23 Så kom det nogen og sa til David: Filistrene har nu kringsatt Ke'ila, og de plyndrer låvene.

² Da spurte David Herren: Skal jeg ta avsted og slå disse filistrer? Herren svarte David: Ta avsted og slå filistrene og frels Ke'ila!

³ Men Davids menn sa til ham: Vi må jo være redde for livet her i Juda; og så skulde vi dra til Ke'ila mot filistrenes fylkinger?

⁴ Da spurte David Herren ennu en gang, og Herren svarte ham og sa: Ta ut og dra ned til Ke'ila! Jeg gir filistrene i din hånd.

⁵ Så drog David og hans menn til Ke'ila, og han stred mot filistrene og drev deres buskap bort og påførte dem et stort mannefall. Således frelste David Ke'ilas innbyggere.

⁶ Da Abjatar, Akimeleks sønn, flyktet til David i Ke'ila, hadde han livkjortelen med sig der ned.

⁷ Da Saul fikk spurt at David var kommet til Ke'ila, sa han: Gud kjennes ikke ved ham og har gitt ham i min hånd; for han har stengt sig selv inne ved å gå inn i en by med dobbelte porter og bommer.

⁸ Så kalte Saul alt folket sammen til strid og vilde dra ned til Ke'ila for å kringsette David og hans menn.

⁹ Da David skjønte at det var mot ham Saul la op onde råd, sa han til Abjatar, presten: Kom hit med livkjortelen!

¹⁰ Så sa David: Herre, Israels Gud! Din tjener har hørt at Saul har i sinne å komme til Ke'ila og ødelegge byen for min skyld.

¹¹ Vil Ke'ilas menn overgi mig til ham? Vil Saul dra her ned, som din tjener har hørt? Herre, Israels Gud! Åpenbar det for din tjener! Herren svarte: Ja, han vil dra her ned.

¹² Da sa David: Vil Ke'ilas menn overgi mig og mine menn til Saul? Herren svarte: Ja, det vil de.

¹³ Da brøt David op med sine folk, omkring seks hundre mann; de drog bort fra Ke'ila og vanket om hvor det traff sig. Og da Saul fikk spurt at David hadde sloppet bort fra Ke'ila, lot han være å dra ut.

¹⁴ Siden holdt David til i ørkenen, i fjellborgene; han holdt til i fjellene i Sifs ørken; og Saul søkte efter ham hele tiden, men Gud gav ham ikke i hans hånd.

¹⁵ Men David skjønte at Saul hadde draget ut for å stå ham efter livet. Mens David var i skogen i Sifs ørken,

¹⁶ drog Jonatan, Sauls sønn, avsted og kom til ham i skogen, og han styrket hans mot i Gud.

¹⁷ Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke nå dig; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den næste efter dig; det vet også Saul, min far.

¹⁸ Så gjorde de begge en pakt for Herrens åsyn; og David blev i skogen, men Jonatan drog hjem igjen.

¹⁹ Men nogen sifitter drog op til Saul i Gibea og sa: David holder sig skjult hos oss i fjellborgene i skogen, på Kakilahaugen sønnenfor ørkenen.

²⁰ Så kom nu her ned, konge, så sant det er din attrå å komme her ned, og vi skal sørge for å overgi ham i kongens hånd.

²¹ Saul svarte: Velsignet være I av Herren, fordi I har medynk med mig!

²² Dra nu bort og pass på fremdeles, så I kan få rede på og se efter hvor han vanker, og hvem som har sett ham der! For folk har sagt mig at han er meget slu.

²³ Se efter og gjør eder kjent med alle de smutthuller hvor han skjuler sig, og kom så tilbake til mig med sikker beskjed. Så vil jeg gå med eder, og dersom han er i landet, skal jeg søke ham op blandt alle Judas tusener.

²⁴ Så brøt de op og drog til Sif forut for Saul; men David og hans menn var da i Maons ørken, på den øde mark sønnenfor ørkenen.

²⁵ Siden gikk Saul og hans menn avsted for å lete efter David; men David fikk vite det, og han drog ned til klippen og blev i Maons ørken; og da Saul fikk høre det, satte han efter David til Maons ørken.

²⁶ Saul gikk på den ene side av fjellet og David og hans menn på den andre side. Og David søkte engstelig å komme bort fra Saul, mens Saul og hans menn holdt på å omringe David og hans menn for å gripe dem.

²⁷ Da kom det et bud til Saul og sa: Skynd dig og dra avsted! Filistrene har falt inn i landet.

²⁸ Så vendte Saul tilbake og forfulgte ikke David lenger, men drog mot filistrene; derfor har de kalt dette sted Sela-Hammahlekot^[a].

54 Til sangmesteren, med strengelek; en læresalme av David,

² da sifittene kom og sa til Saul: David holder sig skjult hos oss.

³ Gud, frels mig ved ditt navn, og hjelp mig til min rett ved din kraft!

⁴ Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord!

⁵ For fremmede har reist sig imot mig, og voldsmenn står mig efter livet; de har ikke Gud for øie. Sela.

⁶ Se, Gud hjelper mig, Herren er den som opholder mitt liv.

⁷ Det onde skal falle tilbake på mine fiender; utrydd dem i din trofasthet!

⁸ Med villig hjerte vil jeg ofre til dig; jeg vil prise ditt navn, Herre, fordi det er godt.

⁹ For av all nød frir han mig ut, og på mine fiender ser mitt øie med lyst.

63 En salme av David, da han var i Juda ørken.

² Gud! Du er min Gud, jeg søker dig årle; min sjel tørster efter dig, mitt kjød lenges efter dig i et tørt og vansmektende land, hvor det ikke er vann.

³ Således har jeg skuet dig i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet.

⁴ For din miskunnhet er bedre enn livet; mine leber priser dig.

⁵ Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender.

⁶ Min sjel skal bli mettet som av marg og fett, og med jublende leber skal min munn lovprise dig.

⁷ Når jeg kommer dig i hu på mitt leie, tenker jeg på dig gjennem nattevaktene.

⁸ For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg.

⁹ Min sjel henger ved dig; din høire hånd holder mig oppe.

¹⁰ Og de som står mig efter livet for å ødelegge det, de skal komme til jordens nederste dyp.

¹¹ De skal gis sverdet i vold, bli til rov for rever.

¹² Og kongen skal glede sig i Gud; hver den som sverger ved ham, skal prise sig lykkelig, for løgneres munn skal tilstoppes.