Jobs 23-26
Det Norsk Bibelselskap 1930
23 Da tok Job til orde og sa:
2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk[a].
3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov[b] aktet jeg på hans munns ord.
13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det[c], så bever jeg for ham.
16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
24 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 Hastig[d] rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
19 Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 Men[e] Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
25 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Hos ham er herskermakt og redsel; han skaper fred i sine høie himler.
3 Er det tall på hans skarer? Og hvem overstråles ikke av hans lys?
4 Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?
5 Selv månen skinner ikke klart, og stjernene er ikke rene i hans øine,
6 hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er.
26 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!
3 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!
4 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?
5 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.
6 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.
7 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.
8 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.
9 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.
10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.
11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.
12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.
13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.
14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?
Footnotes
- Jobs 23:2 d.e. jeg søker dog å dempe min klage.
- Jobs 23:12 RMR 7, 23.
- Jobs 23:15 JBS 23, 14.
- Jobs 24:18 mener I.
- Jobs 24:22 Dette er Jobs svar.