39 På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Esekias, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

² Esekias gledet sig over dem^[a] og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare olje og hele sitt våbenhus og alt det som fantes i hans skattkammere; det var ikke den ting Esekias ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

³ Da kom profeten Esaias til kong Esekias og sa til ham: Hvad sa disse menn, og hvorfra kommer de til dig? Esekias svarte: De er kommet til mig fra et land langt borte, fra Babel.

⁴ Og han sa: Hvad fikk de se i ditt hus? Esekias svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se; det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammer.

⁵ Da sa Esaias til Esekias: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord:

⁶ Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet like til denne dag, skal føres bort til Babel; det skal ikke bli nogen ting tilbake, sier Herren.

⁷ Og blandt dine sønner som skal utgå av dig, som du skal avle, skal det være nogen som blir tatt til hoffmenn i kongen av Babels palass.

⁸ Da sa Esekias til Esaias: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.

40 Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud.

² Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

³ Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!

⁴ Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.

⁵ Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt.

⁶ Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst.

⁷ Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress.

⁸ Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

⁹ Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

¹⁰ Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.

¹¹ Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

¹² Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler?

¹³ Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?

¹⁴ Hvem har han rådført sig med, så han gav ham forstand og oplyste ham om den rette vei og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei?

¹⁵ Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrand i en vektskål er de aktet; se, øene^[b] er som det fine støv han lar fare til værs.

¹⁶ Libanon forslår ikke til brensel, og dets dyr forslår ikke til brennoffer.

¹⁷ Alle folkene er som intet for ham; som ingenting og bare tomhet er de aktet av ham.

¹⁸ Hvem vil I da ligne Gud med? Og hvad for et billede vil I sette ved siden av ham?

¹⁹ Gudebilledet er støpt av en mester, og en gullsmed klær det med gull, og han støper sølvkjeder til det.

²⁰ Den som ikke har råd til en sådan gave, han velger tre som ikke råtner; han søker op en kyndig mester forat han skal få i stand et billede som står støtt.

²¹ Skjønner I ikke? Hører I ikke? Er det ikke fra begynnelsen kunngjort for eder? Har I ikke forstått jordens grunnvoller?

²² Han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper; han er den som bredte ut himmelen som et tynt teppe og utspente den som et telt til å bo i,

²³ den som gjør fyrster til intet, ordens dommere til ingenting;

²⁴ neppe er de plantet, neppe er de sådd, neppe har deres stamme skutt rot i jorden, før han har blåst på dem, og de blir tørre, og en storm fører dem bort som strå.

²⁵ Hvem vil I da ligne mig med, så jeg skulde være ham lik? sier den Hellige.

²⁶ Løft eders øine mot det høie og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én.

²⁷ Hvorfor vil du si, Jakob, og tale så, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett går min Gud forbi?

²⁸ Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig; hans forstand er uransakelig.

²⁹ Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.

³⁰ Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler.

³¹ Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.

4 I herrer! gjør imot eders tjenere det som rett og rimelig er, for I vet at også I har en herre i himlene!

² Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse,

³ og bed også for oss at Gud må oplate oss en dør for ordet så vi kan forkynne Kristi hemmelighet, den for hvis skyld jeg og er i lenker,

⁴ forat jeg kan åpenbare den således som jeg bør tale.

⁵ Omgåes i visdom med dem som er utenfor, så I kjøper den beleilige tid.

⁶ Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.

⁷ Hvorledes det går mig, det skal Tykikus fortelle eder alt sammen, han min elskede bror og trofaste hjelper og medtjener i Herren,

⁸ som jeg just derfor sender til eder, forat I skal få vite hvorledes det er med oss, og forat han skal trøste eders hjerter,

⁹ tillikemed Onesimus, den trofaste og elskede bror, som er fra eders by; de skal fortelle eder alt herfra.

¹⁰ Aristarkus, min medfange, hilser eder, og Markus, Barnabas' søskenbarn, som I fikk pålegg om - når han kommer til eder, da ta imot ham -

¹¹ og Jesus med tilnavnet Justus; iblandt de omskårne er disse de eneste medarbeidere for Guds rike som er blitt mig en trøst.

¹² Epafras hilser eder, han som er fra eders by, en Kristi Jesu tjener som alltid strider for eder i sine bønner, at I må stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje;

¹³ for jeg gir ham det vidnesbyrd at han har meget strev for eder og dem i Laodikea og dem i Hierapolis.

¹⁴ Lægen Lukas, den elskede, hilser eder, og Demas.

¹⁵ Hils brødrene i Laodikea, og Nymfas og menigheten i hans hus.

¹⁶ Og når dette brev er lest hos eder, da sørg for at det også blir lest i laodikeernes menighet, og at I får lese brevet fra Laodikea!

¹⁷ Og si til Arkippus: Gi akt på den tjeneste som du har mottatt i Herren, at du fullbyrder den!

¹⁸ Hilsen med min, Paulus' hånd: Kom mine lenker i hu! Nåden være med eder!