Salomos Ordsprog 6-7
Det Norsk Bibelselskap 1930
6 Min sønn! Har du gått i borgen for din næste, har du gitt en fremmed ditt håndslag,
2 har du latt dig binde ved din munns ord, har du latt dig fange i din munns ord,
3 så gjør således, min sønn, og frels dig, siden du er kommet i din næstes hånd: Gå og kast dig ned for din næste og storm inn på ham,
4 unn ikke dine øine søvn og dine øielokk blund,
5 frels dig som et rådyr av jegerens hånd og som en fugl av fuglefangerens hånd!
6 Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis!
7 Enda den ikke har nogen fyrste, foged eller herre,
8 sørger den dog om sommeren for sitt livsophold og sanker om høsten sin føde.
9 Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå op av din søvn?
10 [Du sier:] La mig ennu få sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile!
11 Da kommer armoden over dig som en landstryker og nøden som en mann med skjold.
12 En niding, en ugjerningsmann er den som går omkring med en falsk munn,
13 som blunker med øinene, skraper med føttene, gjør tegn med fingrene,
14 som har svik i sitt hjerte, som tenker ut onde ting til enhver tid og volder tretter.
15 Derfor skal ulykken komme brått over ham; i et øieblikk skal han knuses, og det er ingen lægedom for ham.
16 Seks ting er det Herren hater, og syv er vederstyggeligheter for hans sjel:
17 Stolte øine, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod,
18 et hjerte som legger op onde råd, føtter som haster til det onde,
19 den som taler løgn og vidner falsk, og den som volder tretter mellem brødre.
20 Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære!
21 Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals!
22 Når du går, skal de lede dig; når du ligger, skal de verne dig, og når du våkner, skal de tale til dig.
23 For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet,
24 så de bevarer dig fra en ond kvinne, fra en fremmed kvinnes glatte tunge.
25 Attrå ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte? og la henne ikke fange dig med sine øiekast!
26 For en skjøge armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.
27 Kan nogen hente ild i sitt fang uten hans klær brennes op?
28 Eller kan nogen gå på glør uten hans føtter blir svidd?
29 Slik blir det med den som går inn til sin næstes hustru; ingen blir ustraffet som rører henne.
30 Blir ikke tyven foraktet, når han stjeler for å stille sin sult?
31 Og hvis han blir grepet, må han betale syvfold; alt det han eier i sitt hus, må han gi.
32 Den som driver hor med en kvinne, er uten forstand; den som vil ødelegge sin sjel, han gjør slikt.
33 Hugg og skam får han, og hans vanære slettes aldri ut.
34 For nidkjær er mannens vrede, og han sparer ikke på hevnens dag;
35 han tar ikke imot bøter og lar sig ikke formilde, om du gir ham store gaver.
7 Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig!
2 Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten!
3 Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!
4 Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning,
5 forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.
6 For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,
7 og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt,
8 som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus,
9 i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke.
10 Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte.
11 Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus.
12 Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun.
13 Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham:
14 Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter;
15 derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig.
16 Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn.
17 Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel.
18 Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov!
19 For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort;
20 pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem.
21 Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham.
22 Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes,
23 inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.
24 Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!
25 La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier!
26 For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel;
27 fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere.