43 Gi mig rett, Gud, og før min sak mot folk uten barmhjertighet, frels mig fra falske og urettferdige menn!

² For du er den Gud som er mitt vern. Hvorfor har du forkastet mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

³ Send ditt lys og din sannhet, la dem lede mig, la dem føre mig til ditt hellige berg og til dine boliger,

⁴ så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise dig på citar, Gud, min Gud!

⁵ Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! For jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.

² Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.

³ Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.

⁴ For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.

⁵ Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!

⁶ Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.

⁷ For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,

⁸ men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.

⁹ Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.

¹⁰ Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.

¹¹ Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.

¹² Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.

¹³ Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.

¹⁴ Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

¹⁵ Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.

¹⁶ Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,

¹⁷ når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.

¹⁸ Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.

¹⁹ Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,

²⁰ så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.

²¹ Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,

²² skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

²³ Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

²⁴ Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!

²⁵ Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?

²⁶ For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.

²⁷ Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!

45 Til sangmesteren; efter "Liljer"^[a]; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet.

² Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel.

³ Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.

⁴ Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet!

⁵ Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk.

⁶ Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender.

⁷ Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.

⁸ Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

⁹ Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.

¹⁰ Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.

¹¹ Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus,

¹² og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.

¹³ Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket.

¹⁴ Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.

¹⁵ I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig.

¹⁶ De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.

¹⁷ I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.

¹⁸ Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid.

²⁷ Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.

²⁸ Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;

²⁹ og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.

³⁰ Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;

³¹ da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.

³² Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.

³³ Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.

³⁴ Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.

³⁵ Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

³⁶ da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.

³⁷ Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.

³⁸ Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.

³⁹ Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.

⁴⁰ De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.

⁴¹ Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.

⁴² Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;

⁴³ men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,

⁴⁴ og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.

Read full chapter