Font Size
2 Krønikebok 34-36
Det Norsk Bibelselskap 1930
2 Krønikebok 34-36
Det Norsk Bibelselskap 1930
34 Josias var åtte år gammel da han blev konge, og han regjerte en og tretti år i Jerusalem.
2 Han gjorde hvad rett var i Herrens øine, og vandret på sin far Davids veier; han vek ikke av hverken til høire eller til venstre.
3 I det åttende år av sin regjering, da han ennu var en ungdom, begynte han å søke Davids, sin fars Gud, og i det tolvte år begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhaugene og Astarte-billedene og de utskårne og støpte billeder.
4 De rev ned Ba'alenes altere, mens han så på det, og solstøttene som stod ovenpå dem, hugg han i stykker, og Astarte-billedene og de utskårne og støpte billeder sønderslo han og knuste dem, og støvet av dem strødde han på de folks graver som hadde ofret til dem,
5 og prestenes ben brente han på deres altere. Således renset han Juda og Jerusalem.
6 Og rundt omkring i Manasses og Efra'ims og Simeons byer like til Naftali gjennemsøkte han husene,
7 og han rev ned alterne og Astarte-billedene, og de utskårne billeder sønderslo han og knuste dem, og alle solstøttene i hele Israels land hugg han i stykker; så vendte han tilbake til Jerusalem.
8 Og i det attende år av sin regjering, mens han holdt på å rense landet og Herrens hus, sendte han Safan, Asaljas sønn, og byens høvedsmann Ma'aseja og historieskriveren Joah, Jaokas' sønn, avsted for å sette i stand Herrens, hans Guds hus.
9 Da de kom til ypperstepresten Hilkias, gav de fra sig de penger som var kommet inn til Guds hus, og som de levitter som var voktere ved dørtreskelen, hadde samlet inn fra Manasse og Efra'im og hele resten av Israel og fra hele Juda og Benjamin og Jerusalems innbyggere -
10 de overgav dem til dem som forestod arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus; og de gav dem til dem som utførte arbeidet - dem som arbeidet i Herrens hus og skulde utbedre huset og sette det i stand,
11 til tømmermennene og bygningsmennene til innkjøp av hugne stener og tre til bindingsbjelkene og til å tømre op igjen de bygninger som Judas konger hadde latt forfalle.
12 Mennene arbeidet med troskap på verket. Nogen av levittene var satt til å ha tilsyn med dem; det var Jahat og Obadja av Meraris barn og Sakarja og Mesullam av kahatittenes barn og alle de levitter som forstod sig på musikkinstrumenter.
13 De hadde også rådighet over bærerne og tilsyn med alle arbeiderne ved hvert enkelt arbeid. Nogen av levittene var også skrivere og opsynsmenn og dørvoktere.
14 Da de nu tok ut de penger som var kommet inn til Herrens hus, fant presten Hilkias boken med Herrens lov, som var gitt ved Moses.
15 Da tok Hilkias til orde og sa til statsskriveren Safan: Jeg har funnet lovboken i Herrens hus. Og Hilkias overgav boken til Safan.
16 Safan bar boken til kongen, og han gav med det samme melding til kongen og sa: Dine tjenere gjør alt som er dem pålagt;
17 de har tømt ut de penger som fantes i Herrens hus, og overgitt dem til tilsynsmennene og til dem som forestår arbeidet.
18 Og statsskriveren Safan fortalte kongen at presten Hilkias hadde overgitt ham en bok. Og Safan leste op av den for kongen.
19 Da kongen hørte lovens ord, sønderrev han sine klær.
20 Og kongen bød Hilkias og Akikam, Safans sønn, og Abdon, Mikas sønn, og statsskriveren Safan og kongens tjener Asaja:
21 Gå og spør Herren for mig og for dem som er blitt igjen i Israel og Juda, om det som står i den bok som nu er funnet! For stor er Herrens vrede, som er utøst over oss fordi våre fedre ikke har holdt Herrens ord og ikke gjort alt det som skrevet er i denne bok.
22 Så gikk Hilkias og de andre som kongen sendte avsted, til profetinnen Hulda, hustru til klædeskammer-vokteren Sallum, sønn av Tokhat, Kasras sønn; hun bodde i Jerusalem i den annen bydel; og de talte med henne således som det var dem pålagt.
23 Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mann som har sendt eder til mig:
24 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette sted og dets innbyggere - alle de forbannelser som er skrevet i den bok de har lest for Judas konge,
25 fordi de har forlatt mig og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med alt sine henders verk; min vrede skal utøses over dette sted, og den skal ikke utslukkes.
26 Og til Judas konge, som sendte eder for å spørre Herren, til ham skal I si således: Så sier Herren, Israels Gud, om de ord som du har hørt:
27 Fordi ditt hjerte blev bløtt, og du ydmyket dig for Guds åsyn da du hørte hans ord mot dette sted og dets innbyggere - fordi du ydmyket dig for mitt åsyn og sønderrev dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren.
28 Så vil jeg da samle dig til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred, og dine øine skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette sted og dets innbyggere. Med dette svar kom de tilbake til kongen.
29 Da sendte kongen bud og lot kalle sammen alle Judas og Jerusalems eldste.
30 Og kongen gikk op til Herrens hus, og hver mann av Juda og Jerusalems innbyggere fulgte ham, prestene og levittene og alt folket, både store og små; og han leste op for dem alt det som stod skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus.
31 Og kongen stod på sin plass og gjorde den pakt for Herrens åsyn at han vilde følge Herren og holde hans bud og hans vidnesbyrd og hans forskrifter av alt sitt hjerte og av all sin sjel - at han vilde gjøre efter paktens ord, som var skrevet i denne bok.
32 Og han lot alle som fantes i Jerusalem og Benjamin, trede inn i pakten; og Jerusalems innbyggere gjorde efter den pakt de hadde inngått med Gud, sine fedres Gud.
33 Og Josias tok bort alle vederstyggeligheter fra alle de land som hørte Israels barn til, og han holdt alle som fantes i Israel, til å tjene Herren sin Gud. Så lenge han levde, vek de ikke av fra Herren, sine fedres Gud.
35 Så holdt Josias påske for Herren i Jerusalem, og de slaktet påskelammet på den fjortende dag i den første måned.
2 Han satte prestene til det de skulde vareta, og styrket dem til tjenesten i Herrens hus.
3 Og han sa til levittene, som lærte hele Israel, og som var helliget til Herren: Sett den hellige ark i det hus som Israels konge Salomo, Davids sønn, har bygget! I har ikke mere noget å bære på skuldrene; tjen nu Herren eders Gud og hans folk Israel!
4 Gjør eder rede efter eders familier, i eders skifter, således som det er foreskrevet av Israels konge David og av hans sønn Salomo,
5 og still eder op i helligdommen efter eders brødres, det menige folks familie-avdelinger, således at det på hver av dem kommer en avdeling av en levitt-familie!
6 Slakt så påskelammet og hellige eder og lag det til for eders brødre, så I gjør efter Herrens ord ved Moses!
7 Josias gav det menige folk tretti tusen stykker småfe, lam og kje, alt sammen til påskeoffer for alle som var der, og likeledes tre tusen stykker storfe; dette gav kongen av sin egen eiendom.
8 Og hans høvdinger gav frivillige gaver til folket, til prestene og levittene; Hilkias og Sakarja og Jehiel, forstanderne for Guds hus, gav prestene to tusen og seks hundre stykker småfe til påskeoffer og tre hundre stykker storfe.
9 Og Konanja og hans brødre Semaja og Netanel, og Hasabja og Je'iel og Josabad, de øverste blandt levittene, gav levittene fem tusen stykker småfe til påskeoffer og fem hundre stykker storfe.
10 Således kom tjenesten i sin rette skikk, og prestene stod på sin plass og likeså levittene efter sine skifter, således som kongen hadde befalt.
11 De[a] slaktet påskelammene, og prestene sprengte blodet, som de rakte dem, og levittene flådde dem.
12 Så skilte de fra brennofferet[b] og gav det til det menige folk efter deres familie-avdelinger, så de kunde ofre det til Herren, som foreskrevet er i Mose bok. På samme måte gjorde de også med storfeet.
13 Påskelammet stekte de over ilden, som foreskrevet var, og offerkjøttet[c] kokte de i gryter, kjeler og panner og skyndte sig å bære det ut til hele det menige folk.
14 Så laget de det til for sig selv og for prestene; for prestene, Arons sønner, holdt helt til om natten på med å ofre fettstykkene av brennofferet; derfor laget levittene det til for sig selv og for prestene, Arons sønner.
15 Sangerne, Asafs sønner, stod på sin plass, således som David og Asaf og Heman og kongens seer Jedutun hadde foreskrevet, og dørvokterne ved hver sin port; de hadde ikke nødig å gå fra sin tjeneste, for deres brødre, de andre levitter, laget til for dem.
16 Således kom hele Herrens tjeneste den dag i sin rette skikk, og de holdt påske og ofret brennoffere på Herrens alter, således som kong Josias hadde befalt.
17 De av Israels barn som var til stede, holdt dengang påske og de usyrede brøds høitid i syv dager.
18 En påske som denne var ikke blitt holdt i Israel siden profeten Samuels dager, heller ikke hadde nogen av Israels konger holdt en påske som den Josias og prestene og levittene og hele Juda og de av Israel som var til stede, og Jerusalems innbyggere nu holdt.
19 Det var først i det attende år av Josias' regjering at en sådan påske blev holdt.
20 En tid efterat alt dette hadde gått for sig, og da Josias hadde fått huset i stand, drog kongen i Egypten Neko op for å stride ved Karkemis ved Frat; og Josias drog ut mot ham.
21 Da sendte Neko bud til ham og lot si: Hvad har jeg med dig å gjøre, Judas konge? Det er ikke mot dig jeg kommer idag, men mot det kongehus som jeg stadig ligger i krig med[d], og Gud har sagt at jeg skulde være snar. La være å stride mot Gud! Han er med mig. Ta dig i vare så han ikke ødelegger dig!
22 Men Josias vendte ikke om fra ham; han forklædde sig og vilde stride med ham og hørte ikke på Nekos ord, som kom fra Guds munn, men drog ut for å stride med ham i Megiddo-dalen.
23 Men bueskytterne rammet kong Josias; da sa kongen til sine tjenere: Før mig bort! Jeg er hårdt såret.
24 Hans tjenere bar ham da bort fra vognen og kjørte ham på en annen av hans vogner til Jerusalem; der døde han og blev begravet i sine fedres graver; og hele Juda og Jerusalem sørget over Josias.
25 Og Jeremias kvad en klagesang over Josias, og alle sangerne og sangerinnene talte i sine klagesanger om Josias, og det har de gjort like til denne dag; det blev til en fast skikk i Israel å synge disse sanger, og de finnes opskrevet blandt klagesangene.
26 Hvad som ellers er å fortelle om Josias og om de fromme gjerninger han gjorde i lydighet mot det som skrevet er i Herrens lov,
27 hvad som er å fortelle om ham, både i hans første og i hans senere dager, det er opskrevet i boken om Israels og Judas konger.
36 Landets folk tok og gjorde Joakas, Josias' sønn, til konge i hans fars sted i Jerusalem.
2 Joakas var tre og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte tre måneder i Jerusalem.
3 Men kongen i Egypten avsatte ham, så han ikke lenger var konge i Jerusalem, og lot landet bøte hundre talenter sølv og en talent gull.
4 Så gjorde kongen i Egypten Neko hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem og forandret hans navn til Jojakim, men hans bror Joakas tok han med sig og førte ham til Egypten.
5 Jojakim var fem og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte elleve år i Jerusalem. Han gjorde hvad ondt var i Herrens, hans Guds øine.
6 Kongen i Babel Nebukadnesar drog op mot ham og lot ham binde med to kobberlenker for å føre ham til Babel.
7 Nebukadnesar førte også en del av karene i Herrens hus til Babel og satte dem i sitt tempel i Babel.
8 Hvad som ellers er å fortelle om Jojakim og om de vederstyggelige ting han gjorde sig skyldig i, og hvad ondt det ellers fantes hos ham, det er opskrevet i boken om Israels og Judas konger. Og hans sønn Jojakin blev konge i hans sted.
9 Jojakin var atten år gammel da han blev konge, og han regjerte tre måneder og ti dager i Jerusalem. Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine.
10 Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar krigsfolk avsted og lot ham føre til Babel, og med ham de kostbare kar i Herrens hus, og han gjorde hans bror[e] Sedekias til konge over Juda og Jerusalem.
11 Sedekias var en og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte elleve år i Jerusalem.
12 Han gjorde hvad ondt var i Herrens, hans Guds øine; han ydmyket sig ikke for profeten Jeremias, hvis ord kom fra Herrens munn.
13 Han gjorde også oprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge sig troskap ved Gud; han var hårdnakket og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til Herren, Israels Gud.
14 Også alle prestenes og folkets høvdinger forsyndet sig storlig og fulgte alle hedningefolkenes vederstyggelige skikker, og de gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem.
15 Herren, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent; for han ynkedes over sitt folk og over sin bolig.
16 Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil Herrens vrede mot sitt folk blev så sterk at det ikke lenger var nogen lægedom.
17 Da lot han kaldeernes konge dra op mot dem, og han drepte deres unge menn med sverdet i deres hellige hus og sparte hverken unggutter eller jomfruer eller gamle og gråhårede - alle gav han i hans hånd.
18 Alle karene i Guds hus, både store og små, og skattene i Herrens hus og kongens og hans høvdingers skatter - alt førte han til Babel.
19 De brente op Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de op med ild, og alle dets kostbare kar blev ødelagt.
20 Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de blev hans og hans sønners træler, til perserriket fikk makten,
21 forat Herrens ord i Jeremias' munn skulde bli opfylt - til landet hadde gjort fyldest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile - til sytti år var gått til ende.
22 Så var det i perserkongen Kyros' første år; da vakte Herren, forat hans ord i Jeremias' munn skulde opfylles, slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse:
23 Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt mig alle jordens riker, og han har pålagt mig å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda. Er det nogen blandt eder av alt hans folk, så være Herren hans Gud med ham, og han kan dra dit!
Footnotes
- 2 Krønikebok 35:11 levittene; 2KR 30, 16.
- 2 Krønikebok 35:12 de stykker som skulde ofres som brennoffer.
- 2 Krønikebok 35:13 2KR 35, 7-9.
- 2 Krønikebok 35:21 d.e. mot Assyrias konge, 2KG 23, 29.
- 2 Krønikebok 36:10 farbror, 2KG 24, 17.
2 Chronicles 34-36
New International Version
2 Chronicles 34-36
New International Version
Josiah’s Reforms(A)(B)(C)
34 Josiah(D) was eight years old when he became king,(E) and he reigned in Jerusalem thirty-one years. 2 He did what was right in the eyes of the Lord and followed the ways of his father David,(F) not turning aside to the right or to the left.
3 In the eighth year of his reign, while he was still young, he began to seek the God(G) of his father David. In his twelfth year he began to purge Judah and Jerusalem of high places, Asherah poles and idols. 4 Under his direction the altars of the Baals were torn down; he cut to pieces the incense altars that were above them, and smashed the Asherah poles(H) and the idols. These he broke to pieces and scattered over the graves of those who had sacrificed to them.(I) 5 He burned(J) the bones of the priests on their altars, and so he purged Judah and Jerusalem. 6 In the towns of Manasseh, Ephraim and Simeon, as far as Naphtali, and in the ruins around them, 7 he tore down the altars and the Asherah poles and crushed the idols to powder(K) and cut to pieces all the incense altars throughout Israel. Then he went back to Jerusalem.
8 In the eighteenth year of Josiah’s reign, to purify the land and the temple, he sent Shaphan son of Azaliah and Maaseiah the ruler of the city, with Joah son of Joahaz, the recorder, to repair the temple of the Lord his God.
9 They went to Hilkiah(L) the high priest and gave him the money that had been brought into the temple of God, which the Levites who were the gatekeepers had collected from the people of Manasseh, Ephraim and the entire remnant of Israel and from all the people of Judah and Benjamin and the inhabitants of Jerusalem. 10 Then they entrusted it to the men appointed to supervise the work on the Lord’s temple. These men paid the workers who repaired and restored the temple. 11 They also gave money(M) to the carpenters and builders to purchase dressed stone, and timber for joists and beams for the buildings that the kings of Judah had allowed to fall into ruin.(N)
12 The workers labored faithfully.(O) Over them to direct them were Jahath and Obadiah, Levites descended from Merari, and Zechariah and Meshullam, descended from Kohath. The Levites—all who were skilled in playing musical instruments—(P) 13 had charge of the laborers(Q) and supervised all the workers from job to job. Some of the Levites were secretaries, scribes and gatekeepers.
The Book of the Law Found(R)(S)
14 While they were bringing out the money that had been taken into the temple of the Lord, Hilkiah the priest found the Book of the Law of the Lord that had been given through Moses. 15 Hilkiah said to Shaphan the secretary, “I have found the Book of the Law(T) in the temple of the Lord.” He gave it to Shaphan.
16 Then Shaphan took the book to the king and reported to him: “Your officials are doing everything that has been committed to them. 17 They have paid out the money that was in the temple of the Lord and have entrusted it to the supervisors and workers.” 18 Then Shaphan the secretary informed the king, “Hilkiah the priest has given me a book.” And Shaphan read from it in the presence of the king.
19 When the king heard the words of the Law,(U) he tore(V) his robes. 20 He gave these orders to Hilkiah, Ahikam son of Shaphan(W), Abdon son of Micah,[a] Shaphan the secretary and Asaiah the king’s attendant: 21 “Go and inquire of the Lord for me and for the remnant in Israel and Judah about what is written in this book that has been found. Great is the Lord’s anger that is poured out(X) on us because those who have gone before us have not kept the word of the Lord; they have not acted in accordance with all that is written in this book.”
22 Hilkiah and those the king had sent with him[b] went to speak to the prophet(Y) Huldah, who was the wife of Shallum son of Tokhath,[c] the son of Hasrah,[d] keeper of the wardrobe. She lived in Jerusalem, in the New Quarter.
23 She said to them, “This is what the Lord, the God of Israel, says: Tell the man who sent you to me, 24 ‘This is what the Lord says: I am going to bring disaster(Z) on this place and its people(AA)—all the curses(AB) written in the book that has been read in the presence of the king of Judah. 25 Because they have forsaken me(AC) and burned incense to other gods and aroused my anger by all that their hands have made,[e] my anger will be poured out on this place and will not be quenched.’ 26 Tell the king of Judah, who sent you to inquire of the Lord, ‘This is what the Lord, the God of Israel, says concerning the words you heard: 27 Because your heart was responsive(AD) and you humbled(AE) yourself before God when you heard what he spoke against this place and its people, and because you humbled yourself before me and tore your robes and wept in my presence, I have heard you, declares the Lord. 28 Now I will gather you to your ancestors,(AF) and you will be buried in peace. Your eyes will not see all the disaster I am going to bring on this place and on those who live here.’”(AG)
So they took her answer back to the king.
29 Then the king called together all the elders of Judah and Jerusalem. 30 He went up to the temple of the Lord(AH) with the people of Judah, the inhabitants of Jerusalem, the priests and the Levites—all the people from the least to the greatest. He read in their hearing all the words of the Book of the Covenant, which had been found in the temple of the Lord. 31 The king stood by his pillar(AI) and renewed the covenant(AJ) in the presence of the Lord—to follow(AK) the Lord and keep his commands, statutes and decrees with all his heart and all his soul, and to obey the words of the covenant written in this book.
32 Then he had everyone in Jerusalem and Benjamin pledge themselves to it; the people of Jerusalem did this in accordance with the covenant of God, the God of their ancestors.
33 Josiah removed all the detestable(AL) idols from all the territory belonging to the Israelites, and he had all who were present in Israel serve the Lord their God. As long as he lived, they did not fail to follow the Lord, the God of their ancestors.
Josiah Celebrates the Passover(AM)
35 Josiah celebrated the Passover(AN) to the Lord in Jerusalem, and the Passover lamb was slaughtered on the fourteenth day of the first month. 2 He appointed the priests to their duties and encouraged them in the service of the Lord’s temple. 3 He said to the Levites, who instructed(AO) all Israel and who had been consecrated to the Lord: “Put the sacred ark in the temple that Solomon son of David king of Israel built. It is not to be carried about on your shoulders. Now serve the Lord your God and his people Israel. 4 Prepare yourselves by families in your divisions,(AP) according to the instructions written by David king of Israel and by his son Solomon.
5 “Stand in the holy place with a group of Levites for each subdivision of the families of your fellow Israelites, the lay people. 6 Slaughter the Passover lambs, consecrate yourselves(AQ) and prepare the lambs for your fellow Israelites, doing what the Lord commanded through Moses.”
7 Josiah provided for all the lay people who were there a total of thirty thousand lambs and goats for the Passover offerings,(AR) and also three thousand cattle—all from the king’s own possessions.(AS)
8 His officials also contributed(AT) voluntarily to the people and the priests and Levites. Hilkiah,(AU) Zechariah and Jehiel, the officials in charge of God’s temple, gave the priests twenty-six hundred Passover offerings and three hundred cattle. 9 Also Konaniah(AV) along with Shemaiah and Nethanel, his brothers, and Hashabiah, Jeiel and Jozabad,(AW) the leaders of the Levites, provided five thousand Passover offerings and five hundred head of cattle for the Levites.
10 The service was arranged and the priests stood in their places with the Levites in their divisions(AX) as the king had ordered.(AY) 11 The Passover lambs were slaughtered,(AZ) and the priests splashed against the altar the blood handed to them, while the Levites skinned the animals. 12 They set aside the burnt offerings to give them to the subdivisions of the families of the people to offer to the Lord, as it is written in the Book of Moses. They did the same with the cattle. 13 They roasted the Passover animals over the fire as prescribed,(BA) and boiled the holy offerings in pots, caldrons and pans and served them quickly to all the people. 14 After this, they made preparations for themselves and for the priests, because the priests, the descendants of Aaron, were sacrificing the burnt offerings and the fat portions(BB) until nightfall. So the Levites made preparations for themselves and for the Aaronic priests.
15 The musicians,(BC) the descendants of Asaph, were in the places prescribed by David, Asaph, Heman and Jeduthun the king’s seer. The gatekeepers at each gate did not need to leave their posts, because their fellow Levites made the preparations for them.
16 So at that time the entire service of the Lord was carried out for the celebration of the Passover and the offering of burnt offerings on the altar of the Lord, as King Josiah had ordered. 17 The Israelites who were present celebrated the Passover at that time and observed the Festival of Unleavened Bread for seven days. 18 The Passover had not been observed like this in Israel since the days of the prophet Samuel; and none of the kings of Israel had ever celebrated such a Passover as did Josiah, with the priests, the Levites and all Judah and Israel who were there with the people of Jerusalem. 19 This Passover was celebrated in the eighteenth year of Josiah’s reign.
The Death of Josiah(BD)
20 After all this, when Josiah had set the temple in order, Necho king of Egypt went up to fight at Carchemish(BE) on the Euphrates,(BF) and Josiah marched out to meet him in battle. 21 But Necho sent messengers to him, saying, “What quarrel is there, king of Judah, between you and me? It is not you I am attacking at this time, but the house with which I am at war. God has told(BG) me to hurry; so stop opposing God, who is with me, or he will destroy you.”
22 Josiah, however, would not turn away from him, but disguised(BH) himself to engage him in battle. He would not listen to what Necho had said at God’s command but went to fight him on the plain of Megiddo.
23 Archers(BI) shot King Josiah, and he told his officers, “Take me away; I am badly wounded.” 24 So they took him out of his chariot, put him in his other chariot and brought him to Jerusalem, where he died. He was buried in the tombs of his ancestors, and all Judah and Jerusalem mourned for him.
25 Jeremiah composed laments for Josiah, and to this day all the male and female singers commemorate Josiah in the laments.(BJ) These became a tradition in Israel and are written in the Laments.(BK)
26 The other events of Josiah’s reign and his acts of devotion in accordance with what is written in the Law of the Lord— 27 all the events, from beginning to end, are written in the book of the kings of Israel and Judah. 36 1 And the people(BL) of the land took Jehoahaz son of Josiah and made him king in Jerusalem in place of his father.
Jehoahaz King of Judah(BM)
2 Jehoahaz[f] was twenty-three years old when he became king, and he reigned in Jerusalem three months. 3 The king of Egypt dethroned him in Jerusalem and imposed on Judah a levy of a hundred talents[g] of silver and a talent[h] of gold. 4 The king of Egypt made Eliakim, a brother of Jehoahaz, king over Judah and Jerusalem and changed Eliakim’s name to Jehoiakim. But Necho(BN) took Eliakim’s brother Jehoahaz and carried him off to Egypt.(BO)
Jehoiakim King of Judah(BP)
5 Jehoiakim(BQ) was twenty-five years old when he became king, and he reigned in Jerusalem eleven years. He did evil in the eyes of the Lord his God. 6 Nebuchadnezzar(BR) king of Babylon attacked him and bound him with bronze shackles to take him to Babylon.(BS) 7 Nebuchadnezzar also took to Babylon articles from the temple of the Lord and put them in his temple[i] there.(BT)
8 The other events of Jehoiakim’s reign, the detestable things he did and all that was found against him, are written in the book of the kings of Israel and Judah. And Jehoiachin his son succeeded him as king.
Jehoiachin King of Judah(BU)
9 Jehoiachin(BV) was eighteen[j] years old when he became king, and he reigned in Jerusalem three months and ten days. He did evil in the eyes of the Lord. 10 In the spring, King Nebuchadnezzar sent for him and brought him to Babylon,(BW) together with articles of value from the temple of the Lord, and he made Jehoiachin’s uncle,[k] Zedekiah, king over Judah and Jerusalem.
Zedekiah King of Judah(BX)
11 Zedekiah(BY) was twenty-one years old when he became king, and he reigned in Jerusalem eleven years. 12 He did evil in the eyes of the Lord(BZ) his God and did not humble(CA) himself before Jeremiah the prophet, who spoke the word of the Lord. 13 He also rebelled against King Nebuchadnezzar, who had made him take an oath(CB) in God’s name. He became stiff-necked(CC) and hardened his heart and would not turn to the Lord, the God of Israel. 14 Furthermore, all the leaders of the priests and the people became more and more unfaithful,(CD) following all the detestable practices of the nations and defiling the temple of the Lord, which he had consecrated in Jerusalem.
The Fall of Jerusalem(CE)(CF)
15 The Lord, the God of their ancestors, sent word to them through his messengers(CG) again and again,(CH) because he had pity on his people and on his dwelling place. 16 But they mocked God’s messengers, despised his words and scoffed(CI) at his prophets until the wrath(CJ) of the Lord was aroused against his people and there was no remedy.(CK) 17 He brought up against them the king of the Babylonians,[l](CL) who killed their young men with the sword in the sanctuary, and did not spare young men(CM) or young women, the elderly or the infirm.(CN) God gave them all into the hands of Nebuchadnezzar.(CO) 18 He carried to Babylon all the articles(CP) from the temple of God, both large and small, and the treasures of the Lord’s temple and the treasures of the king and his officials. 19 They set fire(CQ) to God’s temple(CR) and broke down the wall(CS) of Jerusalem; they burned all the palaces and destroyed(CT) everything of value there.(CU)
20 He carried into exile(CV) to Babylon the remnant, who escaped from the sword, and they became servants(CW) to him and his successors until the kingdom of Persia came to power. 21 The land enjoyed its sabbath rests;(CX) all the time of its desolation it rested,(CY) until the seventy years(CZ) were completed in fulfillment of the word of the Lord spoken by Jeremiah.
22 In the first year of Cyrus(DA) king of Persia, in order to fulfill the word of the Lord spoken by Jeremiah, the Lord moved the heart of Cyrus king of Persia to make a proclamation throughout his realm and also to put it in writing:
23 “This is what Cyrus king of Persia says:
“‘The Lord, the God of heaven, has given me all the kingdoms of the earth and he has appointed(DB) me to build a temple for him at Jerusalem in Judah. Any of his people among you may go up, and may the Lord their God be with them.’”
Footnotes
- 2 Chronicles 34:20 Also called Akbor son of Micaiah
- 2 Chronicles 34:22 One Hebrew manuscript, Vulgate and Syriac; most Hebrew manuscripts do not have had sent with him.
- 2 Chronicles 34:22 Also called Tikvah
- 2 Chronicles 34:22 Also called Harhas
- 2 Chronicles 34:25 Or by everything they have done
- 2 Chronicles 36:2 Hebrew Joahaz, a variant of Jehoahaz; also in verse 4
- 2 Chronicles 36:3 That is, about 3 3/4 tons or about 3.4 metric tons
- 2 Chronicles 36:3 That is, about 75 pounds or about 34 kilograms
- 2 Chronicles 36:7 Or palace
- 2 Chronicles 36:9 One Hebrew manuscript, some Septuagint manuscripts and Syriac (see also 2 Kings 24:8); most Hebrew manuscripts eight
- 2 Chronicles 36:10 Hebrew brother, that is, relative (see 2 Kings 24:17)
- 2 Chronicles 36:17 Or Chaldeans
Johannes 19:1-22
Det Norsk Bibelselskap 1930
Johannes 19:1-22
Det Norsk Bibelselskap 1930
19 Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke.
2 Og stridsmennene flettet en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham, og gikk frem for ham og sa:
3 Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet.
4 Pilatus gikk da atter ut og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner nogen skyld hos ham.
5 Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og han sa til dem: Se det menneske!
6 Da nu yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest, korsfest! Pilatus sier til dem: Ta I ham og korsfest ham! for jeg finner ingen skyld hos ham.
7 Jødene svarte ham: Vi har en lov, og efter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort sig selv til Guds Sønn.
8 Da nu Pilatus hørte dette ord, blev han ennu mere redd,
9 og han gikk atter inn i borgen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus gav ham intet svar.
10 Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale med mig? Vet du ikke at jeg har makt til å gi dig fri og har makt til å korsfeste dig?
11 Jesus svarte: Du hadde ingen makt over mig hvis det ikke var gitt dig ovenfra; derfor har han som overgav mig til dig, større synd.
12 På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren.
13 Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata.
14 Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge!
15 De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren.
16 Da overgav han ham til dem til å korsfestes.
17 Så tok de Jesus med sig, og han bar sitt kors og gikk ut til det sted som kalles Hodeskalle-stedet, på hebraisk Golgata;
18 der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellem.
19 Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge.
20 Denne innskrift leste da mange av jødene; for det sted hvor Jesus blev korsfestet, var nær ved byen, og den var skrevet på hebraisk, latin og gresk.
21 Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge!
22 Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg.
Read full chapter
Johannes 19:1-22
En Levende Bok
Johannes 19:1-22
En Levende Bok
Pilatus dømmer Jesus til døden
19 Da ga Pilatus befaling til at Jesus skulle bli pisket. 2 Soldatene laget en krone av tornekratt og satte den på hodet hans og kledde på ham en høyrød[a] kappe. 3 De gikk fram til ham og sa: ”Leve jødenes konge”, og så slo de ham i ansiktet.
4 Senere gikk Pilatus igjen ut og sa til folket: ”Nå sender jeg ham ut til dere, slik at dere skal forstå at jeg ikke finner ham skyldig i noe.” 5 Da Jesus kom ut med tornekronen og den mørkerøde kappen på seg, sa Pilatus: ”Her er mannen!”
6 Da øversteprestene og tempelvaktene fikk se ha, begynte de å rope: ”La ham spikres fast på et kors, spikre ham fast på et kors!”
Pilatus sa: ”Dere får selv ta ham og spikre ham fast. Jeg finner han ikke skyldig i noe.” 7 Men de religiøse lederne svarte: ”I følge vår lov[b] skal han dø, for han har gitt seg ut for å være Guds sønn.”
8 Da Pilatus hørte dette, ble han virkelig redd. 9 Han førte Jesus inn i huset på nytt og spurte ham: ”Hvor kommer du fra?” Men Jesus svarte ham ikke.
10 ”Vil du ikke svare meg?” spurte Pilatus. ”Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å la deg blir spikret fast på et kors?”
11 Jesus svarte: ”Du ville ikke ha noen som helst makt over meg om du ikke hadde fått den av Gud. Derfor har de som overlot meg til deg, gjort seg skyldige i en større synd.”
12 Da forsøkte Pilatus å finne en måte å frigi Jesus på, men folket ropte: ”Dersom du setter han fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg til konge, gjør egentlig opprør mot keiseren.” 13 Da Pilatus hørte det de sa, førte han Jesus ut til dem på nytt og satte seg på dommersete på det stedet som ble kalt Steingården, og som på arameisk[c] heter ”Gabbata”. 14 Klokken var nå rundt tolv[d] på dagen, og det var fredag, som kalles forberedelsesdagen før påskehøytiden[e]. Pilatus sa til jødene: ”Her har dere kongen deres.”
15 Folket skrek: ”Bort med ham. La ham spikres fast på et kors!”
Da spurte Pilatus: ”Skal jeg virkelig henrette kongen deres på et kors?”
Men øversteprestene svarte: ”Vi har ingen annen konge enn keiseren.”
16 Da resignerte Pilatus og overlot Jesus til soldatene for at de skulle føre ham bort og la ham spikres fast på et kors.
Jesus blir spikret fast på et kors
Soldatene tok ham med seg. 17 Jesus ble tvunget til selv å bære korset sitt til det stedet som ble kalt Hodeskallen, som på arameisk heter ”Golgata”.
18 Der spikret de ham og to andre menn fast på hvert sitt kors. Jesus hengte de i midten og de to andre på hver sin side av ham. 19 Pilatus hadde fått skrevet en plakat som ble satt opp på korset. Der sto det: ”Jesus fra Nasaret, jødenes konge”. 20 Teksten var skrevet både på arameisk, latin og gresk. Etter som stedet der Jesus ble henrettet, lå nær byen, var det mange som leste plakaten.
21 Øversteprestene gikk da til Pilatus og forlangte: ”Få endret teksten fra dette med ’Jødenes konge’ til ’Han har sagt: Jeg er jødenes konge.’ ”
22 Men Pilatus svarte: ”Det jeg skrev, det skrev jeg! Ikke noe som helst skal bli endret.”
Read full chapterFootnotes
- 19:2 På gresk: rød som purpur. Fargen var et symbol for kongelig makt.
- 19:7 De viser til Moseloven, eller den jødiske loven, som finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
- 19:13 Eller: hebraisk, det vil si hebreerne eller jødenes språk. Men hverdagens språk for Israels folk var arameisk. Se også v.17 og 20.
- 19:14 På gresk ”sjette timen”. I Markus sin fortelling om Jesus 15:25 står det at Jesus ble spikret fast på korset ved den ”tredje timen” altså klokken ni på morgenen. Enten er det en skrivefeil i Markus sin fortelling, eller så bruker Johannes seg av romersk tid, noe som skulle bety at klokken var seks på morgenen.
- 19:14 ”Påske” kommer fra hebraisk ”pésach” eller ”pasách” som betyr ”gå forbi” eller ”skåne”. Jødene sin påske feires til minne om hvordan Gud reddet dem ut av slaveriet i Egypt. Se Andre Mosebok 12:1-27.
John 19:1-22
New International Version
John 19:1-22
New International Version
Jesus Sentenced to Be Crucified(A)
19 Then Pilate took Jesus and had him flogged.(B) 2 The soldiers twisted together a crown of thorns and put it on his head. They clothed him in a purple robe 3 and went up to him again and again, saying, “Hail, king of the Jews!”(C) And they slapped him in the face.(D)
4 Once more Pilate came out and said to the Jews gathered there, “Look, I am bringing him out(E) to you to let you know that I find no basis for a charge against him.”(F) 5 When Jesus came out wearing the crown of thorns and the purple robe,(G) Pilate said to them, “Here is the man!”
6 As soon as the chief priests and their officials saw him, they shouted, “Crucify! Crucify!”
But Pilate answered, “You take him and crucify him.(H) As for me, I find no basis for a charge against him.”(I)
7 The Jewish leaders insisted, “We have a law, and according to that law he must die,(J) because he claimed to be the Son of God.”(K)
8 When Pilate heard this, he was even more afraid, 9 and he went back inside the palace.(L) “Where do you come from?” he asked Jesus, but Jesus gave him no answer.(M) 10 “Do you refuse to speak to me?” Pilate said. “Don’t you realize I have power either to free you or to crucify you?”
11 Jesus answered, “You would have no power over me if it were not given to you from above.(N) Therefore the one who handed me over to you(O) is guilty of a greater sin.”
12 From then on, Pilate tried to set Jesus free, but the Jewish leaders kept shouting, “If you let this man go, you are no friend of Caesar. Anyone who claims to be a king(P) opposes Caesar.”
13 When Pilate heard this, he brought Jesus out and sat down on the judge’s seat(Q) at a place known as the Stone Pavement (which in Aramaic(R) is Gabbatha). 14 It was the day of Preparation(S) of the Passover; it was about noon.(T)
“Here is your king,”(U) Pilate said to the Jews.
15 But they shouted, “Take him away! Take him away! Crucify him!”
“Shall I crucify your king?” Pilate asked.
“We have no king but Caesar,” the chief priests answered.
16 Finally Pilate handed him over to them to be crucified.(V)
The Crucifixion of Jesus(W)
So the soldiers took charge of Jesus. 17 Carrying his own cross,(X) he went out to the place of the Skull(Y) (which in Aramaic(Z) is called Golgotha). 18 There they crucified him, and with him two others(AA)—one on each side and Jesus in the middle.
19 Pilate had a notice prepared and fastened to the cross. It read: jesus of nazareth,(AB) the king of the jews.(AC) 20 Many of the Jews read this sign, for the place where Jesus was crucified was near the city,(AD) and the sign was written in Aramaic, Latin and Greek. 21 The chief priests of the Jews protested to Pilate, “Do not write ‘The King of the Jews,’ but that this man claimed to be king of the Jews.”(AE)
22 Pilate answered, “What I have written, I have written.”
Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)
En Levende Bok (LB)
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.
New International Version (NIV) 
Holy Bible, New International Version®, NIV® Copyright ©1973, 1978, 1984, 2011 by Biblica, Inc.® Used by permission. All rights reserved worldwide.
NIV Reverse Interlinear Bible: English to Hebrew and English to Greek. Copyright © 2019 by Zondervan.