Add parallel Print Page Options

21 Nogen tid efter hendte det som nu skal fortelles: Jisre'elitten Nabot hadde en vingård i Jisre'el ved siden av et slott som tilhørte Akab, kongen i Samaria.

Akab talte med Nabot og sa: Gi mig din vingård, så jeg kan ha den til kjøkkenhave! For den ligger tett ved mitt hus. Jeg vil gi dig en bedre vingård i stedet for den; eller om du så synes, vil jeg gi dig så meget i penger som den er verd.

Men Nabot svarte: Herren la det være langt fra mig å gi dig min fedrene arv.

Så gikk Akab hjem mismodig og harm for det svar jisre'elitten Nabot hadde gitt ham da han sa: Jeg vil ikke gi dig min fedrene arv. Og han la sig på sin seng og vendte ansiktet bort og vilde ikke ete.

Da kom hans hustru Jesabel inn til ham, og hun spurte ham: Hvorfor er du så mismodig og vil ikke ete?

Han svarte: Jeg talte med jisre'elitten Nabot og sa til ham: Gi mig din vingård for penger, eller om du ønsker, vil jeg gi dig en annen vingård i stedet. Men han sa: Jeg vil ikke gi dig min vingård.

Da sa hans hustru Jesabel til ham: Du får nu vise at du er konge over Israel; stå op, et og vær vel til mote! Jeg skal sørge for at du får jisre'elitten Nabots vingård.

Så skrev hun et brev i Akabs navn og satte segl på det med hans signetring; og hun sendte brevet til de eldste og fornemste i hans by, de som bodde sammen med Nabot.

Og i brevet skrev hun således: Utrop en faste og la Nabot sitte øverst blandt folket,

10 og la to onde menn sitte midt imot ham, sa de kan vidne mot ham og si: Du har bannet Gud og kongen. Før ham så ut og sten ham ihjel!

11 Og mennene i byen, de eldste og fornemste som bodde i hans by, gjorde som Jesabel hadde sendt dem bud om, således som det var skrevet i det brev hun hadde sendt dem.

12 De utropte en faste og lot Nabot sitte øverst blandt folket,

13 og de to onde menn kom og satte sig midt imot ham; og de onde menn vidnet mot Nabot i folkets påhør og sa: Nabot har bannet Gud og kongen. Og de førte ham utenfor byen og stenet ham ihjel.

14 Så sendte de bud til Jesabel og lot si: Nabot er blitt stenet og er død.

15 Med det samme Jesabel hørte at Nabot var blitt stenet og var død, sa hun til Akab: Stå op og ta jisre'elitten Nabots vingård i eie, den som han ikke vilde la dig få for penger! For Nabot lever ikke lenger; han er død.

16 Da Akab hørte at Nabot var død, stod han op for å gå ned til Jisre'elitten Nabots vingård og ta den eie.

17 Men Herrens ord kom til tisbitten Elias, og det lød således:

18 Gjør dig rede og gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria! Nu er han i Nabots vingård; han er gått der ned for å ta den i eie.

19 Og du skal tale således til ham: Så sier Herren: Har du nu både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det sted hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod.

20 Men Akab sa til Elias: Har du funnet mig, du min fiende? Han svarte: Ja, jeg har funnet dig, fordi du har solgt dig til å gjøre hvad ondt er i Herrens øine.

21 Derfor vil jeg føre ulykke over dig og feie efter dig og utrydde alle menn i Akabs hus, både myndige og umyndige i Israel,

22 og jeg vil gjøre med ditt hus som med Jeroboams, Nebats sønns hus og med Baesas, Akias sønns hus, fordi du har vakt min harme, og fordi du har fått Israel til å synde.

23 Også om Jesabel har Herren talt og har sagt: Hundene skal fortære Jesabel ved Jisre'els voll.

24 Den av Akabs hus som dør i byen, skal hundene fortære, og den som dør på marken, skal himmelens fugler fortære.

25 Det har aldri vært nogen som Akab, han som solgte sig til å gjøre hvad ondt var i Herrens øine, fordi hans hustru Jesabel egget ham.

26 Hans ferd var overmåte vederstyggelig; han fulgte de motbydelige avguder, aldeles som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.

27 Men da Akab hørte hvad Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk om sitt legeme og fastet; og han sov i sekk og gikk stille omkring.

28 Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød således:

29 Har du sett at Akab har ydmyket sig for mig? Fordi han har ydmyket sig for mig, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager, men i hans sønns dager vil jeg la ulykken komme over hans hus.

22 Nu holdt de sig rolig i tre år; det var ikke nogen krig mellem Syria og Israel.

Men i det tredje år hendte det at Josafat, Judas konge, drog ned til Israels konge.

Da sa Israels konge til sine tjenere: Vet I ikke at Ramot i Gilead hører oss til? Og vi sitter stille og tar det ikke fra kongen i Syria!

Og han sa til Josafat: Vil du dra med mig i krig til Ramot i Gilead? Josafat svarte Israels konge: Som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester.

Og Josafat sa fremdeles til Israels konge: Søk dog først å få vite hvad Herren sier!

Da kalte Israels konge profetene sammen; det var omkring fire hundre mann; og han spurte dem: Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra op! Herren vil gi det i kongens hånd.

Men Josafat sa: Er her ikke nogen annen Herrens profet, så vi kunde spørre Herren til råds gjennem ham?

Israels konge svarte Josafat: Der er ennu en mann gjennem hvem vi kan spørre Herren til råds, men jeg hater ham fordi han ikke spår godt om mig, men bare ondt, det er Mika, Jimlas sønn. Josafat sa: Kongen skulde ikke si så!

Da kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd dig og hent Mika, Jimlas sønn!

10 Imens satt Israels konge og Josafat, Judas konge, i kongelig skrud, hver på sin trone, på en treskeplass ved inngangen til Samarias port; og alle profetene stod foran dem og fremsa sine spådommer.

11 Og Sedekias, Kena'anas sønn, gjorde sig horn av jern og sa: Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem.

12 Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra op til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd.

13 Og budet som var gått for å tilkalle Mika, sa til ham: Profetene spår med en munn godt for kongen; la nu også dine ord stemme overens med deres og spå godt!

14 Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad Herren sier til mig, det vil jeg tale.

15 Da han nu kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal vi la det være? Han svarte: Dra op! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd.

16 Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg besverge dig at du ikke skal tale annet til mig enn sannhet i Herrens navn?

17 Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene likesom en fårehjord som ikke har hyrde; og Herren sa: Disse har ingen herre; la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!

18 Da sa Israels konge til Josafat: Var det ikke det jeg sa til dig: Han spår ikke godt om mig, men bare ondt?

19 Men Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høire og venstre side.

20 Og Herren sa: Hvem vil overtale Akab til å dra op til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den annen så.

21 Da gikk ånden[a] frem og stilte sig for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham. Herren spurte ham: Hvorledes?

22 Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så!

23 Se, nu har Herren lagt en løgnens ånd i alle disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for dig.

24 Da trådte Sedekias, Kena'anas sønn, frem og slo Mika på kinnet og sa: På hvilken vei er Herrens Ånd gått over fra mig for å tale med dig?

25 Mika svarte: Det skal du få se den dag du flykter fra kammer til kammer for å skjule dig.

26 Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joas

27 og si: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på fangekost til jeg kommer uskadd hjem igjen!

28 Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennem mig. Og han sa: Hør dette, I folk alle sammen!

29 Så drog Israels konge og Judas konge Josafat op til Ramot i Gilead.

30 Og Israels konge sa til Josafat: Jeg vil forklæ mig og så gå i striden; men ta du dine vanlige klær på! Så forklædde Israels konge sig og gikk i striden.

31 Men kongen i Syria hadde befalt sine to og tretti vogn-høvedsmenn: I skal ikke stride mot nogen, hverken liten eller stor, bare mot Israels konge.

32 Da nu vogn-høvedsmennene så Josafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte sig dit for å stride mot ham. Da satte Josafat i et høit rop.

33 Og da vogn-høvedsmennene så at det ikke var Israels konge, vendte de sig fra ham igjen.

34 Men en mann spente sin bue og skjøt på lykke og fromme og traff Israels konge mellem brynjeskjørtet og brynjen. Da sa han til sin vognstyrer: Vend om og før mig ut av hæren! Jeg er såret.

35 Men striden blev stadig hårdere den dag, og kongen blev holdt opreist i vognen mot syrerne; men om aftenen døde han, og blodet av såret fløt ned i vognen.

36 Og ved solens nedgang gikk der det rop gjennem leiren: Hver mann hjem til sin by og sitt land!

37 Således døde kongen og blev ført til Samaria, og de begravde kongen i Samaria.

38 Og da de skylte vognen i dammen ved Samaria, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet sig der, efter det ord som Herren hadde talt.

39 Hvad som ellers er å fortelle om Akab, om alt det han gjorde, og om det elfenbenshus han bygget, og om alle de byer han bygget, det er opskrevet i Israels kongers krønike.

40 Og Akab la sig til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja blev konge i hans sted.

41 Josafat, Asas sønn, blev konge over Juda i Akabs, Israels konges fjerde år.

42 Josafat var fem og tretti år gammel da han blev konge, og regjerte i Jerusalem i fem og tyve år; hans mor hette Asuba og var datter av Silhi.

43 Han vandret i ett og alt på sin far Asas vei; han vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine.

44 Dog blev offerhaugene ikke nedlagt; folket blev ved å ofre og brenne røkelse på haugene.

45 Josafat holdt fred med Israels konge.

46 Hvad som ellers er å fortelle om Josafat, om de store gjerninger han gjorde, og om de kriger han førte, det er opskrevet i Judas kongers krønike.

47 Han utryddet også av landet de tempel-bolere som var blitt tilbake i hans far Asas dager.

48 Det var dengang ingen konge i Edom; en stattholder regjerte der.

49 Josafat hadde ti Tarsis-skib som skulde gå til Ofir efter gull; men de kom ikke avsted, for nogen av skibene forliste ved Esjon-Geber.

50 Da sa Akasja, Akabs sønn, til Josafat: La mine folk fare med dine folk på skibene! Men Josafat vilde ikke.

51 Og Josafat la sig til hvile hos sine fedre og blev begravet hos sine fedre i sin far Davids stad; og hans sønn Joram blev konge i hans sted.

52 Akasja, Akabs sønn, blev konge over Israel i Samaria i Josafats, Judas konges syttende år og regjerte over Israel i to år.

53 Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og vandret på sin fars og sin mors vei og på Jeroboams, Nebats sønns vei, han som fikk Israel til å synde;

54 han dyrket Ba'al og tilbad ham og vakte Herrens, Israels Guds harme, aldeles som hans far hadde gjort.

Footnotes

  1. 1 Kongebok 22:21 spådomsånden.
'1 Kongebok 21-22' not found for the version: En Levende Bok.

26 Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus.

27 Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham.

28 Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn!

29 For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die.

30 Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss!

31 For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre?

32 Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives.

33 Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side.

34 Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem.

35 Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!

36 Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa:

37 Er du jødenes konge, da frels dig selv!

38 Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge.

39 En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss!

40 Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom?

41 Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt.

42 Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike!

43 Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.

44 Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time,

45 og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter.

46 Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.

47 Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig!

48 Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde.

49 Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette.

50 Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann -

51 han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike;

52 han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme,

53 og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i.

54 Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til.

55 Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt.

56 Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.

Read full chapter

Jesus blir spikret fast på et kors

26 På veien til stedet der henrettelsen skulle skje, grep soldatene fatt i en mann fra Kyréne[a] som het Simon. Han var på vei til Jerusalem fra landsbygden, og de tvang ham til å ta korset på seg og bære det etter Jesus.

27 En stor folkemasse fulgte etter Jesus. Blant de andre var mange sørgende og gråtende kvinner. 28 Jesus vendte seg til dem og sa: ”Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. 29 Det kommer en tid, da de skal si: ’Lykkelige er de barnløse, de kvinnene som aldri har født barn eller diet noen.’ 30 Da skal menneskene si til fjellene og høydene:

’Fall over oss og skjul oss.’[b]

31 For om de gjør på denne måten mot meg som er det grønne treet, hva vil ikke da skje med dere som er det tørre treet?”

32-33 To forbrytere ble også ført ut for å bli henrettet sammen med Jesus. Da de kom til det stedet som blir kalt ”Hodeskallen”, ble alle tre spikret fast på hvert sitt kors. De hengte Jesus i midten med en forbryter på hver side. 34 Han ba med disse ordene: ”Far i himmelen, forlat disse menneskene, for de vet ikke hva de gjør.” Soldatene kastet terning om klærne hans og delte dem mellom seg.[c]

35 Folkemassen sto og så på, og medlemmene i Det jødiske rådet[d] flirte av ham og hånte ham. ”Han var litt av en mester til å hjelpe andre”, sa de. ”Nå kan han vel hjelpe seg selv, dersom han da virkelig er Messias, den utvalgte kongen som Gud har lovet å sende.”

36 Også soldatene hånte ham. De rakte sur vin til ham for at han kunne drikke 37 og ropte til ham: ”Dersom du nå er jødenes konge, da hjelp deg selv!” 38 Det var nemlig satt opp en plakat over Jesus der det sto: ”Dette er jødenes konge”.

39 En av forbryterne som hang ved siden av Jesus, hånte ham også og sa: ”Er det ikke du som er Messias, den lovede kongen? Bevis det nå ved å redde både deg selv og oss!”

40-41 Men den andre forbryteren irettesatte ham og sa: ”Har du ikke respekt for Gud enda du nå skal dø? Vi får det vi fortjener, vi har blitt dømt for våre forbrytelser, men denne mannen har ikke gjort noe galt.” 42 Så sa han: ”Jesus, husk på meg den dagen du regjerer i Guds nye verden.[e]

43 Jesus svarte: ”Jeg forsikrer deg at du allerede i dag skal være med meg i paradiset.”

Jesus dør på korset

44 Klokken var nå rundt tolv på dagen. Da ble det plutselig mørkt i hele landet, helt fram til klokka tre. 45 Solen ble fullstendig formørket, og forhenget foran Det aller helligste[f] rommet i templet, revnet i to deler. 46 Samtidig ropte Jesus med kraftig stemme: ”Far i himmelen, i dine hender overgir jeg min Ånd”[g]. Med disse ordene sluttet han å puste.

47 Den romerske offiseren, som så det som skjedde, hyllet Gud og sa: ”Han må virkelig ha vært en mann som levde etter Guds vilje.” 48 Da folket, som hadde samlet for å se på henrettelsen, så det som skjedde, slo de seg for brystet i sorg og forferdelse og gikk hjem. 49 Men alle vennene hans, også de kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, sto på avstand og så alt sammen.

Jesus blir begravd

50 Nå var det en mann som het Josef og var medlem i Det jødiske rådet[h]. Han var en god mann som levde etter Guds vilje, 51 og han hadde ikke støttet de andre religiøse lederne sin beslutning og handling. Han var fra byen Arimatea i Judea og ventet med iver på at Gud skulle begynne å regjere blant menneskene.[i] 52 Denne Josef gikk til Pilatus og ba om å få ta hånd om kroppen til Jesus. 53 Han tok seinere ned kroppen fra korset og svøpte den i lintøy og la den i en ny, ubrukt grav, som var hogget ut i fjellet. 54 Alt dette skjedde seint på fredagen, like før hviledagen skulle begynne.[j]

55 Kvinnene som hadde fulgt med Jesus fra Galilea, gikk etter Josef og så hvor han la kroppen i graven. 56 Senere gikk de hjem og gjorde i stand en salve av urter og oljer for å kunne stelle kroppen til Jesus. Men da solen gikk ned og det ble hviledag, holdt de seg i ro, slik som det er bestemt i Moseloven[k].

Read full chapter

Footnotes

  1. 23:26 Kyréne var en by i Libya.
  2. 23:30 Se Hosea 10:8.
  3. 23:34 Se Salmenes bok 22:19.
  4. 23:35 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer, og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  5. 23:42 På gresk: når du kommer med, eller i ditt rike.
  6. 23:45 Et rom lengst inne i templet, stedet for Guds nærvær. Den eneste som fikk gå inn der, var øverstepresten, når han en gang i året ofret blod for å utslette folkets synder.
  7. 23:46 Se Salmenes bok 31:6.
  8. 23:50 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål.
  9. 23:51 På gresk: på Guds rike.
  10. 23:54 Den jødiske hviledagen begynte ved solnedgang omkring klokken 18 på fredag kveld og sluttet ved samme tid på lørdag kveld.
  11. 23:56 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.