1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

² Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

³ Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

⁴ Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

⁵ Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

⁶ Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

⁷ Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

⁸ Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

⁹ Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

¹⁰ Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

¹¹ Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹² Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

¹³ og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹⁴ Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹⁵ Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

¹⁶ Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

¹⁷ Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹⁸ For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

2 Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve dig med glede; nyt det som godt er! Men se, også det var tomhet.

² Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hvad gagn gjør du?

³ Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom - jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.

⁴ Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder,

⁵ jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær,

⁶ jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær.

⁷ Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem;

⁸ jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere.

⁹ Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig.

¹⁰ Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.

¹¹ Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.

¹² Så gav jeg mig til å se på visdom og på dårskap og uforstand; for hvad vil det menneske gjøre som kommer efter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

¹³ Da så jeg at visdommen har samme fortrin fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket;

¹⁴ den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

¹⁵ Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå mig; hvad skulde det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt kjerte at også dette var tomhet.

¹⁶ For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren?

¹⁷ Da blev jeg lei av livet; for ondt var i mine øine alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag efter vind.

¹⁸ Og jeg blev lei av alt mitt strev, som jeg hadde møiet mig med under solen, fordi jeg skulde efterlate det til den som kommer efter mig.

¹⁹ Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møie og min visdom under solen; også det er tomhet.

²⁰ Da begynte jeg å bli fortvilet i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møiet mig med under solen;

²¹ for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra sig til et menneske som ikke har hatt nogen møie med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde.

²² For hvad har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møier sig med under solen?

²³ Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet.

²⁴ Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd;

²⁵ for hvem kunde ete og hvem nyte mere enn jeg?

²⁶ For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.

3 Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

² Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

³ å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

⁴ å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

⁵ å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

⁶ å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

⁷ å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

⁸ å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

⁹ Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

¹⁰ Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹¹ Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

¹² Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

¹³ men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

¹⁴ Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

¹⁵ Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

¹⁶ Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹⁷ Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

¹⁸ Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

¹⁹ for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

²⁰ De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

²¹ Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

²² Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

¹⁶ Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt!

¹⁷ Det jeg her taler, det taler jeg ikke efter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser mig så tillitsfullt.

¹⁸ Eftersom mange roser sig på kjødelig vis, vil jeg og rose mig.

¹⁹ For I tåler jo gjerne dårene, I som er så kloke;

²⁰ I tåler det jo om nogen gjør eder til træler, om nogen opeter eder, om nogen fanger eder, om nogen ophøier sig over eder, om nogen slår eder i ansiktet!

²¹ Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av - jeg taler i dårskap - det gjør også jeg mig stor av.

²² Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt? Jeg og.

²³ Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare.

²⁴ Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær;

²⁵ tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.

²⁶ Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre,

²⁷ i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.

²⁸ Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.

²⁹ Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig?

³⁰ Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til.

³¹ Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver!

³² I Damaskus holdt kong Aretas' landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig,

³³ og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.

Read full chapter