10 Giftige fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grand dårskap ødelegger en mann som utmerker sig ved visdom eller ære.

² Den vises hu er vendt til høire, men dårens hu til venstre^[a].

³ Og hvor som helst dåren ferdes, fattes det ham forstand, og han lar alle merke at han er en dåre.

⁴ Reiser herskerens vrede sig mot dig, så forlat ikke din post! For saktmodighet holder store synder nede.

⁵ Der er et onde som jeg har sett under solen - et misgrep som utgår fra makthaveren:

⁶ Dårskapen sitter i høie stillinger, mens fornemme folk må sitte lavt.

⁷ Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere.

⁸ Den som graver en grav, kan falle i den, og den som river et gjerde, kan bli bitt av en orm.

⁹ Den som bryter sten, kan få en skade av det; den som hugger ved, kan komme i fare ved det.

¹⁰ Når øksen er sløv, og han ikke har slipt eggen, så må han bruke dess større kraft; men visdom har den fordel at den gjør alt på rette måte.

¹¹ Når ormen biter uten besvergelse^[b], har tungens eier^[c] ingen nytte av den.

¹² Ord fra den vises munn er liflige, men dårens leber ødelegger ham selv.

¹³ De første ord av hans munn er dårskap, og enden på hans tale er farlig galskap.

¹⁴ Dåren taler mange ord, enda mennesket ikke vet hvad som skal hende, og hvem sier ham hvad som skal hende efter hans tid?

¹⁵ Dårens strev tretter ham, han som ikke engang vet veien til byen.

¹⁶ Ve dig, du land som har et barn til konge, og hvis fyrster holder måltid om morgenen!

¹⁷ Lykkelige land som har en konge av edel ætt, og hvis fyrster holder måltid i sømmelig tid, som menn og ikke som drankere!

¹⁸ Når latheten råder, synker bjelkene sammen, og lar en hendene henge, så drypper det inn i huset.

¹⁹ For å more sig holder de^[d] gjestebud, og vinen legger glede over livet; alt sammen fås for penger.^[e]

²⁰ Ikke engang i dine tanker må du banne kongen, og ikke engang i ditt sengkammer må du banne den rike; for himmelens fugler bærer lyden avsted, og de vingede skapninger melder dine ord.

11 Send ditt brød bort over vannet; for i tidens løp skal du finne det igjen.

² Del ut til syv, ja til åtte; for du vet ikke hvad ulykke som kan hende på jorden.

³ Når skyene blir fulle av regn, tømmer de det ut over jorden, og når et tre faller, enten det er mot syd eller mot nord, så blir treet liggende på det sted hvor det falt.

⁴ Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke til å høste.

⁵ Like så lite som du vet hvad vei vinden farer, eller hvorledes benene dannes i den fruktsommelige kvinnes liv, like så lite vet du hvad Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen.

⁶ Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lider mot aftenen; for du vet ikke hvad som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.

⁷ Lyset er liflig, og det er godt for øinene å få se solen.

⁸ For om et menneske lever mange år, skal han glede sig i dem alle og komme mørkets dager i hu; for de blir mange. Alt som skal komme, er tomhet.

⁹ Gled dig, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og efter det dine øine ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre dig frem for dommen.

¹⁰ La gremmelse vike fra ditt hjerte og hold alt ondt borte fra ditt legeme! For ungdom og morgenrøde er tomhet.

12 Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem,

² før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet -

³ den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennem vinduene, formørkes^[f],

⁴ og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høiere enn til spurvekvitter, og alle sangmøene blir lavmælte,

⁵ og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten -

⁶ før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

⁸ Bare idelig tomhet, sier predikeren; alt er tomhet.

⁹ For øvrig er å si at predikeren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap og prøvde og gransket; han laget mange ordsprog.

¹⁰ Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hvad riktig er, sannhets ord.

¹¹ De vises ord er som brodder, og visdomssprog som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde^[g]

¹² Og for øvrig: La dig advare, du min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivningen, og megen granskning tretter legemet.

¹³ Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹⁴ For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

1 Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noget menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som opvakte ham fra de døde,

² og alle de brødre som er hos mig - til menighetene i Galatia:

³ Nåde være med eder og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus,

⁴ han som gav sig selv for våre synder for å fri oss ut av den nærværende onde verden efter vår Guds og Faders vilje;

⁵ ham være æren i all evighet! Amen.

⁶ Jeg undrer mig over at I så snart vender eder bort fra ham som kalte eder ved Kristi nåde, til et annet evangelium,

⁷ skjønt der ikke er noget annet; det er bare nogen som forvirrer eder og vil forvrenge Kristi evangelium.

⁸ Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!

⁹ Som vi før har sagt, så sier jeg og nu igjen: Om nogen forkynner eder et annet evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet!

¹⁰ Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.

¹¹ Jeg kunngjør eder, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av mig, ikke er menneske-verk;

¹² for heller ikke jeg har mottatt det eller lært det av noget menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.

¹³ I har jo hørt hvorledes jeg fordum levde som jøde, at jeg over all måte forfulgte Guds menighet og ødela den,

¹⁴ og jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, jeg var enda mere nidkjær for mine fedrene lærdommer.

¹⁵ Men da han som utvalgte mig fra mors liv og kalte mig ved sin nåde,

¹⁶ efter sin vilje åpenbarte sin Sønn i mig, forat jeg skulde forkynne evangeliet om ham blandt hedningene, da samrådde jeg mig ikke med kjød og blod,

¹⁷ heller ikke drog jeg op til Jerusalem til dem som var apostler før mig; men jeg drog straks bort til Arabia og vendte tilbake til Damaskus.

¹⁸ Siden, tre år efter, drog jeg op til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg blev femten dager hos ham;

¹⁹ men nogen annen av apostlene så jeg ikke, uten Jakob, Herrens bror.

²⁰ Det jeg her skriver til eder - se, det vet Gud at jeg ikke lyver!

²¹ Derefter kom jeg til Syrias og Kilikias bygder.

²² Jeg var av utseende ukjent for de kristne menigheter i Judea;

²³ de hadde bare hørt si: Han som før forfulgte oss, han forkynner nu den tro som han før vilde utrydde;

²⁴ og de priste Gud for mig.