7 I de dager da Akas, Jotams sønn og Ussias' sønnesønn, var konge i Juda, drog Syrias konge Resin og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, op mot Jerusalem for å stride imot det; men han^[a] kunde ikke komme til å stride imot det.

² Og det blev meldt til Davids hus: Syrerne har slått sig ned i Efra'im. Da skalv hans hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i en skog skjelver for vinden.

³ Men Herren sa til Esaias: Gå avsted, du og din sønn Sjear Jasjub^[b], og møt Akas ved enden av vannledningen fra den øvre dam, ved allfarveien til Vaskervollen!

⁴ Og du skal si til ham: Ta dig i vare og vær rolig, frykt ikke og tap ikke motet for disse to stumper av rykende brander, for Resins og Syrias og Remaljas sønns brennende vrede!

⁵ Fordi Syria, Efra'im og Remaljas sønn har lagt op onde råd mot dig og sagt:

⁶ Vi vil dra op imot Juda og forferde det og bryte inn og ta det i eie, og vi vil sette Tabe'els sønn til konge over det -

⁷ derfor sier Herren, Israels Gud, således: Det skal ikke lykkes og ikke skje!

⁸ For Syrias hode er Damaskus, og Damaskus' hode er Resin, og om fem og seksti år skal Efra'im bli knust, så det ikke mere er et folk.

⁹ Og Efra'ims hode er Samaria, og Samarias hode er Remaljas sønn; vil I ikke tro, skal I ikke holde stand.

¹⁰ Og Herren blev ved å tale til Akas og sa:

¹¹ Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høie der oppe!

¹² Men Akas svarte: Jeg vil ikke kreve noget og ikke friste Herren.

¹³ Da sa han: Hør da, I av Davids hus! Er det eder for lite å trette mennesker siden I også tretter min Gud^[c]?

¹⁴ Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel^[d].

¹⁵ Fløte og honning skal han ete^[e] ved den tid han skjønner å forkaste det onde og velge det gode;

¹⁶ for før gutten skjønner å forkaste det onde og velge det gode, skal det land hvis to konger^[f] du gruer for, ligge øde.

¹⁷ Herren skal la dager komme over dig og over ditt folk og over din fars hus, dager som det ikke har vært make til like fra den dag Efra'im skilte sig fra Juda - Assurs konge.

¹⁸ På den tid skal Herren pipe til fluen lengst borte ved Egyptens strømmer og til bien i Assurs land;

¹⁹ og de skal komme og slå sig ned alle sammen i de øde daler og i fjellkløftene og i alle tornebuskene og på alle beitemarkene.

²⁰ På den tid skal Herren med en rakekniv^[g] som er leid på hin side elven^[h], med Assurs konge, rake av alt håret både på hodet og nedentil; endog skjegget skal den ta bort.

²¹ På den tid skal en mann holde en kvige og to får;

²² men på grunn av den mengde melk de gir, skal han ete fløte; for fløte og honning skal hver den ete som er blitt tilbake i landet.

²³ Og det skal bli så på den tid at hvor det nu er tusen vintrær, verd tusen sekel sølv, der skal det overalt bare vokse torn og tistel.

²⁴ Med pil og bue skal folk gå dit; for hele landet skal bli til torn og tistel.

²⁵ Og i alle de lier hvor de nu bruker hakken, skal du ikke komme av frykt for torn og tistel; de skal være til å slippe okser på og til å tredes ned av får.

8 Og Herren sa til mig: Ta dig en stor tavle og skriv på den med almindelig skrift: Snart bytte, rov i hast!

² Og jeg vil ta mig sikre vidner, presten Uria og Sakarias, Jeberekjas sønn.

³ Og jeg gikk inn til profetinnen, og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn; og Herren sa til mig: Kall ham Maher-Sjalal Hasj-Bas^[i]!

⁴ For før gutten skjønner å rope far og mor, skal de bære rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria frem for Assurs konge.

⁵ Og Herren blev fremdeles ved å tale til mig og sa:

⁶ Fordi dette folk forakter Siloahs vann, de som rinner så stilt, og gleder sig med Resin og Remaljas sønn,

⁷ se, derfor fører Herren over dem elvens^[j] vann, de mektige og store - Assurs konge og all hans herlighet - og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder,

⁸ og den trenger inn i Juda, skyller over og velter frem og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!

⁹ Larm, I folkeslag! I skal dog bli forferdet. Og hør, alle I jordens land langt borte! Rust eder! I skal dog forferdes.

¹⁰ Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud^[k].

¹¹ For så sa Herren til mig da hans hånd grep mig med makt, og han advarte mig mot å vandre på dette folks vei:

¹² I skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse, og hvad det frykter, skal I ikke frykte og ikke reddes for.

¹³ Herren, hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel.

¹⁴ Og han skal bli til en helligdom og til en snublesten og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.

¹⁵ Og mange blandt dem skal snuble, og de skal falle og skamslå sig, og de skal snares og fanges.

¹⁶ Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler!

¹⁷ Jeg vil bie efter Herren, som nu skjuler sitt åsyn for Jakobs hus; jeg vil vente på ham.

¹⁸ Se, jeg og de barn Herren har gitt mig, er til tegn og forbilleder i Israel fra Herren, hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.

¹⁹ Og når de sier til eder: Søk til dødningemanerne og sannsigerne, som hvisker og mumler, da skal I svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde for de levende?

²⁰ Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde^[l] har,

²¹ da skal de dra gjennem landet hårdt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øine mot det høie,

²² og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.

2 Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder,

² som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn,

³ blandt hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

⁴ Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med,

⁵ gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er I frelst -

⁶ og opvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus,

⁷ forat han i de kommende tider kunde vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.

⁸ For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave,

⁹ ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.

¹⁰ For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulde vandre i dem.

¹¹ Kom derfor i hu at I som fordum var hedninger i kjøttet og blev kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden,

¹² at I på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden;

¹³ men nu, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.

¹⁴ For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet,

¹⁵ idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred,

¹⁶ og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.

¹⁷ Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved;

¹⁸ for ved ham har vi begge adgang til Faderen i en Ånd.

¹⁹ Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk,

²⁰ I som er bygget op på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv,

²¹ i hvem hver bygning føies sammen og vokser til et hellig tempel i Herren,

²² i hvem også I bygges op med de andre til en Guds bolig i Ånden.