Salmenes 133-139
Det Norsk Bibelselskap 1930
133 En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!
2 Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans klædebon,
3 Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
134 En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene!
2 Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren!
3 Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!
135 Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere,
2 I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus!
3 Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig.
4 For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom.
5 Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder.
6 Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp,
7 han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,
8 han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe.
9 som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere,
10 han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger,
11 Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker,
12 og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv.
13 Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt.
14 For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere.
15 Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender.
16 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke;
17 de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn.
18 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.
19 Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren!
20 Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren!
21 Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!
136 Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig.
3 Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig;
4 ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig;
5 ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig;
6 ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig;
7 ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig,
8 solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,
9 månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig;
10 ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig,
11 og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig,
12 med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig;
13 ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig,
14 og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig,
15 Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;
16 ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig;
17 ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
18 og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig,
19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
20 og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,
21 og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig,
22 gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig;
23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig,
24 og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig;
25 ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.
26 Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig!
137 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
2 På vidjene der hengte vi våre harper;
3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig[a] min høire hånd!
6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
138 Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes[b] øine vil jeg lovsynge dig.
2 Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn.
3 Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke.
4 Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord.
5 Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor,
6 for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra.
7 Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser mig ved din høire hånd.
8 Herren vil fullføre sin gjerning for mig. Herre, din miskunnhet varer evindelig; opgi ikke dine henders gjerninger!
139 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
2 Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
3 Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
4 For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
5 Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
6 Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
8 Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
10 så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
11 Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
12 så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
13 For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
14 Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
15 Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp[c].
16 Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
17 Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
18 Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
19 Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
20 de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
21 Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
23 Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
24 og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
Footnotes
- Salmenes 137:5 nekte mig sin tjeneste.
- Salmenes 138:1 SLM 82, 1. 6. JOH 10, 34.
- Salmenes 139:15 d.e. i mors liv.