Hoseas 1-7

Det Norsk Bibelselskap 1930

1 Herrens ord som kom til Hoseas, Be'eris sønn, i de dager da Ussias, Jotam, Akas, Esekias var konger i Juda, og da Jeroboam, Joas' sønn, var konge i Israel.

² Da Herren begynte å tale til Hoseas, sa Herren til ham: Gå og få dig en horkvinne og horebarn! For landet driver hor og følger ikke mere Herren.

³ Da gikk han og ektet Gomer, Dibla'ims datter, og hun blev fruktsommelig og fødte ham en sønn.

⁴ Og Herren sa til ham: Kall ham Jisre'el! For om en liten stund vil jeg hjemsøke Jisre'els blodskyld på Jehus hus og gjøre ende på kongedømmet i Israels hus;

⁵ og det skal skje på den dag at jeg sønderbryter Israels bue i Jisre'els dal.

⁶ Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en datter, og han sa til ham: Kall henne Lo-Ruhama^[a]! For jeg vil ikke mere miskunne mig over Israels hus, så jeg skulde tilgi dem;

⁷ men over Judas hus vil jeg miskunne mig, og jeg vil frelse dem ved Herren deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere.

⁸ Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn.

⁹ Og han sa: Kall ham Lo-Ammi^[b]! For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder.

¹⁰ Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar sig måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn!

¹¹ Og Judas barn og Israels barn skal fylke sig sammen og ta sig en høvding og dra op av landet; for stor er Jisre'els dag.

2 Si da til eders brødre: Ammi^[c]! Og til eders søstre: Ruhama^[d]! / [HSE 2, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 1.]

² Gå i rette med eders mor, gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster,

³ forat jeg ikke skal klæ henne naken og stille henne frem som hun var den dag hun blev født, og gjøre henne lik en ørken, et tørt land, og la henne dø av tørst!

⁴ Og hennes barn vil jeg ikke miskunne mig over; for de er horebarn.

⁵ For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem, har båret sig skammelig at - hun sa: Jeg vil gå efter mine elskere, de som gir mig mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min vin.

⁶ Se, derfor stenger jeg din vei med torner; jeg reiser en mur foran henne, så hun ikke finner sine stier;

⁷ når hun løper efter sine elskere, skal hun ikke nå dem, når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann; for dengang hadde jeg det bedre enn nu.

⁸ Hun skjønte ikke at det var jeg som gav henne kornet og mosten og oljen, og som gav henne sølv og gull i mengdevis, som de brukte til Ba'al.

⁹ Derfor vil jeg ta mitt korn tilbake, når dets tid kommer, og min most, når tiden er inne, og jeg vil ta bort min ull og mitt lin, som tjener til å skjule hennes blusel.

¹⁰ Ja, nu vil jeg avdekke hennes visne kropp for hennes elskeres øine, og ingen skal rive henne ut av min hånd.

¹¹ Og jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og hennes sabbater og alle hennes høitider.

¹² Og jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, hvorom hun har sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt mig. Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem.

¹³ Og jeg vil hjemsøke henne for de dager da hun brente røkelse for Ba'alene og prydet sig med nesering og halssmykke og gikk efter sine elskere, men glemte mig, sier Herren.

¹⁴ Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne,

¹⁵ og så snart hun kommer derfra, vil jeg gi henne hennes vingårder igjen og gjøre Akors dal^[e] til en håpets dør for henne; og hun skal takke der^[f], som i sin ungdoms dager, som den dag hun drog op fra Egyptens land.

¹⁶ Og det skal skje på den dag, sier Herren, at du skal rope: Min mann! Og du skal ikke mere rope til mig: Min Ba'al!

¹⁷ Og jeg vil ta Ba'alenes navn bort fra hennes munn, og de skal ikke mere nevnes ved navn.

¹⁸ Og jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; og bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet.

¹⁹ Og jeg vil trolove mig med dig for evig tid; jeg vil trolove mig med dig i rettferdighet og rett, i miskunhet og barmhjertighet,

²⁰ og jeg vil trolove mig med dig i trofasthet, og du skal kjenne Herren.

²¹ Og det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren, jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden,

²² og jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre'el.

²³ Og jeg vil plante henne^[g] for mig i landet og miskunne mig over Lo-Ruhama, og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk, og det skal svare: Min Gud!

3 Og Herren sa til mig: Gå atter bort og elsk en kvinne som er elsket av sin venn og allikevel driver hor, likesom Herren elsker Israels barn, men de vender sig til andre guder og elsker rosinkaker^[h]!

² Da kjøpte jeg mig en slik kvinne for femten sekel sølv og en homer bygg og en letek^[i] bygg.

³ Og jeg sa til henne: I mange dager skal du få sitte alene, uten å drive hor og uten å ha med nogen mann å gjøre; og jeg skal bære mig likedan at mot dig.

⁴ For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder.

⁵ Derefter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge, og bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager^[j].

4 Hør Herrens ord, I Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.

² De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord.

³ Derfor skal landet visne, og alt det som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, endog havets fisker skal utryddes.

⁴ Allikevel må ingen gå i rette med nogen annen eller refse ham; for ditt folk er lik dem som tretter med en prest.

⁵ Du skal omkomme om dagen, og profeten skal omkomme med dig om natten, og jeg vil tilintetgjøre din mor.

⁶ Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg dig, så du ikke skal tjene mig som prest; du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.

⁷ Jo flere de blev, dess mere syndet de mot mig; deres ære vil jeg skifte om til skam.

⁸ Av mitt folks synd lever de, og efter deres misgjerning higer de^[k].

⁹ Derfor skal det gå med presten som med folket, og jeg vil hjemsøke ham for hans ferd og gi ham like for hans gjerninger.

¹⁰ De skal ete og ikke bli mette, de skal drive utukt og ikke utbrede sig; for de har holdt op å akte på Herren.

¹¹ Hor og vin og most tar forstanden bort.

¹² Mitt folk spør sitt trestykke til råds, og dets kjepp gir det svar; for utuktens ånd har forvillet dem, så de driver hor og ikke vil stå under sin Gud.

¹³ På fjelltoppene ofrer de, og på haugene brenner de røkelse under eker og popler og terebinter, fordi skyggen der er god; derfor driver eders døtre hor, og eders sønnekoner gjør sig skyldige i ekteskapsbrudd.

¹⁴ Jeg vil ikke hjemsøke eders døtre for deres hor, eller eders sønnekoner for deres ekteskapsbrudd; for mennene går selv avsides med horkvinnene og ofrer med skjøgene. Således går det uforstandige folk til grunne.

¹⁵ Om enn du, Israel, driver hor, så må ikke Juda gjøre sig skyldig i sådant! Gå ikke til Gilgal og dra ikke op til Bet-Aven^[l] og sverg ikke^[m]: Så sant Herren lever!

¹⁶ For Israel er som en ustyrlig ku; men nu skal Herren la dem beite som lam på den vide mark.

¹⁷ Efra'im er bundet til avgudsbilleder; la ham fare!

¹⁸ Deres rus er forbi; utukt har deres skjold^[n] drevet, høit har de elsket det som skammelig er.

¹⁹ Et stormvær griper dem med sine vinger^[o], og de skal bli til skamme med sine offer.

5 Hør dette, I prester, og gi akt, du Israels hus, og du kongehus, vend øret til! For eder gjelder dommen; for en snare har I vært på Mispa og et utspent nett på Tabor.

² De er falt dypt i en mangfoldighet av forvillelser; men jeg skal tukte dem alle.

³ Jeg kjenner Efra'im, og Israel er ikke skjult for mig; for nu har du drevet utukt, Efra'im! Israel er blitt urent.

⁴ Deres gjerninger tillater dem ikke å vende om til sin Gud; for de har en utuktens ånd i sitt indre, og Herren kjenner de ikke.

⁵ Og Israels stolthet skal vidne mot det like i dets åsyn, og Israel og Efra'im skal omkomme for sin misgjernings skyld; også Juda skal omkomme med dem.

⁶ Med sine får og okser skal de gå for å søke Herren, men ikke finne ham; han har dradd sig bort fra dem.

⁷ Mot Herren har de båret sig troløst at, for de har født uekte barn; nu skal nymånen^[p] fortære både dem og alt det de eier.

⁸ Støt i basun i Gibea, i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven^[q]! Fienden er efter dig, Benjamin!

⁹ Efra'im skal bli til en ørken på straffens dag; blandt Israels stammer har jeg kunngjort hvad sikkert vil skje.

¹⁰ Judas fyrster er blitt lik dem som flytter markeskjell; over dem vil jeg utøse min harme som vann.

¹¹ Efra'im blir undertrykt, knust ved dom; for han fant for godt å følge menneskers bud.

¹² Og jeg er som møll for Efra'im og som råttenhet for Judas hus.

¹³ Da Efra'im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra'im til Assur og sendte bud til kong Jareb^[r]; men han skal ikke kunne helbrede eder, og eders sår skal ikke bli lægt.

¹⁴ For jeg er som en løve mot Efra'im og som en ungløve mot Judas hus; selv sønderriver jeg og går min vei; jeg bærer byttet bort, og det er ingen som frelser.

¹⁵ Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sig skyldige og søker mitt åsyn; i sin trengsel skal de lete efter mig.

6 Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har sønderrevet, men han vil også læge oss; han slo, men han vil også forbinde oss.

² Han vil gjøre oss levende efter to dager; på den tredje dag vil han opreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.

³ Så la oss lære å kjenne Herren, la oss med iver søke å lære ham å kjenne! Hans opgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et vårregn som væter jorden.

⁴ Hvad skal jeg gjøre med dig, Efra'im? Hvad skal jeg gjøre med dig, Juda? For eders kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort.

⁵ Derfor har jeg hugget løs på dem ved profetene, drept dem ved min munns ord, og dommene over dig fór ut som et lyn.

⁶ For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer.

⁷ Men de har brutt pakten, likesom Adam; der har de vært troløse mot mig.

⁸ Gilead er en by med ugjerningsmenn, full av blodspor.

⁹ Og lik en røverskare som lurer på folk, er hele presteflokken; de myrder på veien til Sikem; ja, skammelige ting har de gjort.

¹⁰ I Israels hus har jeg sett grufulle ting; der driver Efra'im hor, der er Israel blitt urent.

¹¹ Også for dig, Juda, er det fastsatt en høst, når jeg gjør ende på mitt folks fangenskap.

7 Når jeg vil læge Israel, da åpenbares Efra'ims misgjerning og Samarias ondskap; for de farer med svik, og tyver bryter sig inn, og røverskarer plyndrer utenfor.

² Og de tenker ikke på at jeg kommer all deres ondskap i hu; nu har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.

³ Ved sin ondskap gleder de kongen og ved sine løgner fyrstene.

⁴ Alle sammen er de horkarler; de ligner en ovn som ophetes av bakeren; han holder bare op med å ilde fra deigen eltes til den er syret.

⁵ På vår konges dag drikker fyrstene sig syke av den hete vin; han rekker spottere hånden.

⁶ For de gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de lurer; hele natten sover deres baker^[s], om morgenen brenner det som luende ild.

⁷ Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere; alle deres konger er falt, det er ingen iblandt dem, som kaller på mig.

⁸ Efra'im blander sig med folkene; Efra'im er blitt en kake som ikke er vendt.

⁹ Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke; hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.

¹⁰ Og Israels stolthet vidner mot ham like i hans åsyn; men de vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke til tross for alt dette.

¹¹ Men Efra'im er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypten kaller de, til Assur går de.

¹² Så snart de går, vil jeg spenne ut mitt nett over dem; som himmelens fugler vil jeg dra dem ned; jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.

¹³ Ve dem, at de flyktet bort fra mig! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra mig! Jeg vilde forløse dem, men de talte løgn imot mig.

¹⁴ De roper ikke til mig fra sitt hjerte, men ligger og hyler på sitt leie; de trenger sig sammen for å få korn og most, men fra mig vender de sig bort.

¹⁵ Det er jeg som har lært dem op, og som har styrket deres armer; men mot mig har de ondt i sinne.

¹⁶ De vender sig, men ikke mot det høie; de er blitt som en sviktende bue. Deres fyrster skal falle for sverdet for sin rasende tunges skyld; dette blir dem til spott i Egyptens land.