A A A A A
Bible Book List

Apostlenes-gjerninge 27En Levende Bok (LB)

REISEN TIL ROMA

27 Endelig ble det bestemt at vi skulle reise til Roma med båt. Paulus og flere andre fanger ble overlatt til en offiser som het Julius, en som hørte til den keiserlige garde. Vi reiste med en båt som skulle til Hellas, og meningen var at den skulle gå innom flere steder langs Tyrkiakysten. Jeg burde vel legge til at Aristark, en greker fra Tessalonika, var med oss.

Neste dag, da vi la til land i Sidon, var Julius meget vennlig mot Paulus og lot ham gå på land for å besøke venner og ta imot deres omsorg. Da vi la ut derfra igjen, fikk vi motvind. Det var vanskelig å holde skipet på rett kurs, og det gjorde at vi seilte nord for Kypros mellom øya og fastlandet og passerte langs kysten av provinsene Kilikia og Pamfylia. Vi la til land ved Myra i provinsen Lykia. Der fant offiseren vår et egyptisk skip som skulle til Italia, og han førte oss om bord på det.

Vi hadde flere dager med hard seilas, men endelig kom vi i nærheten av Knidos. Nå var vinden så sterk at vi drev over mot Kreta og passerte havnebyen Salmone. Det var med store vanskeligheter vi holdt oss oppe mot vinden, og det gikk langsomt nedover sørkysten inntil vi kom til Godhavn i nærheten av byen Lasea. Der ble vi i flere dager. Været var usikkert for lange sjøreiser, siden det var sent på året. Paulus snakket med offiserene om dette.

10 «Herrer,» sa han, «jeg tror det blir store problemer om vi skal fortsette – kanskje skibbrudd, tap av last, skader og livsfare.» 11 Men offiserene som hadde ansvaret for fangene, hørte mer på kaptein og reder enn på Paulus. 12 Og ettersom Godhavn var en utsatt havn – et dårlig sted å tilbringe vinteren – rådet de fleste av mannskapet til at man skulle forsøke å dra lenger opp langs kysten til Føniks, og overvintre der. Føniks var en god havn som vendte mot nordvest og sørvest.

13 Nettopp da begynte det å blåse en svak vind fra sør, og det så ut til å være en fullkommen dag å seile på. De lettet anker og seilte av sted, tett inntil stranden.

14 Men like etter forandret været seg, og det blåste opp til storm med tyfons styrke (en nordøst-storm, som de kalte den). Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav det opp og lot oss drive.

16 Endelig seilte vi bak en liten øy som het Klauda. Der klarte vi med store vanskeligheter å få om bord skipsbåten, som var blitt tauet etter oss. 17 Så ble det slått tau rundt skipet for å gjøre skroget sterkere. Sjøfolkene var redde for å drive over mot kvikksanden på Afrikakysten, så de låret toppseilene, og drev for vinden.

18 Neste dag, da sjøen var blitt enda høyere, begynte mannskapet å kaste lasten over bord. 19 Dagen etter kastet de skipsutstyret og alt løsøre over bord. 20 Den fryktelige stormen raste uavbrutt dag etter dag. Alt håp var ute.

21 Ingen hadde spist på lang tid, men til slutt kalte Paulus mannskapet sammen og sa: «Menn, dere skulle ha hørt på meg først og ikke forlatt Godhavn – da ville dere unngått alle disse skadene. 22 Men, friskt mot! Ikke en eneste av oss skal miste livet, selv om skipet kommer til å gå ned.

23 For i natt stod det en engel fra Gud (han som jeg tilhører og tjener) hos meg, 24 og han sa: 'Ikke vær redd, Paulus – du skal stå for Cæsars domstol! Gud har hørt bønnen din, og han skal frelse livet til alle som seiler med deg.' 25 Så fatt mot! Jeg tror på Gud! Det vil bli nøyaktig som han har sagt. 26 Men vi kommer til å drive i land på en øy.»

27 Omtrent ved midnattstid den fjortende natten i sjøen, mens vi drev hit og dit på Adriaterhavet, fikk sjøfolkene mistanke om at vi ikke var langt fra land. 28 De loddet dybden og fant tjue favner. 29 Da skjønte de at det ikke ville vare lenge før de ble drevet mot land, og siden de fryktet klippene langs kysten, kastet de ut fire anker akter og ventet på at det skulle bli dagslys.

30 Noen av sjøfolkene planla å rømme skipet. De firte lettbåten under påskudd av at de skulle legge ut anker fra forstavnen. 31 Men Paulus sa til soldatene og vakthavende offise: «Dere kommer til å dø hvis ikke alle blir om bord.» 32 Da skar soldatene over repene og lot båten falle.

33 Da mørket vek for det tidlige morgenlyset, bad Paulus alle at de skulle spise. «Dere har ikke rørt mat på to uker,» sa han. 34 «Spis nå litt. Det vil gjøre dere godt! Dere skal ikke miste et hår på hodet!»

35 Så tok han litt brød og takket Gud så alle så det. Han brøt det i biter og spiste. 36 Plutselig følte alle seg bedre og begynte å spise. 37 To hundre og syttiseks var ombord. 38 Etter at vi hadde spist, lettet mannskapet skipet ytterligere ved å kaste all hveten over bord.

SKIBBRUDD!

39 Det ble dag, men ingen skjønte hvor de var. De la merke til en liten bukt med en strand og lurte på om det var mulig å gå mellom klippene og la seg drive opp på stranden. 40 Kapteinen bestemte seg endelig for å forsøke. Sjøfolkene skar over ankertauene og lot dem falle i sjøen. Så løste de tauene som de hadde bundet rorene med, satte forseilet og holdt inn mot stranden. 41 Men skipet støtte mot en sandbanke og gikk på grunn. Forstavnen kjørte seg fast, mens bakstavnen lå åpen for bølgene og ble etter hvert slått i stykker av brenningene.

42 Soldatene rådet vakthavende offiser til å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme til land og komme seg unna. 43 Men Julius ville berge Paulus, så han nektet å la dem gjøre noe slikt. Han gav ordre til at alle som kunne svømme, skulle hoppe over bord og ta seg til lands. 44 Resten skulle forsøke å komme seg inn ved hjelp av planker og andre vrakrester. Alle kom seg på denne måten trygt i land.

En Levende Bok (LB)

En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.

  Back

1 of 1

You'll get this book and many others when you join Bible Gateway Plus. Learn more

Viewing of
Cross references
Footnotes