1 Dette er et utsagn om Ninive - en bok om elkositten Nahums syn.

² En nidkjær og hevnende Gud er Herren, en hevner er Herren og full av harme; en hevner er Herren mot sine motstandere og en som gjemmer på vrede mot sine fiender.

³ Herren er langmodig, men han er stor i kraft, og ustraffet lar han aldri den skyldige være. I hvirvelvind og storm har Herren sin vei, og skyer er støvet under hans føtter.

⁴ Han truer havet og tørker det ut, og alle elvene gjør han tørre; Basan visner og Karmel, og Libanons blomst visner bort.

⁵ Fjellene skjelver for ham, og haugene smelter, og jorden hever sig for hans åsyn, jorderike og alle som bor der.

⁶ Hvem holder stand for hans harme, og hvem utholder hans brennende vrede? Hans harme strømmer frem som ild, og fjellene styrter sammen for ham.

⁷ Herren er god, et vern på trengselens dag, og han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham.

⁸ Men med en overskyllende flom skal han tilintetgjøre grunnen det^[a] står på, og mørket skal forfølge hans fiender.

⁹ Hvad er det I tenker ut mot Herren? Han skal gjøre ende på eder; trengselen skal ikke komme to ganger.

¹⁰ For er de enn så sammenflettet som torner og så fulle som deres fullskap kan gjøre dem, så blir de like fullt aldeles fortært som tørr halm.

¹¹ Fra dig^[b] gikk det ut en^[c] som tenkte ut ondt mot Herren, som la op ugudelige råd.

¹² Så sier Herren: Er de enn i full kraft og mange i tall, skal de allikevel bli nedmeiet som de er, og borte er de. Har jeg plaget dig^[d], så vil jeg ikke plage dig mere;

¹³ men nu vil jeg bryte det åk han la på dig, og sønderrive dine bånd.

¹⁴ Men om dig^[e] byder Herren så: Det skal ikke mere fødes nogen som bærer ditt navn; av din guds hus vil jeg utrydde både utskårne og støpte billeder; jeg vil gjøre i stand en grav for dig, for du er funnet for lett^[f].

2 Se der på fjellene dens føtter som kommer med godt budskap - som forkynner fred! Hold dine høitider, Juda, opfyll dine løfter! For de ugudelige skal ikke mere trenge inn i ditt land, de er alle utryddet.

² Det drar op mot dig en som vil sprede dig til alle kanter; vokt festningen, sku ut på veien, styrk dine lender, samle all din kraft!

³ For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær.

⁴ Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges.

⁵ På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem.

⁶ Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist.

⁷ Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst.

⁸ Og det står fast: Hun^[g] blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer^[h] og slår sig for sitt bryst.

⁹ Og Ninive er som en dam full av vann^[i] like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om.

¹⁰ Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting!

¹¹ Tomt, tømt, uttømt! - forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde.

¹² Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem?

¹³ Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet?

¹⁴ Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil brenne dine vogner så de går op i røk, og dine unge løver skal sverdet fortære; og jeg vil utrydde ditt rov av jorden, og dine sendebuds røst skal ikke mere høres.

3 Ve blodstaden, helt igjennem full av løgn og vold! Aldri holder den op å røve.

² Smellende svepe og durende hjul og jagende hest og hoppende vogn,

³ fremstormende rytter og luende sverd og lynende spyd og drepte i mengde og dynger av lik! Det er ingen ende på døde kropper, en snubler over deres døde kropper,

⁴ til gjengjeld for den mangfoldige utukt som hun drev, hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.

⁵ Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil dra din kjortelfald op over ditt ansikt, og jeg vil la folkeslag se din blusel og riker din skam,

⁶ og jeg vil kaste skarn på dig og føre vanære over dig og gjøre dig til et skuespill.

⁷ Og det skal skje at hver den som ser dig, skal fly bort fra dig og si: Ødelagt er Ninive! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke efter trøstere for dig?

⁸ Mon du er bedre enn No-Amon^[j], som tronte mellem Nilens strømmer med vann rundt omkring sig, som hadde hav til vern og hav til mur?

⁹ Etiopere i mengde og egyptere uten tall, puteere og libyere var dets hjelp.

¹⁰ Også det måtte gå i landflyktighet som fange, også dets små barn blev knust på alle gatehjørner, og om dets ærede menn blev det kastet lodd, og alle dets stormenn blev bundet med lenker.

¹¹ Også du skal bli drukken og sanseløs; også du skal søke et vern imot fienden.

¹² Alle dine festninger er som fikentrær med tidlig moden frukt; rystes de, så faller fikenene i munnen på den som vil ete dem.

¹³ Se, det krigsfolk du har hos dig, er som kvinnfolk; ditt lands porter står vidt åpne for dine fiender; ilden har fortært dine bommer.

¹⁴ Øs vann til å ha mens du er kringsatt, gjør dine festninger sterke, gå ut i dyndet og stamp i leret, sett teglovnene i stand!

¹⁵ Der skal ilden fortære dig, sverdet utrydde dig, fortære dig som slikkerne^[k]; du kan gjerne være så tallrik som slikkerne, så tallrik som gresshoppene!

¹⁶ Dine kremmere er flere enn himmelens stjerner; slikkerne bredte ut sine vinger og fløi bort.

¹⁷ Dine fyrster er som gresshopper, og dine høvdinger ligner en gresshoppesverm som slår sig ned på murene på en kold dag; solen går op, og de flyver bort, og ingen vet hvor det blir av dem.

¹⁸ Dine hyrder slumrer, Assurs konge! Dine gjæve menn ligger i ro; ditt folk er spredt på fjellene, og det er ingen som samler det.

¹⁹ Det er ingen lindring for din skade, ulægelig er ditt sår. Alle som hører tidenden om dig, klapper i hendene over dig; for hvem gikk ikke din ondskap uavlatelig ut over?

1 Dette er det utsagn som profeten Habakuk skuet.

² Hvor lenge, Herre, skal jeg ennu rope uten at du hører! Jeg klager for dig over vold - og du frelser ikke.

³ Hvorfor lar du mig skue urett, og hvorledes kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øine; det yppes kiv og opstår tretter.

⁴ Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri frem; for ugudelige omringer den rettferdige, derfor kommer retten frem forvendt.

⁵ Se eder omkring blandt folkene, se og bli forferdet, ja forferdet! For en gjerning gjør jeg i eders dager - I skulde ikke tro den når den blev fortalt.

⁶ For se, jeg lar kaldeerne reise sig, det ville og voldsomme folk, som farer frem så vide som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke hører det til.

⁷ Fryktelig og forferdelig er det; fra sig selv henter det sin rett og sin høihet.

⁸ Dets hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om aftenen; dets ryttere sprenger frem, dets ryttere kommer langt borte fra, de flyver som en ørn når den styrter sig over sitt rov.

⁹ Alle kommer de for å gjøre voldsverk, de stirrer stridslystne fremad, og de samler fanger som sand.

¹⁰ De spotter konger, og fyrster er til latter for dem; de ler av hver festning, de dynger jord op mot den og tar den.

¹¹ Så stryker de avsted som en vind og farer frem og drar skyld over sig; deres kraft er deres gud.

¹² Er du ikke fra fordums tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt.

¹³ Du som er ren av øine, så du ikke kan se på ondt^[a] og ikke er i stand til å skue på elendighet^[b]! Hvorfor ser du på troløse, hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er rettferdigere enn han?

¹⁴ Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har!

¹⁵ Dem alle drar de^[c] op med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn; derfor gleder de sig og jubler.

¹⁶ Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn; for de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat.

¹⁷ Men skal de derfor fremdeles få tømme sin not og uavlatelig slå folkeslag ihjel uten skånsel?

2 På min vaktpost vil jeg stå og stille mig på varden; og jeg vil skue ut for å se hvad han vil tale til mig, og hvad jeg skal få til svar på mitt klagemål.

² Og Herren svarte mig og sa: Skriv synet op og skriv det tydelig på tavlene, så det kan leses med letthet!

³ For ennu må synet vente på sin tid; men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så bi efter det! For komme skal det, det skal ikke utebli.

⁴ Se, opblåst og uærlig er hans sjel i ham^[d]; men den rettferdige skal leve ved sin tro.

⁵ Så er og vinen troløs; en skrytende mann - han skal ikke bli boende i ro, han som har opspilt sitt grådige svelg likesom dødsriket; han er som døden og blir ikke mett, han har sanket til sig alle folk og samlet til sig alle folkeslag.

⁶ Skal ikke alle disse synge nidviser og spottesanger om ham, lage gåter om ham og si: Ve den som dynger op ting som ikke hører ham til - hvor lenge? - og som lesser på sig pantegods!

⁷ Skal de ikke brått reise sig de som skal pine dig, og våkne op de som skal jage dig op, så du blir et rov for dem?

⁸ For du har plyndret mange folkeslag; således skal alle som blir igjen av folkene, plyndre dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den.

⁹ Ve den som jager efter skammelig vinning for sitt hus, for å bygge sitt rede i høiden, for å redde sig fra ulykkens hånd!

¹⁰ Du har lagt op råd som blir til skam for ditt hus, lagt op råd om å gjøre ende på mange folk og dermed syndet mot dig selv;

¹¹ for stenen i veggen skal skrike, og bjelken i treverket skal svare den.

¹² Ve den som bygger en by med blod og grunnlegger en stad med urett!

¹³ Se, kommer det ikke fra Herren, hærskarenes Gud, at folkeslag skal arbeide sig trette for ilden, og folkeferd gjøre sig møie for intet?

¹⁴ For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn.

¹⁵ Ve den som gir sin næste å drikke av sin brennende vredes skål, ja drikker dem drukne, for å se på deres blusel!

¹⁶ Du blir mettet med skam og ikke med ære; drikk også du og vis din forhud frem! Begeret i Herrens høire hånd skal i sin tid komme til dig, og dyp skam skal skjule din ære.

¹⁷ For ditt voldsverk mot Libanon og ødeleggelsen av dyrene, som skremte dem, skal komme over dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den.

¹⁸ Hvad gagn gjør et utskåret billede, om enn en mester har skåret det? Eller hvad gagn gjør et støpt billede, en lærer i løgn, om enn dets mester satte sin lit til det da han gjorde målløse avguder?

¹⁹ Ve den som sier til en stokk: Våkn op! - til en målløs sten: Stå op! Skulde den være lærer? Den er jo overtrukket med gull og sølv, og det finnes ikke ånd i den.

²⁰ Men Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden!

3 En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot^[e].

² Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning^[f] - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig!

³ Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.

⁴ En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.

⁵ Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin.

⁶ Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.

⁷ Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.

⁸ Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner?

⁹ Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord^[g]! - Sela. Til elver kløver du jorden.

¹⁰ Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

¹¹ Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd.

¹² I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned.

¹³ Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges^[h] hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela.

¹⁴ Du gjennemborer med hans^[i] eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom.

¹⁵ Du farer gjennem havet med dine hester, gjennem en haug av store vann.

¹⁶ Jeg hørte det^[j]; da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine leber; det kommer råttenhet i mine ben, og jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag, bie på at han drar op mot folket, han som skal trenge det.

¹⁷ For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han^[k] har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene.

¹⁸ Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.

¹⁹ Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.