16 En gyllen sang av David. Bevar mig, Gud! for jeg tar min tilflukt til dig.

² Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig -

³ idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.

⁴ Mange sorger skal de ha som kjøper sig andre^[a]; jeg vil ikke utgyde deres^[b] drikkoffere av blod og ikke ta deres navn på mine leber^[c].

⁵ Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig.

⁶ En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig.

⁷ Jeg vil love Herren, som gav mig råd; også om nettene minner mine nyrer mig om det.

⁸ Jeg setter alltid Herren for mig; for han er ved min høire hånd, jeg skal ikke rokkes.

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære^[d] fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet.

¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.

¹¹ Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.

17 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

² La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

³ Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

⁴ Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

⁵ Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

⁶ Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

⁷ Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

⁸ Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

⁹ for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

¹⁰ Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

¹¹ Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

¹² Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

¹³ Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

¹⁴ fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

¹⁵ Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

20 Da nu opstyret hadde lagt sig, kalte Paulus disiplene til sig og for mante dem og bød dem farvel; så drog han avsted for å fare til Makedonia.

² Efterat han nu hadde reist gjennem disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland;

³ der blev han i tre måneder, og fordi jødene lurte på ham da han var i ferd med å seile til Syria, satte han sig fore å vende tilbake gjennem Makedonia.

⁴ Han hadde da følge til Asia av Sopater, Pyrrus' sønn, fra Berøa, og blandt tessalonikerne av Aristarkus og Sekundus, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia.

⁵ Disse drog i forveien og bidde på oss i Troas;

⁶ men vi seilte ut fra Filippi efter de usyrede brøds dager, og kom fem dager efter til dem i Troas; der blev vi i syv dager.

⁷ På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale ut like til midt på natten.

⁸ Det var mange lamper i salen hvor vi var samlet.

⁹ Men en ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet og var falt i dyp søvn, da Paulus talte med dem i lang tid, og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje stokkverk, Og blev tatt død op.

¹⁰ Men Paulus gikk ned og kastet sig over ham og favnet ham og sa: Vær ikke urolige! hans sjel er i ham.

¹¹ Så gikk han op igjen og brøt brødet og åt av det; og efterat han hadde talt lenge med dem, like til daggry, drog han avsted.

¹² De førte da gutten levende bort og blev høilig trøstet.

¹³ Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.

¹⁴ Da han nu møtte oss i Assus, tok vi ham ombord, og kom til Mitylene,

¹⁵ Og derfra seilte vi videre og kom den næste dag bent ut for Kios; annen dag gikk vi innom Samos og lå over i Trogillium, og kom dagen efter til Milet.

¹⁶ For Paulus hadde satt sig fore å seile Efesus forbi, så han ikke skulde bli heftet i Asia; for han hastet for å nå frem til Jerusalem til pinsedag, om det var ham mulig.