A A A A A
Bible Book List

Markus 6-7 Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)

Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

men ha sko på, og ikke to kjortler.

10 Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

11 Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

12 Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

13 og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14 Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

15 Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

16 Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

17 For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

18 Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

19 Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

20 For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

21 Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

22 og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

23 Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

24 Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

25 Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

26 Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

27 Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

28 Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

29 Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

30 Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

31 Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.

32 Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

33 Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.

34 Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

35 Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;

36 la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!

37 Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

38 Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.

39 Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.

40 Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

41 Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

42 Og de åt alle og blev mette;

43 og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.

44 Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

46 Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

47 Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

48 Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

49 Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

50 for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

51 Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

53 Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.

54 Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,

55 og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.

56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.

Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;

fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,

og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.

Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?

Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;

men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.

I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.

Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.

10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;

11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,

12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,

13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!

15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

16 Om nogen har ører å høre med, han høre!

17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.

18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.

20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,

22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.

23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.

26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.

28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.

30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.

33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,

34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!

35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.

36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.

37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

  Back

1 of 1

You'll get this book and many others when you join Bible Gateway Plus. Learn more

Viewing of
Cross references
Footnotes