13 En vis sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

² Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

³ Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine leber vidt op, ham blir det til ulykke.

⁴ Den late attrår og får intet, men de flittige næres rikelig.

⁵ Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige gjør det som ondt og skammelig er.

⁶ Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

⁷ Den ene ter sig som en rik mann og har dog slett ingen ting, og den andre ter sig som en fattig mann og har dog meget gods.

⁸ En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

⁹ De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.

¹⁰ Ved overmot voldes bare trette, men hos dem som lar sig råde, er visdom.

¹¹ Lett vunnet rikdom minker, men den som samler litt efter litt, øker sitt gods.

¹² Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et opfylt ønske er et livsens tre.

¹³ Den som forakter ordet, ødelegger sig selv; men den som frykter budet, han får lønn.

¹⁴ Den vises lære er en livsens kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

¹⁵ Ved god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

¹⁶ Hver den som er klok, går frem med forstand, men en dåre utbreder dårskap.

¹⁷ Et ugudelig sendebud faller i ulykke, men et trofast bud er lægedom.

¹⁸ Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt; men den som akter på refselse, blir æret.

¹⁹ Opfylt ønske er søtt for sjelen, men å holde sig fra det onde er en vederstyggelighet for dårer.

²⁰ Søk omgang med de vise, og du skal bli vis; men dårers venn går det ille.

²¹ Ulykke forfølger syndere, men rettferdige lønnes med godt.

²² Den gode efterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

²³ De fattiges nyland gir meget føde; men mangen rykkes bort fordi han ikke gjør det som rett er.

²⁴ Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

²⁵ Den rettferdige eter så han blir mett, men de ugudeliges buk blir tom.

14 Kvinners visdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender.

² Den som vandrer i opriktighet, frykter Herren; men den som går krokveier, forakter ham.

³ I dårens munn er et ris for hans overmot, men de vises leber er deres vern.

⁴ Hvor det ingen okser er, der er krybben tom; men rikelig vinning kommer ved oksens kraft.

⁵ Trofast vidne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vidne.

⁶ Spotteren søker visdom, men finner den ikke; men for den forstandige er kunnskap lett å vinne.

⁷ Når du går fra en dåre, har du ikke funnet forstand på hans leber.

⁸ Den klokes visdom er at han forstår sin vei, men dårers dårskap er at de bedrar sig selv.

⁹ Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blandt de opriktige råder Guds velbehag.

¹⁰ Hjertet kjenner sin egen bitre smerte, og i dets glede blander ingen fremmed sig.

¹¹ De ugudeliges hus skal ødelegges, men de opriktiges telt skal blomstre.

¹² Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.

¹³ Endog under latter har hjertet smerte, og enden på gleden er sorg.

¹⁴ Av sin ferd skal den frafalne mettes, og en god mann holder sig borte fra ham.

¹⁵ Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke akter på sine skritt.

¹⁶ Den vise frykter og holder sig fra det onde, men dåren er overmodig og trygg.

¹⁷ Den bråsinte gjør dårskap, og en svikefull mann blir hatet.

¹⁸ De enfoldige har fått dårskap i arv, men de kloke krones med kunnskap.

¹⁹ De onde må bøie sig for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.

²⁰ Endog av sin venn blir den fattige hatet; men de som elsker en rik, er mange.

²¹ Den som forakter sin næste, synder; men salig er den som ynkes over arminger.

²² Skal ikke de fare vill som tenker ut det som ondt er? Men miskunnhet og trofasthet times dem som optenker godt.

²³ Ethvert møiefullt arbeid gir vinning, men tomt snakk fører bare til tap.

²⁴ De vises rikdom er deres krone, men dårenes dårskap er og blir dårskap.

²⁵ Et sanndru vidne frelser liv, men den som taler løgn, er full av svik.

²⁶ Den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt.

²⁷ Å frykte Herren er en livsens kilde, så en slipper fra dødens snarer.

²⁸ Meget folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens fall.

²⁹ Den langmodige har stor forstand, men den bråsinte viser stor dårskap.

³⁰ Et saktmodig hjerte er legemets liv, men hissighet er råttenhet i benene.

³¹ Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.

³² Når ulykken rammer den ugudelige, kastes han over ende; men den rettferdige er frimodig i døden.

³³ I den forstandiges hjerte holder visdommen sig stille, men i dårers indre gir den^[a] sig til kjenne.

³⁴ Rettferdighet ophøier et folk, men synden er folkenes vanære.

³⁵ En klok tjener vinner kongens yndest, men over en dårlig tjener kommer hans vrede.

15 Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.

² De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar dårskap strømme ut.

³ Herrens øine er allesteds, de ser både efter onde og efter gode.

⁴ En saktmodig tunge er et livsens tre, men en falsk tunge sårer hjertet.

⁵ Dåren forakter sin fars tukt, men den som akter på tilrettevisning, er klok.

⁶ I den rettferdiges hus er det meget gods, men den ugudeliges inntekt blir til ødeleggelse for ham.

⁷ De vises leber strør ut kunnskap, men dårenes sinn er ikke rett.

⁸ De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for Herren, men de opriktiges bønn er ham til velbehag.

⁹ Den ugudeliges vei er en vederstyggelighet for Herren, men den som jager efter rettferdighet, elsker han.

¹⁰ Hård straff rammer den som forlater den rette sti; den som hater tilrettevisning, skal dø.

¹¹ Dødsriket og avgrunnen ligger åpne for Herren, hvor meget mere da menneskenes hjerter!

¹² En spotter liker ikke å bli irettesatt; til de vise går han ikke.

¹³ Et glad hjerte gjør åsynet lyst, men hjertesorg bryter motet ned.

¹⁴ Den forstandiges hjerte søker kunnskap, men dårers munn farer bare med dårskap.

¹⁵ Alle den ulykkeliges dager er onde, men et glad hjerte er et stadig gjestebud.

¹⁶ Bedre er lite med Herrens frykt enn en stor skatt med uro.

¹⁷ Bedre er en rett grønt med kjærlighet enn en fet okse med hat.

¹⁸ En hissig mann vekker trette men den langmodige stiller kiv.

¹⁹ Den lates vei er som en tornehekk, men de opriktiges vei er ryddet.

²⁰ En vis sønn gleder sin far, men et uforstandig menneske forakter sin mor.

²¹ Dårskap er en glede for den som er uten forstand; men en forstandig mann går rett frem.

²² Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de fremgang.

²³ En mann gleder sig når hans munn kan gi svar, og hvor godt er ikke et ord i rette tid!

²⁴ Den forstandige går livets vei opover for å undgå dødsriket der nede.

²⁵ Herren river ned de overmodiges hus, men enkens markskjell lar han stå fast.

²⁶ Den ondes råd er en vederstyggelighet for Herren, men milde ord er rene for ham.

²⁷ Den som jager efter vinning, setter sitt hus i ulag, men den som hater gaver^[b], skal leve.

²⁸ Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare, men de ugudeliges munn lar onde ting strømme ut.

²⁹ Herren er langt borte fra de ugudelige, men de rettferdiges bønn hører han.

³⁰ Øinenes lys^[c] gleder hjertet; godt budskap gir benene marg.

³¹ Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blandt vise.

³² Den som ikke vil vite av tukt, forakter sitt liv, men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.

³³ Herrens frykt er tukt til visdom, og ydmykhet går forut for ære.

5 For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.

² For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen,

³ så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne.

⁴ For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi ikke vil avklædes, men overklædes, forat det dødelige kan bli opslukt av livet.

⁵ Men den som har satt oss i stand just til dette, er Gud, han som og har gitt oss Ånden til pant.

⁶ Derfor er vi alltid frimodige og vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren;

⁷ for vi vandrer i tro, ikke i beskuelse;

⁸ vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren.

⁹ Derfor setter vi og vår ære i, enten vi er hjemme eller borte, å tekkes ham.

¹⁰ For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort, enten godt eller ondt.

¹¹ Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.

¹² Vi gir oss nu ikke atter skussmål for eder; men vi gir eder leilighet til å rose eder av oss, forat I kan ha noget å sette imot dem som roser sig av det de er i det utvortes og ikke i hjertet.

¹³ For om vi er fra oss selv, da er det for Gud, og om vi er ved sans og samling, da er det for eder.

¹⁴ For Kristi kjærlighet tvinger oss,

¹⁵ idet vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem.

¹⁶ Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.

¹⁷ Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!

¹⁸ Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,

¹⁹ fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.

²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

²¹ Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.