Apostlenes-gjerninge 11-13
Det Norsk Bibelselskap 1930
11 Apostlene og de brødre som var omkring i Judea, fikk da høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord.
2 Da nu Peter kom op til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa:
3 Du gikk inn til uomskårne menn og åt med dem.
4 Men Peter begynte da fra først av og la det ut i sammenheng og sa:
5 Jeg var i byen Joppe og bad; da så jeg i en henrykkelse et syn: Det dalte ned noget, likesom en stor duk, som blev senket ned fra himmelen efter de fire hjørner, og det kom like bort til mig;
6 da jeg stirret på den og så nøie efter, blev jeg var jordens firføtte dyr og ville og krypende dyr og himmelens fugler.
7 Jeg hørte også en røst som sa til mig: Stå op, Peter! slakt og et!
8 Men jeg sa: Ingenlunde, Herre! aldri er noget vanhellig eller urent kommet i min munn.
9 En røst fra himmelen svarte mig da annen gang: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.
10 Dette skjedde tre ganger; og det blev alt sammen dradd op igjen til himmelen.
11 Og se, i det samme stod tre menn utenfor huset der jeg var; de var utsendt til mig fra Cesarea,
12 Og Ånden sa til mig at jeg skulde gå med dem uten å tvile; disse seks brødre drog også med mig; og vi kom inn i mannens hus.
13 Og han fortalte oss hvorledes han hadde sett engelen som stod i hans hus og sa til ham: Send bud til Joppe og hent til dig Simon som kalles med tilnavn Peter!
14 han skal tale ord til dig som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.
15 Men da jeg begynte å tale, falt den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.
16 Da kom jeg Herrens ord i hu, at han sa: Johannes døpte med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd.
17 Gav nu altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulde være i stand til å hindre Gud?
18 Da de hørte dette, slo de sig til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.
19 De som nu var adspredt på grunn av den trengsel som opstod for Stefanus' skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder.
20 Men iblandt dem var det nogen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus.
21 Og Herrens hånd var med dem, og et stort tall kom til troen og omvendte sig til Herren.
22 Denne tidende kom da menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas ut for å dra til Antiokia;
23 da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren;
24 for han var en god mann og full av den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare blev vunnet for Herren.
25 Han drog da ut til Tarsus for å opsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia.
26 Og et helt år var de sammen der i menigheten og lærte en stor skare, og i Antiokia fikk disiplene først navnet kristne.
27 I disse dager kom det nogen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia,
28 og en av dem, ved navn Agabus, stod op og varslet ved Ånden at det skulde komme en stor hungersnød over hele jorderike; den kom også under Klaudius.
29 Disiplene vedtok da, alt efter som enhver av dem hadde råd til, å sende noget til hjelp for de brødre som bodde i Judea.
30 Dette gjorde de også, og de sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste.
12 På denne tid la kong Herodes hånd på nogen av menigheten og mishandlet dem.
2 Jakob, Johannes' bror, avlivet han med sverd,
3 og da han så at det var jødene til behag, grep han dessuten også Peter - det var de usyrede brøds dager -
4 og da han hadde grepet ham, kastet han ham i fengsel, og overlot til fire vaktskifter av stridsmenn, hvert på fire mann, å passe på ham, da han efter påsken vilde føre ham frem for folket.
5 Så holdt de da vakt over Peter i fengslet; men det blev gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten.
6 Da nu Herodes skulde til å føre ham frem, sov Peter den natt mellem to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengslet.
7 Og se, en Herrens engel stod der, og et lys skinte i fangerummet, og han støtte Peter i siden og vekket ham op og sa: Skynd dig og stå op! Og lenkene falt av hans hender.
8 Og engelen sa til ham: Bind op om dig og knyt dine sko på dig! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast din kappe om dig, og følg mig!
9 Han gikk da ut og fulgte ham, og han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, han trodde han så et syn.
10 De gikk da gjennem den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut til byen; den åpnet sig for dem av sig selv, og de trådte ut og gikk en gate frem, og straks skiltes engelen fra ham.
11 Da kom Peter til sig selv og sa: Nu vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd mig ut av Herodes' hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på.
12 Da han nu hadde sanset sig, gikk han bort til det hus som eides av Maria, mor til Johannes som kaltes med tilnavn Markus; der var mange samlet og holdt bønn.
13 Og da han banket på porten, kom det en tjenestepike ved navn Rode ut for å høre efter,
14 og da hun kjente Peters røst, blev hun så glad at hun ikke åpnet porten, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor
15 De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.
16 Men Peter blev ved å banke på, de lukket da op og så ham, og de blev forferdet.
17 Han vinket da til dem med hånden at de skulde tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengslet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! Så gikk han bort og drog til et annet sted.
18 Da det nu blev dag, var det ikke lite opstyr blandt stridsmennene; de undret sig over hvad det vel var blitt av Peter.
19 Herodes lot lete efter ham, men fant ham ikke; han tok da vaktmennene i forhør og bød at de skulde føres bort; og han drog ned fra Judea til Cesarea og opholdt sig der.
20 Han var meget forbitret på tyrierne og sidonierne; men de enedes om å trede frem for ham, og efterat de hadde fått Blastus, kongens kammerherre, på sin side, bad de om fred, fordi deres land hadde sin næring fra kongens.
21 På en fastsatt dag klædde da Herodes sig i kongelig skrud og satte sig på sin trone og holdt en tale til dem,
22 og folket ropte til ham: Dette er Guds røst, og ikke et menneskes.
23 Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren, og han blev fortært av ormer og opgav ånden.
24 Men Guds ord hadde fremgang og utbredte sig.
25 Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem efterat de hadde fullført sin tjeneste, og de tok med sig derfra Johannes som kaltes med tilnavn Markus.
13 I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og LUKius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.
2 Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!
3 Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.
4 Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og seilte derfra til Kypern,
5 og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde.
6 Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus,
7 som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord.
8 Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen.
9 Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa:
10 Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med å forvende Herrens rette veier?
11 Og nu, se, Herrens hånd er over dig, og du skal bli blind og til en tid ikke se solen. Og straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte efter nogen som kunde lede ham ved hånden.
12 Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære.
13 Paulus og de som var med ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia, men Johannes skilte sig fra dem og vendte tilbake til Jerusalem.
14 Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der.
15 Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal!
16 Da stod Paulus op og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør:
17 Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse sig stort under utlendigheten i Egypten, og med løftet arm førte han dem ut derfra,
18 og omkring firti år bar han dem på faderarm i ørkenen,
19 og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år.
20 Siden gav han dem dommere inntil profeten Samuel.
21 Og derefter krevde de en konge, og Gud gav dem Saul, Kis' sønn, en mann av Benjamins stamme, i firti år,
22 og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje.
23 Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus,
24 efterat Johannes forut for hans fremtreden hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk.
25 Men da Johannes fullendte sitt løp, sa han: Den I holder mig for å være, er jeg ikke; men se, det kommer en efter mig, hvis sko jeg ikke er verdig til å løse av hans føtter.
26 Brødre, sønner av Abrahams ætt og de iblandt eder som frykter Gud! til eder blev ordet om denne frelse utsendt.
27 For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat,
28 og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel.
29 Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.
30 Men Gud opvakte ham fra de døde,
31 og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket.
32 Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus,
33 således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag.
34 Men at han har opreist ham fra de døde, så han ikke mere skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste.
35 Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse.
36 For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse;
37 men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse.
38 Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse,
39 og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.
40 Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene:
41 Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det.
42 Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat.
43 Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde.
44 På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord.
45 Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet.
46 Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.
47 For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende.
48 Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv.
49 Og Herrens ord utbredte sig over hele landet.
50 Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker.
51 De rystet da støvet av sine føtter mot dem, og kom til Ikonium.
52 Men disiplene blev fylt av glede og den Hellige Ånd.
Apostlenes-gjerninge 11-13
En Levende Bok
Peter rapporterer til menigheten i Jerusalem
11 Snart fikk utsendingene og de andre troende i Judea høre at også andre folk hadde tatt imot budskapet om Jesus. 2 Da Peter kom tilbake til Jerusalem, begynte de troende jødene å anklage ham og si: 3 ”Hvorfor har du besøkt slike som ikke er jøder? Du har til og med spist sammen med dem.”
4 Da fortalte Peter det som hadde skjedd. Han sa: 5 ”En dag, da jeg var i byen Joppe, kom Guds Ånd over meg mens jeg ba og jeg fikk se et syn. Jeg så noe som lignet en stor duk bli senket ned fra himmelen. Duken var festet i sine fire hjørner og kom helt ned til meg. 6 Da jeg undersøkte den nærmere, fikk jeg se at den inneholdt alle slags ville og tamme dyr, både slike som flyr og slike som lever på land. 7 Jeg hørte en stemme si: ’Peter, reis deg opp, slakt og spis.’
8 Jeg svarte: ’Nei, aldri, Herre. Jeg har aldri spist noe som Gud har forbudt i Moseloven.’[a]
9 Men stemmen fra himmelen hørte jeg på nytt, som sa: ’Dersom Gud har gjort noe tillatt, skal ikke du behandle det som forbudt.’
10 Dette skjedde tre ganger, og så ble alt sammen dratt opp til himmelen igjen. 11 I samme øyeblikk kom tre menn til huset der vi var. De hadde blitt sendt fra Cæsarea for å hente meg. 12 Guds Ånd sa til meg at jeg skulle følge med uten å bekymre meg for at de ikke var jøder. Disse seks mennene fra menigheten i Joppe fulgte også med meg, og vi kom hjem til den mannen som hadde sendt delegasjonen til Joppe.
13 Mannen fortalte at en engel hadde vist seg for ham hjemme i huset og sagt til ham: ’Send bud til Joppe og hent Simon Peter. 14 Han har noe å fortelle som kan frelse både deg og de andre i huset ditt.’
15 Jeg rakk ikke mer enn å begynne å tale, før Guds Hellige Ånd kom og fylte alle, akkurat som den fylte oss den første tiden. 16 Da husket jeg at Herren Jesus hadde sagt: ’Johannes døpte dere med vann, men dere skal bli døpt med Guds Hellige Ånd.’ 17 Etter som Gud ga alle disse fremmede den samme gaven som han ga til oss jøder som tror på Herren Jesus Kristus, hva kunne da jeg gjøre med det?”
18 Da de andre hørte dette, var det slutt på innvendingene deres. De begynte å hylle Gud og sa: ”Tenk at Gud også har gitt andre folk sjansen til å vende seg bort fra synden og få evig liv.”
Menigheten i Antiokia
19 De troende fra Jerusalem, som hadde blitt spredd under den forfølgelsen som startet etter Stefanus sin død, hadde nå kommet helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. De hadde underveis spredd budskapet om Jesus bare til jødene. 20 Noen av de troende, som var fra Kypros og Kyréne, reiste til Antiokia. De fortalte de glade nyhetene om Herren Jesus Kristus også til noen som ikke var jøder. 21 Gud ga dem kraft, slik at et stort antall mennesker kom til tro og begynte å følge Herren.
22 Ryktet om dette nådde etter en tid menigheten i Jerusalem som straks sendte Barnabas dit. 23 Da han kom fram til Antiokia og fikk se det Gud i sin godhet hadde gjort i byen, ble han glad og oppfordret de troende til å holde seg til Herren Jesus av hele sitt hjerte. 24 Barnabas var en god mann, fylt av Guds Hellige Ånd og sterk i troen. Derfor fikk han være med å vinne enda flere for Herren.
25 Etter dette reiste Barnabas videre til Tarsus for å lete opp Saulus. 26 Da han hadde funnet ham, tok han Saulus med tilbake til Antiokia. Der stanset de i menigheten et helt år og underviste et stort antall mennesker. Det var i Antiokia at disiplene for første gangen fikk navnet kristne[b].
27 På denne tiden kom noen personer dit fra Jerusalem. Gud hadde gitt dem evner til å holde fram budskapet fra ham. 28 En som het Agabus, ble drevet av Guds Ånd til å reise seg opp i et møte og forutsi at en alvorlig sultekatastrofe ville ramme hele Romerriket. Den inntrådte i regjeringstiden til keiser Claudius. 29 Disiplene i Antiokia besluttet derfor å sende hjelp til de troende i Judea. Hver og en skulle gi så mye han hadde råd til. 30 De samlet sammen gavene og overlot alt til Barnabas og Saulus, som fikk i oppdrag å overlevere gavene til lederne i menighetene i Jerusalem.
En engel setter Peter fri fra fengslet
12 Omtrent på samme tiden begynte kong Herodes å arrestere og å mishandle flere av medlemmene i menigheten. 2 Han lot Jakob, som var bror til Johannes, bli halshugget med sverd. 3 Da han så at de religiøse lederne var tilfreds med dette, arresterte han også Peter. Dette skjedde samtidig som påskehøytiden[c] ble feiret. 4 Etter arrestasjonen satte han Peter i fengsel og lot fire vaktskift med fire mann i hvert skift bevokte ham. Herodes hadde tenkt at når påsken var over, skulle han føre Peter fram for folket og la de dømme ham. 5 Mens Peter var kastet i fengslet, ba menigheten intenst om at Gud skulle bevare ham.
6 Natten før han skulle bli stilt for retten, lå Peter og sov, lenket fast mellom to soldater, og utenfor celledøren var det andre soldater som voktet fengslet. 7 Da ble cellen plutselig fylt av lys, og en engel fra Herren sto der. Engelen støtte Peter i siden, vekket ham og sa: ”Reis deg opp, kvikt!” I samme øyeblikk falt lenkene fra hendene til Peter. 8 Engelen fortsatte: ”Ta på deg beltet og sandalene”. Mens Peter gjorde det, sa engelen: ”Bra, svøp nå kappen om deg og følg meg.”
9 Peter fulgte med engelen ut av cellen, men han trodde hele tiden at det var et syn og ikke noe som skjedde i virkeligheten. 10 De passerte først en vaktpost og så en til, og var til slutt framme ved jernporten som førte ut til byen. Porten åpnet seg for dem helt av seg selv, det var bare å gå rett ut! Da de hadde gått nedover gaten et lite stykke, var plutselig engelen borte!
11 Da Peter hadde roet seg litt, sa han til seg selv: ”Dette må likevel være virkelighet! Herren sendte virkelig sin engel og reddet meg fra Herodes, og fra alt det som jødene hadde ventet skulle ramme meg.” 12 Da han var helt seg selv igjen, gikk han hjem til Maria, som var mor til Johannes Markus. Der var hele huset fullt av troende som ba til Gud.
13 Peter dundret på porten, og en jente som het Rode, kom for å låse opp. 14 Da hun kjente igjen Peter sin stemme, ble hun så glad at hun glemte å åpne. I stedet sprang hun inn i huset igjen og fortalte til alle at Peter sto utenfor på gaten. 15 ”Du er fullstendig fra sans og samling”, ropte de. Men hun ga seg ikke, og de sa: ”Det er kanskje hans engel.[d]”
16 I mens fortsatte Peter å dundre på døren. Da de endelig åpnet og så at det virkelig var ham, ble de fra seg av overraskelse. 17 Han ga tegn om at de skulle være stille og fortalte hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet. Til slutt sa han: ”La Jakob[e] og de andre i menigheten få vite hva som har skjedd”, og så gikk han videre til et annen sted.
18 Da morgenen kom, ble det stor oppstandelse blant soldatene i fengslet. Ingen kunne fatte hva som hadde skjedd med Peter. 19 Da Herodes sendte bud etter Peter og ikke fikk tak i ham, satte han i verk forhør av vaktene og dømte samtlige til døden.
Etter dette dro Herodes fra Judea og ned til Cæsarea for å bo der.
Herodes dør
20 Innbyggerne i Tyrus og Sidon[f], som var avhengige av å bli supplert med mat fra Herodes sitt distrikt, hadde gjort Herodes sint. Forholdet hadde lenge vært spent mellom dem. De sendte derfor en felles delegasjon til Herodes for å be om fred. De lyktes med å få kongens kammerherre Blastus på sin side. 21 De fikk løfte om å treffe Herodes. På den fastsatte dagen tok Herodes på seg den kongelige kappen, satte seg på troen og talte til dem. 22 Folket hyllet ham og ropte: ”Det er en gud som taler og ikke noe menneske!” 23 I samme øyeblikk lot Herren en engel gjøre Herodes syk, etter som Herodes tok imot tilbedelse fra mennesker i stedet for å gi Gud æren. Han ble spist opp av ormer og døde.
Barnabas og Saulus blir sendt ut fra Antiokia
24 Budskapet om Jesus spredde seg til flere og flere. Mange mennesker kom til tro.
25 Siden Barnabas og Saulus hadde fullført oppdraget sitt i Jerusalem vendte de tilbake til Antiokia og tok Johannes Markus med seg.
13 I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”[g], Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. 2 En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” 3 Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.
Saulus blir Paulus. Paulus på Kypros
4 Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. 5 Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene[h] og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.
6 De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. 7 Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann.
Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. 8 Men trollmannen, som også ble kalt Elymas[i], motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.
9 Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: 10 ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? 11 Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.”
I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. 12 Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.
Paulus taler i Antiokia
13 Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia[j]. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. 14 Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia[k].
Da det ble hviledag[l], gikk de til synagogen[m] for å være med på gudstjenesten. 15 Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene[n], snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”
16 Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter[o], og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!
17 Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. 18 I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. 19 Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. 20 Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.
21 Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. 22 Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’[p] 23 Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.
24 Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. 25 Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.[q]’
26 Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. 27 Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap[r] bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. 28 Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. 29 Da de hadde sluttført alt som står i Skriften[s] når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.
30 Men Gud vakte ham opp fra de døde. 31 Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.
32-33 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:
’Du er min sønn.
I dag har jeg blitt din Far.’[t]
34 For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:
’Jeg skal innfri mitt Hellige og pålitelige løfte og gi dere alt det gode jeg lovet David.’[u]
35 Det løfte han tenkte på, var dette:
’Du skal ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’[v]
36 Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. 37 Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.
38 Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. 39 Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven[w]. 40 Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene[x]:
41 ’Pass nøye på, dere som håner sannheten.
Dere vil undre dere og bli til intet.
Jeg vil gjøre noe stort i deres tid,
noe som dere ikke kommer til å tro
den dagen de forteller det for dere.[y]’ ”
42 Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. 43 Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”
Paulus sprer budskapet om Jesus til andre enn jødene
44 På hviledagen[z] en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. 45 Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.
46 Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. 47 Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften[aa]:
’Jeg har gjort deg til et lys for alle folk,
for at du skal frelse alle på hele jorden.[ab]’ ”
48 Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. 49 De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.
50 Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. 51 Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine[ac] og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. 52 Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.
Footnotes
- 11:8 På gresk: Noe eller noen som er uverdige eller uverdige. I følge Moseloven, eller den jødiske loven, blir den som spiser noe som er forbudt, uverdig for Gud og må gå gjennom forskjellige seremonier for å bli renset.
- 11:26 ”Kristen” betyr ”tilhører Kristus”.
- 12:3 I grunnteksten: De usyrede brøds høytid. Jødene spiser i påskeuken bare brød som har blitt bakt uten gjær.
- 12:15 De siktet til hans ”skytsengel”, se Matteus sin fortelling om Jesus 18:10. Mange jøder trodde at denne engelen lignet et menneske og kunne vise seg for andre.
- 12:17 Jakob var bror til Jesus og leder for menigheten.
- 12:20 Tyrus og Sidon var fønikiske byer ved kysten av Middelhavet, nordvest for Galilea.
- 13:1 På gresk: Niger.
- 13:5 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
- 13:8 Elymas betyr ”trollmann” eller ”vis mann”.
- 13:13 Pamfylia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
- 13:14 Pisidia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.
- 13:14 I grunnteksten: Sabbat. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
- 13:14 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der.
- 13:15 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene.
- 13:16 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere av Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene.
- 13:22 Se Første Samuelsbok 13:14.
- 13:25 Dette var en oppgave for slaver.
- 13:27 Profetenes budskap er en av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. De to andre delene er Moseloven og salmene.
- 13:29 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
- 13:32-33 Disse ordene er brukt i Midtøsten før i tiden da en konge begynte oppgaven sin, dersom han var lydig mot en annen og større konge. For at vise at den nye kongen representerte den kongen som styrte hele riket, ble de kalt ”far” og ”sønn”. Se Salmenes bok 2:7.
- 13:34 Se Jesaja 55:3.
- 13:35 Se Salmenes bok 16:10.
- 13:39 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
- 13:40 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
- 13:41 Se Habakkuk 1:5.
- 13:44 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen.
- 13:47 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
- 13:47 Se Jesaja 49:6.
- 13:51 Å ”riste støvet av føttene” var en måte å vise at innbyggerne selv fikk ta ansvaret for det de gjorde.
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.