46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot^[a]; en sang.

² Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.

³ Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,

⁴ om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.

⁵ En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.

⁶ Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.

⁷ Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.

⁸ Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.

⁹ Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!

¹⁰ Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.

¹¹ Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.

¹² Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.

47 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

² Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.

³ For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.

⁴ Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.

⁵ Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela.

⁶ Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd.

⁷ Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!

⁸ For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!

⁹ Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone.

¹⁰ Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet.

48 En sang, en salme; av Korahs barn.

² Stor er Herren og høilovet i vår Guds stad, på hans hellige berg.

³ Fagert hever det sig, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden^[b], den store konges stad.

⁴ Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.

⁵ For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen.

⁶ De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.

⁷ Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne.

⁸ Ved østenvind knuste du Tarsis-skib.

⁹ Likesom vi hadde hørt, så har vi nu sett det i Herrens, hærskarenes Guds stad, i vår Guds stad; Gud gjør den fast til evig tid. Sela.

¹⁰ Vi grunder, Gud, på din miskunnhet midt i ditt tempel.

¹¹ Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.

¹² Sions berg gleder sig, Judas døtre fryder sig for dine dommers skyld.

¹³ Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn!

¹⁴ Gi akt på dets voller, vandre gjennem dets borger, forat I kan fortelle derom til den kommende slekt.

¹⁵ For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid; han skal føre oss ut over døden.

28 Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta.

² De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var koldt.

³ Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd.

⁴ Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet.

⁵ Han rystet da dyret av sig inn i ilden, og hadde intet mén av det;

⁶ men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud.

⁷ Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager.

⁸ Og det traff sig så at Publius' far lå meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene på ham og helbredet ham.

⁹ Men da dette hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev helbredet.

¹⁰ De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord i skibet det vi kunde ha bruk for.

¹¹ Da nu tre måneder var gått, fór vi derfra på et skib fra Aleksandria som hadde hatt vinterleie ved øen og hadde tvillingene til merke;

¹² og vi løp inn til Syrakus og blev der i tre dager;

¹³ og efterat vi derfra hadde seilt rundt kysten, kom vi til Regium. Dagen efter blev det sønnenvind, så vi efter to dagers fart kom til Puteoli.

¹⁴ Der fant vi brødre, og de bad oss bli syv dager hos dem; og så kom vi til Rom.

¹⁵ Og da brødrene der fikk høre om oss, gikk de oss i møte derfra til Forum Appii og Tres Tabernæ; da Paulus så dem, takket han Gud og fattet mot.

¹⁶ Da vi nu var kommet til Rom, overgav høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten; men Paulus fikk lov til å bo for sig selv sammen med den stridsmann som holdt vakt over ham.

¹⁷ Og da tre dager var gått, skjedde det at han kalte sammen de første menn blandt jødene der i byen, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! jeg som ikke har gjort noget imot vårt folk eller våre fedres skikker, blev fra Jerusalem av overgitt som fange i romernes hender;

¹⁸ da de hadde forhørt mig, vilde de late mig løs, fordi det ikke var nogen døds-sak mot mig.

¹⁹ Men da jødene satte sig imot det, blev jeg nødt til å innanke min sak for keiseren, men ikke som om jeg hadde noget klagemål imot mitt folk.

²⁰ Av denne årsak har jeg da bedt eder hit for å få se eder og tale med eder; for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke.

²¹ De sa da til ham: Hverken har vi fått noget brev om dig fra Judea, heller ikke er nogen av brødrene kommet og har meldt eller sagt noget ondt om dig.

²² Men vi vil gjerne få høre av dig hvad du mener; for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse.

²³ Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.

²⁴ Og nogen blev overbevist ved det han sa, men andre var vantro.

²⁵ De gikk da fra hverandre i uenighet, idet Paulus sa det ene ord: Rettelig talte den Hellige Ånd ved profeten Esaias til eders fedre da han sa:

²⁶ Gå til dette folk og si: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne;

²⁷ for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få læge dem.

²⁸ Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre.

²⁹ Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde et skarpt ordskifte innbyrdes.

³⁰ Han blev da to fulle år i sitt leide herberge, og tok imot alle som kom til ham,

³¹ og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.