103 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn!

² Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!

³ Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,

⁴ han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet,

⁵ han som metter din sjel^[a] med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen^[b].

⁶ Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte.

⁷ Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.

⁸ Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.

⁹ Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig.

¹⁰ Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger.

¹¹ For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.

¹² Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.

¹³ Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham.

¹⁴ For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.

¹⁵ Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han.

¹⁶ Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere.

¹⁷ Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn,

¹⁸ mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør efter dem.

¹⁹ Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting.

²⁰ Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!

²¹ Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje!

²² Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren!

104 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

² Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

³ han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

⁴ Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

⁵ Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

⁶ Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

⁷ For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

⁸ De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

⁹ En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

¹⁰ Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

¹¹ De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

¹² Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

¹³ Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

¹⁵ Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

¹⁶ Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

¹⁷ der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

¹⁸ De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

¹⁹ Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

²⁰ Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

²¹ De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

²² Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

²³ Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

²⁴ Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

²⁵ Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

²⁶ Der går skibene, Leviatan^[c], som du skapte til å leke sig der.

²⁷ Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

²⁸ Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

²⁹ Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

³⁰ Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

³¹ Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

³² Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

³³ Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

³⁴ Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

³⁵ Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja^[d]!

2 Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd;

² for jeg vilde ikke vite noget iblandt eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.

³ Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven,

⁴ og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis,

⁵ forat eders tro ikke skulde være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.

⁶ Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår;

⁷ men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet,

⁸ den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens herre;

⁹ men, som skrevet er: Hvad øie ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i noget menneskes hjerte, hvad Gud har beredt for dem som elsker ham.

¹⁰ Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud;

¹¹ for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd;

¹² men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud,

¹³ det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.

¹⁴ Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig;

¹⁵ men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen;

¹⁶ for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.