41 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

² Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

³ Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

⁴ Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

⁵ Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

⁶ Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

⁷ De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

⁸ Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

⁹ Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

¹⁰ Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

¹¹ Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

¹² Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

¹³ På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

¹⁴ Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

¹⁵ Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

¹⁶ Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

¹⁷ Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

¹⁸ Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

¹⁹ Buens sønn^[a] jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

²⁰ Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

²¹ På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

²² Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

²³ Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

²⁴ Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

²⁵ Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

42 Da svarte Job Herren og sa:

² Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for dig.

³ Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var mig for underlig, og som jeg ikke skjønte.

⁴ Men hør nu, så vil jeg tale! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig.

⁵ Bare hvad ryktet meldte, hadde jeg hørt om dig; men nu har mitt øie sett dig.

⁶ Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

⁷ Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

⁸ Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

⁹ Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

¹⁰ Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte.

¹¹ Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte^[b] og hver en gullring.

¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første^[c], og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner.

¹³ Og han fikk syv sønner og tre døtre.

¹⁴ Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk.

¹⁵ Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre.

¹⁶ Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd.

¹⁷ Og Job døde, gammel og mett av dager.

²² Folket reiste sig også imot dem; styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke,

²³ og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og bød fangevokteren å passe godt på dem.

²⁴ Da han hadde fått dette bud, kastet han dem i det innerste fangerum og satte deres føtter fast i stokken.

²⁵ Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.

²⁶ Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller rystet, og straks sprang alle dører op, og alles lenker løstes.

²⁷ Fangevokteren fór da op av søvne, og da han så fengslets dører åpne, drog han et sverd og vilde drepe sig, fordi han trodde at fangene var rømt.

²⁸ Men Paulus ropte med høi røst: Gjør dig ikke noget ondt! vi er her alle.

²⁹ Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

³⁰ Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hvad skal jeg gjøre for å bli frelst?

³¹ De sa da: Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!

³² Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus

³³ Så tok han dem til sig i samme time på natten og vasket dem efter slagene, og straks blev han døpt med alle sine,

³⁴ og han førte dem op i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet sig, efterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.

³⁵ Da det nu var blitt dag, sendte styresmennene bud med sine tjenere: Gi disse mennesker fri!

³⁶ Fangevokteren fortalte da disse ord til Paulus: Styresmennene har sendt bud at I skal gis fri; så gå nu ut og dra bort i fred!

³⁷ Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut!

³⁸ Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere,

³⁹ og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen.

⁴⁰ Så gikk de da ut av fengslet og gikk inn til Lydia, og efterat de hadde sett brødrene og formant dem, drog de avsted.

Read full chapter