A A A A A
Bible Book List

Salmenes 43-45 Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)

43 Gi mig rett, Gud, og før min sak mot folk uten barmhjertighet, frels mig fra falske og urettferdige menn!

For du er den Gud som er mitt vern. Hvorfor har du forkastet mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

Send ditt lys og din sannhet, la dem lede mig, la dem føre mig til ditt hellige berg og til dine boliger,

så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise dig på citar, Gud, min Gud!

Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! For jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.

Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.

Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.

For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.

Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!

Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.

For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,

men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.

Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.

10 Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.

11 Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.

12 Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.

13 Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.

14 Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

15 Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.

16 Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,

17 når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.

18 Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.

19 Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,

20 så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.

21 Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,

22 skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

23 Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

24 Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!

25 Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?

26 For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.

27 Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!

45 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet.

Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel.

Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.

Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet!

Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk.

Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender.

Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.

Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.

10 Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.

11 Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus,

12 og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.

13 Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket.

14 Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.

15 I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig.

16 De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.

17 I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.

18 Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid.

Footnotes:

  1. Salmenes 45:1 kanskje melodien.

Apostlenes-gjerninge 27:27-44 Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)

27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.

28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;

29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.

30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;

31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.

32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.

33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.

34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.

35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.

37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.

38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.

39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.

40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.

41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.

42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;

43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,

44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.

  Back

1 of 1

You'll get this book and many others when you join Bible Gateway Plus. Learn more

Viewing of
Cross references
Footnotes