herren er Gud, han og ingen annen,

⁶¹ Og eders hjerte må være helt med Herren vår Gud, så I vandrer efter hans lover og holder hans bud, som I gjør idag.

⁶² Og kongen og hele Israel med ham ofret slaktoffer for Herrens åsyn.

⁶³ To og tyve tusen stykker storfe og hundre og tyve tusen stykker småfe var det takkoffer som Salomo bar frem for Herren. Således var det kongen og alle Israels barn innvidde Herrens hus.

⁶⁴ Samme dag helliget kongen den midterste del av forgården som var foran Herrens hus; for der bar han frem brennofferet og matofferet og fettstykkene av takkofferne, fordi kobberalteret som stod for Herrens åsyn, var for lite til å rumme brennofferet og matofferet og fettstykkene av takkofferne.

⁶⁵ Således feiret Salomo dengang festen^[c], og hele Israel med ham, en stor mengde folk som var kommet sammen like fra Hamat-veien og til Egyptens bekk; i syv dager og atter syv dager - tilsammen fjorten dager - feiret de festen for Herrens, vår Guds åsyn.

⁶⁶ Den åttende dag lot han folket fare, og de bad farvel med kongen og drog hjem igjen, glade og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel.

9 Da Salomo var ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus og alt det hans hu stod til å utføre,

² da åpenbarte Herren sig annen gang for Salomo, likesom han hadde åpenbaret sig for ham i Gibeon.

³ Og Herren sa til ham: Jeg har hørt din bønn og ydmyke begjæring som du bar frem for mitt åsyn; jeg har helliget dette hus som du har bygget, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øine og mitt hjerte skal være der alle dager.

⁴ Hvis du nu vandrer for mitt åsyn, som din far David gjorde, i hjertets renhet og i opriktighet, så du gjør alt det jeg har befalt dig, og holder mine bud og mine lover,

⁵ så vil jeg trygge din kongetrone i Israel til evig tid, således som jeg lovte din far David da jeg sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt på Israels trone.

⁶ Men hvis I og eders barn vender eder bort fra mig og ikke holder de bud og lover som jeg har forelagt eder, men gir eder til å dyrke andre guder og tilbede dem,

⁷ så vil jeg utrydde Israel av det land jeg har gitt dem, og det hus jeg har helliget for mitt navn, vil jeg forkaste fra mitt åsyn, og Israel skal bli til et ordsprog og til en spott blandt alle folk.

⁸ Og skal dette hus enn bli høit så skal dog hver den som går forbi det, forferdes og spotte. og når nogen da spør: Hvorfor har Herren gjort således mot dette land og dette hus?

⁹ da skal de svare: Fordi de forlot Herren sin Gud, som førte deres fedre ut av Egyptens land, og holdt sig til andre guder og tilbad dem og dyrket dem; derfor har Herren ført all denne ulykke over dem.

¹⁰ Da nu de tyve år var til ende som Salomo hadde bygget på de to hus, Herrens hus og kongens hus,

¹¹ gav kong Salomo tyve byer i Galilea til kongen i Tyrus Hiram, som hadde hjulpet ham med sedertre og cypresstre og gull, så meget han ønsket.

¹² Men da Hiram kom fra Tyrus for å se på de byer Salomo hadde gitt ham, syntes han ikke om dem.

¹³ Han sa: Hvad er dette for byer du har gitt mig, min bror? Og han kalte dem Kabuls^[d] land; så heter de den dag idag.

¹⁴ Men Hiram hadde sendt kongen hundre og tyve talenter gull.

¹⁵ Med de pliktarbeidere som kong Salomo uttok for å bygge Herrens hus og sitt eget hus og Millo og Jerusalems murer og Hasor og Megiddo og Geser, hadde det sig således:

¹⁶ Farao, kongen i Egypten, hadde draget op og inntatt Geser og satt ild på det og drept kana'anittene som bodde i byen, og gitt den i medgift til sin datter, Salomos hustru;

¹⁷ men Salomo bygget Geser op igjen, og likeså bygget han op Nedre-Bet-Horon

¹⁸ og Ba'alat og Tadmor i ørkenen der i landet,

¹⁹ og alle de oplagsbyer han hadde, og byene for stridsvognene og byene for hestfolket og alt annet som han hadde lyst til å bygge, både i Jerusalem og på Libanon og i hele det land han rådet over.

²⁰ Og alt det folk som var blitt tilbake av amorittene, hetittene, ferisittene, hevittene og jebusittene, folk som ikke var av Israels ætt -

²¹ deres efterkommere, så mange som var blitt tilbake i landet efter dem fordi Israels barn ikke hadde maktet å slå dem med bann, dem uttok Salomo til arbeidspliktige træler, og det har de vært til denne dag.

²² Men av Israels barn gjorde Salomo ikke nogen til træl; de var hans krigsmenn og hans tjenere og høvdinger og drabanter og høvedsmenn for hans stridsvogner og hestfolk.

²³ Salomos arbeidsformenn var fem hundre og femti i tallet; de rådet over de folk som utførte arbeidet.

²⁴ Så snart Faraos datter var flyttet op fra Davids stad til det hus som han hadde bygget for henne, gikk han i gang med å bygge Millo.

²⁵ Tre ganger om året ofret Salomo brennoffer og takkoffer på det alter han hadde bygget for Herren, og han brente røkelse ved det alter som stod for Herrens åsyn, og hadde nu huset ferdig.

²⁶ Kong Salomo lot også bygge skiber i Esjon-Geber, som ligger ved Elot på bredden av det Røde Hav i Edoms land.

²⁷ Og Hiram sendte sine folk, sjøvant mannskap, på skibene sammen med Salomos folk.

²⁸ De kom til Ofir og hentet gull derfra, fire hundre og tyve talenter, og førte det hjem til kong Salomo.

10 Da dronningen av Saba hørte Salomos ry, som skyldtes Herrens navn, kom hun for å sette ham på prøve med gåter.

² Hun kom til Jerusalem med et stort følge, med kameler som bar krydderier og en stor mengde gull og dyre stener; og da hun var kommet til Salomo, talte hun til ham om alt som lå henne på hjerte.

³ Men Salomo tydet alle hennes gåter; det var ikke et ord av det hun sa, som var dulgt for kongen, så han ikke kunde tyde det.

⁴ Da dronningen av Saba så all Salomos visdom og så det hus han hadde bygget,

⁵ og rettene på hans bord, og hvorledes hans tjenere satt ved bordet, og bordsvennene stod omkring, og hvorledes de var klædd, og hans munnskjenker, og den trapp han gikk op på til Herrens hus, var hun rent ute av sig selv av forundring.

⁶ Og hun sa til kongen: Så var det da sant det jeg hørte hjemme i mitt land om dig og din visdom.

⁷ Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øine; men nu ser jeg at de ikke har fortalt mig halvdelen; du overgår i visdom og lykke det rykte jeg har hørt.

⁸ Lykkelige er dine menn, lykkelige disse dine tjenere som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom.

⁹ Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i dig, så han satte dig på Israels trone! Fordi Herren elsker Israel til evig tid, satte han dig til konge for å håndheve rett og rettferdighet.

¹⁰ Så gav hun kongen hundre og tyve talenter gull og krydderier i stor mengde og dyre stener; aldri er det mere kommet en sådan mengde krydderier til landet som det dronningen av Saba gav kong Salomo.

¹¹ Men også Hirams skiber som hentet gull fra Ofir, hadde ført sandeltre i stor mengde og dyre stener med derfra.

¹² Av sandeltreet lot kongen gjøre rekkverk til Herrens hus og til kongens hus og citarer og harper for sangerne; aldri er det siden kommet eller blitt sett så meget sandeltre i landet.

¹³ Og kong Salomo gav dronningen av Saba alt det hun hadde lyst til og bad om, foruten de gaver som det sømmet sig for så mektig en konge som Salomo å gi henne. Så tok hun avsted og drog hjem til sitt land med sine tjenere.

¹⁴ Vekten av det gull som i ett år kom inn til Salomo, var seks hundre og seks og seksti talenter,

¹⁵ foruten det som kom inn fra kjøbmennene og ved kremmernes handel og fra alle kongene i Arabia og fra stattholderne i landet.

¹⁶ Og kong Salomo lot gjøre to hundre store skjold av uthamret gull - det gikk seks hundre sekel gull med til hvert skjold -

¹⁷ og tre hundre små skjold av uthamret gull - til hvert av disse skjold gikk det med tre miner gull - og kongen satte dem i Libanon-skoghuset.

¹⁸ Kongen lot også gjøre en stor elfenbenstrone og klædde den med rent gull.

¹⁹ Tronen hadde seks trin og en rund topp baktil; på begge sider av setet var det armer, og tett ved armene stod det to løver;

²⁰ og på begge sider av de seks trin stod det tolv løver. Noget sådant har aldri vært gjort i noget annet kongerike.

²¹ Alle kong Salomos drikkekar var av gull, og alle karene i Libanon-skoghuset var av fint gull; der var intet av sølv, det blev ikke regnet for noget i Salomos dager.

²² For kongen hadde Tarsis-skiber på havet sammen med Hirams skiber; en gang hvert tredje år kom Tarsis-skibene hjem og hadde med gull og sølv, elfenben og aper og påfugler.

²³ Kong Salomo blev større enn alle jordens konger i rikdom og visdom.

²⁴ Fra alle jordens kanter kom folk for å se kong Salomo og høre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte,

²⁵ og hver av dem hadde gaver med: sølvkar og gullkar og klær og våben og krydderier, hester og mulesler; så gjorde de år om annet.

²⁶ Salomo la sig til mange stridsvogner og hestfolk; han hadde fjorten hundre stridsvogner og tolv tusen hestfolk; dem la han dels i vognbyene, dels hos sig selv i Jerusalem.

²⁷ Kongen gjorde sølvet i Jerusalem like så almindelig som sten, og sedertre like så almindelig som morbærtrærne i lavlandet.

²⁸ Sine hester lot Salomo innføre fra Egypten; en del kjøbmenn som kongen sendte avsted, hentet fra tid til annen en flokk for en fastsatt pris.

²⁹ Hver vogn som hentedes op fra Egypten og innførtes, kostet seks hundre sekel sølv og hver hest hundre og femti. Og på samme måte hentet de også vogner og hester derfra til alle hetittenes konger og til kongene i Syria.

11 Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske,

² kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gi eder i lag med dem, og de ikke med eder^[e]; ellers kommer de visselig til å vende eders hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo sig og elsket dem.

³ Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn.

⁴ Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært.

⁵ Og Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes vederstyggelighet.

⁶ Og Salomo gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og fulgte ikke trolig efter Herren, således som hans far David hadde gjort.

⁷ På den tid bygget Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs vederstyggelighet, på det fjell som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns vederstyggelighet.

⁸ Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, som brente røkelse og ofret til sine guder.

⁹ Da blev Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbaret sig for ham to ganger

¹⁰ og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt sig efter Herrens bud.

¹¹ Da sa Herren til Salomo: Siden dette er kommet dig i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt dig, så vil jeg rive riket fra dig og gi det til din tjener.

¹² Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid - fra din sønn vil jeg rive riket.

¹³ Dog vil jeg ikke rive hele riket fra ham; en stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt.

¹⁴ Og Herren opreiste Salomo en motstander i edomitten Hadad; han var av kongeætten i Edom.

¹⁵ For dengang David var i Edom, og hærføreren Joab drog op for å begrave de falne og slo ihjel alle menn i Edom.

¹⁶ - i seks måneder blev Joab og hele Israel der, til han hadde utryddet alle menn i Edom -

¹⁷ da flyktet Hadad med nogen edomittiske menn som hørte til hans fars tjenere, og tok veien til Egypten. Hadad var dengang en liten gutt.

¹⁸ De brøt op fra Midian og kom til Paran; fra Paran tok de nogen menn med sig og kom så til Egypten til Farao, kongen i Egypten, og han gav ham et hus og tilsa ham livsophold og lot ham få jord.

¹⁹ Og Hadad fant stor nåde for Faraos øine, så han gav ham til hustru en søster av sin egen hustru, dronning Tahpenes.

²⁰ Og Tahpenes' søster fødte ham sønnen Genubat; Tahpenes avvente ham i Faraos hus, og siden var Genubat i Faraos hus blandt Faraos egne barn.

²¹ Da nu Hadad i Egypten fikk høre at David hadde lagt sig til hvile hos sine fedre, og at hærføreren Joab var død, sa han til Farao: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt land!

²² Farao sa til ham: Hvad fattes dig her hos mig siden du ønsker å dra hjem til ditt land? Han svarte: Ingen ting; men du må endelig la mig få fare.

²³ Gud opreiste Salomo en annen motstander, Reson, Eliadas sønn, som var flyktet fra sin herre Hadadeser, kongen i Soba.

²⁴ Han samlet folk om sig og blev fører for en røverflokk, dengang David slo dem^[f] ihjel; og de^[g] drog til Damaskus og slo sig ned der og gjorde sig til herrer i Damaskus.

²⁵ Han var en motstander av Israel så lenge Salomo levde, og både han og Hadad voldte Israel skade. Han hatet Israel og var konge over Syria.

²⁶ Så var det en av Salomos tjenere, Jeroboam, Nebats sønn, en efra'imitt fra Sereda: hans mor hette Serua og var enke. Han reiste sig også mot kongen.

²⁷ Og således gikk det til at han reiste sig mot kongen: Salomo bygget på Millo - han vilde lukke det åpne sted i sin far Davids stad.

²⁸ Nu var Jeroboam en dyktig kar, og da Salomo så at den unge mann var en duelig arbeider, satte han ham til å ha tilsyn med alt det arbeid Josefs hus hadde å utføre.

²⁹ På den tid hendte det engang da Jeroboam var gått ut fra Jerusalem, at profeten Akia fra Silo traff ham på veien; han^[h] hadde en ny kappe på, og de to var alene på marken.

³⁰ Da tok Akia den nye kappe han hadde på, og rev den i tolv stykker.

³¹ Og han sa til Jeroboam: Ta dig ti stykker! For så sier Herren, Israels Gud: Jeg river riket ut av Salomos hånd og gir dig de ti stammer;

³² men den ene stamme skal han få ha for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den stad som jeg har utvalgt blandt alle Israels stammer.

³³ Så vil jeg gjøre fordi de har forlatt mig og tilbedt Astarte, sidoniernes guddom, og Kamos, Moabs gud, og Milkom, Ammons barns gud, og ikke vandret på mine veier og ikke gjort hvad rett er i mine øine, og ikke holdt mine lover og bud, således som hans far David gjorde.

³⁴ Dog vil jeg ikke ta noget av riket fra ham selv, men la ham være fyrste så lenge han lever, for min tjener Davids skyld, som jeg utvalgte, og som holdt sig efter mine bud og lover.

³⁵ Men jeg vil ta riket fra hans sønn og gi dig det - de ti stammer;

³⁶ men hans sønn vil jeg gi en stamme, forat min tjener David alltid må ha en lampe brennende^[i] for mitt åsyn i Jerusalem, den stad jeg har utvalgt mig for å la mitt navn bo der.

³⁷ Men dig vil jeg ta og la dig råde over alt hvad du attrår, og være konge over Israel.

³⁸ Og hvis du hører på alt det jeg byder dig, og vandrer på mine veier og gjør hvad rett er i mine øine, så du holder mine lover og bud, således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med dig og bygge dig et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi dig Israel.

³⁹ Og Davids ætt vil jeg ydmyke på grunn av det som er gjort, dog ikke for alle tider.

⁴⁰ Salomo søkte nu å drepe Jeroboam; men Jeroboam tok avsted og flyktet til Egypten, til Sisak, kongen i Egypten^[j], og han blev i Egypten til Salomos død.

⁴¹ Hvad som ellers er å fortelle om Salomo, om alt det han gjorde, og om hans visdom, det er opskrevet i Salomos krønike.

⁴² Den tid Salomo var konge i Jerusalem over hele Israel, var firti år.

⁴³ Så la Salomo sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i sin far Davids stad, og hans sønn Rehabeam blev konge i hans sted.