32 Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl,

² kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger:

³ Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon,

⁴ det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe.

⁵ Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!

⁶ Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?

⁷ Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem?

⁸ Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet;

⁹ da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem.

¹⁰ Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa:

¹¹ Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde -

¹² ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren.

¹³ Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine.

¹⁴ Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;

¹⁵ for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.

¹⁶ Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,

¹⁷ men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere.

¹⁸ Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv;

¹⁹ for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan.

²⁰ Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,

²¹ og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine,

²² og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn.

²³ Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.

²⁴ Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!

²⁵ Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt;

²⁶ våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer;

²⁷ men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.

²⁸ Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer.

²⁹ Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom;

³⁰ men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana'ans land, sammen med eder andre.

³¹ Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre;

³² Vi vil dra væbnet over til Kana'ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan.

³³ Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring.

³⁴ Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer

³⁵ og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha

³⁶ og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet.

³⁷ Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El'ale og Kirjata'im

³⁸ og Nebo og Ba'al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn.

³⁹ Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort.

⁴⁰ Og Moses gav Makir^[a], Manasses sønn, Gilead, og han bodde der.

⁴¹ Og Ja'ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres^[b] landsbyer; og han kalte dem Ja'irs byer.

⁴² Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

33 Dette var Israels barns vandringer da de drog ut av Egyptens land, hær for hær, under Moses' og Arons førerskap.

² Efter Herrens befaling skrev Moses op de steder som de drog ut fra på sine vandringer, og dette er deres vandringer efter de steder som de drog ut fra:

³ I den første måned, på den femtende dag i måneden, drog de ut fra Ra'amses; dagen efter påske drog Israels barn ut med løftet hånd for alle egypternes øine,

⁴ mens egypterne jordet dem som Herren hadde slått ihjel blandt dem, alle sine førstefødte; også over deres guder hadde Herren holdt dom.

⁵ Så drog da Israels barn fra Ra'amses og leiret sig i Sukkot.

⁶ Og de drog fra Sukkot og leiret sig i Etam, som ligger ved grensen av ørkenen.

⁷ Og de drog fra Etam og vendte sa om og tok veien til Pi-Hakirot, som ligger midt imot Ba'al-Sefon, og de leiret sig foran Migdol.

⁸ Og de drog fra Hakirot og gikk gjennem havet til ørkenen; og de drog tre dagsreiser i Etams ørken og leiret sig i Mara.

⁹ Og de drog fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de leiret sig der.

¹⁰ Og de drog fra Elim og leiret sig ved det Røde Hav.

¹¹ Og de drog fra det Røde Hav og leiret sig i ørkenen Sin.

¹² Og de drog fra ørkenen Sin og leiret sig i Dofka.

¹³ Og de drog fra Dofka og leiret sig i Alus.

¹⁴ Og de drog fra Alus og leiret sig i Refidim; der hadde folket ikke vann å drikke.

¹⁵ Og de drog fra Refidim og leiret sig i Sinai ørken.

¹⁶ Og de drog fra Sinai ørken og leiret sig i Kibrot-Hatta'ava.

¹⁷ Og de drog fra Kibrot-Hatta'ava og leiret sig i Haserot.

¹⁸ Og de drog fra Haserot og leiret sig i Ritma.

¹⁹ Og de drog fra Ritma og leiret sig i Rimmon-Peres.

²⁰ Og de drog fra Rimmon-Peres og leiret sig i Libna.

²¹ Og de drog fra Libna og leiret sig i Rissa.

²² Og de drog fra Rissa og leiret sig i Kehelata.

²³ Og de drog fra Kehelata og leiret sig ved Sefer-fjellet.

²⁴ Og de drog fra Sefer-fjellet og leiret sig i Harada.

²⁵ Og de drog fra Harada og leiret sig i Makhelot.

²⁶ Og de drog fra Makhelot og leiret sig i Tahat.

²⁷ Og de drog fra Tahat og leiret sig i Tarah.

²⁸ Og de drog fra Tarah og leiret sig i Mitka.

²⁹ Og de drog fra Mitka og leiret sig i Hasmona.

³⁰ Og de drog fra Hasmona og leiret sig i Moserot.

³¹ Og de drog fra Moserot og leiret sig i Bene-Ja'akan.

³² Og de drog fra Bene-Ja'akan og leiret sig i Hor-Hagidgad.

³³ Og de drog fra Hor-Hagidgad og leiret sig i Jotbata.

³⁴ Og de drog fra Jotbata og leiret sig i Abrona.

³⁵ Og de drog fra Abrona og leiret sig i Esjon-Geber.

³⁶ Og de drog fra Esjon-Geber og leiet sig i ørkenen Sin, i Kades.

³⁷ Og de drog fra Kades og leiret sig ved fjellet Hor på grensen av Edoms land.

³⁸ Da gikk Aron, presten, efter Herrens befaling op på fjellet Hor, og der døde han i det firtiende år efterat Israels barn var gått ut av Egyptens land, i den femte måned, på den første dag i måneden.

³⁹ Aron var hundre og tre og tyve år gammel da han døde på fjellet Hor.

⁴⁰ Men den kana'anittiske konge i Arad, som bodde i den sydlige del av Kana'ans land, fikk høre at Israels barn kom.

⁴¹ Så drog de fra fjellet Hor og leiret sig i Salmona.

⁴² og de drog fra Salmona og leiret sig i Punon.

⁴³ Og de drog fra Punon og leiret sig i Obot.

⁴⁴ Og de drog fra Obot og leiret sig i Ije-Ha'abarim ved Moabs grense.

⁴⁵ Og de drog fra Ijim og leiret sig i Dibon-Gad.

⁴⁶ Og de drog fra Dibon-Gad og leiret sig i Almon-Diblataima.

⁴⁷ Og de drog fra Almon-Diblataima og leiret sig ved Abarim-fjellene, foran Nebo.

⁴⁸ Og de drog fra Abarim-fjellene og leiret sig på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko.

⁴⁹ Og deres leir ved Jordan strakte sig fra Bet-Hajesimot til Abel-Hassittim på Moabs ødemarker.

⁵⁰ Og Herren talte til Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa:

⁵¹ Tal til Israels barn og si til dem: Når I har draget over Jordan inn i Kana'ans land,

⁵² da skal I drive alle landets innbyggere bort foran eder og tilintetgjøre alle deres stener med innhugne billeder, og I skal tilintetgjøre alle deres støpte billeder og ødelegge alle deres offerhauger.

⁵³ Og I skal ta landet i eie og bo i det; for eder har jeg gitt landet til eiendom.

⁵⁴ Og I skal skifte landet mellem eder ved loddkasting efter eders ætter; den store ætt skal I gi en stor arv, og den lille ætt skal du gi en liten arv; enhver skal få sin del, efter som loddet faller; efter eders fedrenestammer skal I skifte det mellem eder.

⁵⁵ Men dersom I ikke driver landets innbyggere bort foran eder, da skal de som I lar bli tilbake av dem, bli torner i eders øine og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land som I bor i.

⁵⁶ Og det som jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg da gjøre med eder.

34 Og Herren talte til Moses og sa:

² Byd Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i Kana'ans land, så er dette det land som skal tilfalle eder som arv - Kana'ans land, så langt dets grenser når.

³ På sydsiden skal eders land gå fra ørkenen Sin langsmed Edom, og eders sydgrense skal i øst begynne ved enden av Salthavet.

⁴ Så skal grensen svinge sørom Akrabbim-skaret og gå frem til Sin, og den skal gå ut i syd for Kades-Barnea og så gå videre til Hasar-Adar og derfra ta over til Asmon.

⁵ Fra Asmon skal grensen svinge bort til Egyptens bekk og så gå ut i havet.

⁶ I vest skal eders grense være det store hav og landet langsmed det; dette skal være eders grense i vest.

⁷ Og dette skal være eders grense i nord: Fra det store hav skal I avmerke grenselinjen til fjellet Hor.

⁸ Fra fjellet Hor skal I avmerke grensen dit hvor veien går til Hamat, og grensen skal gå ut ved Sedad.

⁹ Så skal grensen gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette skal være eders grense i nord.

¹⁰ Mot øst skal I avmerke eder en grenselinje som går fra Hasar-Enan til Sefam.

¹¹ Fra Sefam skal grensen gå ned til Ribla østenfor Ajin og derfra gå videre ned til den når fjellskråningen østenfor Kinnerets sjø^[c].

¹² Så skal grensen gå videre ned til Jordan og ende ved Salthavet. Dette skal være eders land efter dets grenser rundt omkring.

¹³ Og Moses bød Israels barn og sa: Dette er det land I skal få til arv ved loddkasting, og som Herren har befalt å gi de ni stammer og den halve stamme.

¹⁴ For Rubens barns stamme med sine familier og Gads barns stamme med sine familier og den halve Manasse stamme har alt fått sin arv;

¹⁵ disse to og en halv stamme har fått sin arv på denne side av Jordan midt imot Jeriko - mot øst, mot solens opgang.

¹⁶ Og Herren talte til Moses og sa:

¹⁷ Dette er navnene på de menn som skal skifte ut landet mellem eder: Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn,

¹⁸ og så en høvding for hver stamme, som I skal ta til å skifte ut landet,

¹⁹ og dette er navnene på disse menn: for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn,

²⁰ og for Simeons barns stamme Semuel, Ammihuds sønn,

²¹ for Benjamins stamme Elidad, Kislons sønn,

²² og for Dans barns stamme en høvding, Bukki, Joglis sønn,

²³ for Josefs barn: for Manasses barns stamme en høvding, Hanniel, Efods sønn,

²⁴ og for Efra'ims barns stamme en høvding, Kemuel, Siftans sønn,

²⁵ og for Sebulons barns stamme en høvding, Elisafan, Parnaks sønn,

²⁶ og for Issakars barns stamme en høvding, Paltiel, Assans sønn,

²⁷ og for Asers barns stamme en høvding, Akihud, Selomis sønn,

²⁸ og for Naftalis barns stamme en høvding, Pedael, Ammihuds sønn.

²⁹ Disse menn var det som Herren sa skulde skifte ut arveloddene mellem Israels barn i Kana'ans land.

³⁰ Og da de gikk derfra, drog de gjennem Galilea, og han vilde ikke at nogen skulde få vite om det;

³¹ for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham ihjel, og når han er ihjelslått, skal han opstå tre dager efter.

³² Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.

³³ Og de kom til Kapernaum, og da han var kommet inn i huset, spurte han dem: Hvad var det I talte om på veien?

³⁴ Men de tidde; for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største.

³⁵ Og han satte sig og kalte på de tolv og sa til dem: Om nogen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.

³⁶ Og han tok et lite barn og stilte det midt iblandt dem, og tok det i favn og sa til dem:

³⁷ Den som tar imot et sådant lite barn for mitt navns skyld, han tar imot mig, og den som tar imot mig, han tar ikke imot mig, men imot ham som sendte mig.

³⁸ Johannes sa til ham: Mester! vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke var i følge med oss.

³⁹ Men Jesus sa: Forbyd ham det ikke! for ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil snart efter kunne tale ille om mig.

⁴⁰ For den som ikke er imot oss, er med oss.

⁴¹ For den som gir eder et beger vann å drikke i mitt navn, fordi I hører Kristus til, sannelig sier jeg eder: han skal ikke miste sin lønn.

⁴² Og den som forfører én av disse små som tror på mig, for ham var det bedre om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet.

⁴³ Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild,

⁴⁴ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁵ Og om din fot frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvede,

⁴⁶ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁷ Og om ditt øie frister dig, da riv det ut! det er bedre at du går énøiet inn i Guds rike enn at du har to øine og kastes i helvede,

⁴⁸ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁹ For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt.

⁵⁰ Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hvad vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!

Read full chapter